Bokelskere.no

God bedring!
Jeg fortsetter å lese Shakespeare og er midt i A Winter´s Tale. Det er konger og dronninger, sjalusi og død - og jeg undres over hva det er med dette forfatterskapet som fascinerer meg så mye. Kanskje er det nettopp at handlingene og omgivelsene er så fjernt fra min egen hverdag?

Jeg gleder meg like mye hver dag til å ta fatt på nye scener og snirklete setninger. Engelsken går mye bedre nå, men jeg leser allikevel Vintereventyret samtidig. André Bjerke er ingen faorittgjenforteller, men han hjelper meg å forstå vanskelige partier. Jeg kan nesten ikke vente med å begynne på Et gap i tiden, som er den moderne varianten av historien.

På lydbok nærmer det seg slutten på Morfar, Hitler og jeg, som har vært en gledelig og berikende overraskelse. Jeg trodde jeg var lei andre verdenskrig litteratur, men tok feil!

Siste side er lest, og det er ei bok eg har likt godt - ei bok som meisterleg skildrar gleder, sorger og medmenneskelege tilhøve i eit samfunn som strevar med kvardagen.
Eg er så enig med Lillevi som seier i si gode bokomtale at Lidman skildrar godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Er glad for å ha delteke i ei felleslesing av ei god bok, og med mange refleksjonar som har krydra innhaldet. Hjarteleg takk!

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Eg er no eit godt stykke inn det trivelege, men også fattegslege Multelandet. Eg har stifta bekjentskap med "den blide Hilda og fem sønner.- Fem gutter kan bli fem sprengladninger under Myren, selv om faren er en tufs."s 37
Eg har treft Nordmark som skjønte at "den som ikke eter, heller ikke kan arbeide" s 42 - og eg har mora meg kostelig over Hadar som strevde med hår i nasen. Lo høgt, då ja!
Det er ikkje få situasjonar Lidman skildrar, og eg fekk no litt medkjensle både med lærar og elevar på kalde vinterdagar.
Har heldigvis nesten halve boka igjen!

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

Jeg har lest ferdig og kunne ønske boken var lenger. Dette var virkelig en roman etter min smak når det gjelder selve fortellingen, språket, humoren og alvoret. Det står enda en ulest Lidman roman i bokhyllen min og den skal forflyttes til nattbordet.

Så er eg tilbake etter nokre dagar på reise, der Multelandet måtte bli att heime! Vi greidde å kome oss til reisemålet og heim, trass i omfattande flystreik.
No gler eg meg til å gå i gang med romanen, trur den har mykje å gi!

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman

Godt sagt, men neppe noe for «vår» mann. Ha, ha.

«Franz hadde glemt, stilte seg uskyldig og sa til seg selv at den eneste måte å drepe sladder på er ved å tie. Franz arbeidet og tidde, og livet var grusommere mot ham enn mot noen av de andre på Øen. Det var hans bitre trøst.» (s. 109)

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.

Det er mye artig man kan lage lister av!

Her har du to titler til:
Ja og
Ja

Då greidde biblioteket å skaffe meg ei utgåve av boka - ei gamal utgåve frå 1979. Den ser ut til å ha hatt ein del lesarar her den ligg med gulna sider. Likevel - det skal bli kjekt å lese om hendingane i Multelandet! :-)

PS...har lese nokre få sider her eg sit i solsteiken, og dette ser ut til å bli fornøyelig! Har ledd høgt....

Jeg er på side 25 i Bokklubbens utgave fra 1979. Selvom jeg leser norsk utgave fryder jeg meg over språket som er knapt og humoristisk men også veldig beskrivende. Det er fine illustrasjoner av Svenolov Ehren og det er fristende å finne fram fargeblyantene. Gleder meg til resten og klarer neppe å bruke hele leseperioden.

Tja, brukelig og ubrukelig er ikke absolutte verdier. For kvinnen som hadde lagt ut bøkene, var de sannsynligvis ubrukelige, etter min mening absolutt brukelige (selv om jeg ikke fant noe av interesse akkurat på dette bordet).

Mitt poeng er at Wiki-definisjonen kommer til kort; vi vet ikke hvilken type verdi den refererer til. En mani/lidelse blir det strengt tatt først når samlertrangen tar overhånd og går på bekostning av andre viktige forhold, som økonomi, familieforhold, arbeidsliv og lignende.

I dagligtale bruker vi vel begrepet samlemani i en enklere forstand; vi kjøper noen bøker for mye, har flere enn vi rekker å lese, koser oss blott ved det å ha overfylte bokhyller. En mani jeg med glede påberoper meg.

Tralte – du spør hvor mange bøker man må ha for at det kan kalles samlemani. Som du ser – det finnes ikke ett enkelt svar her.

Det har du rett i. Men da snakker vi vel om spesielle enkeltbøker og samleobjekter.

Bøker som vare har gått fra å være forbeholdt presten og doktoren og læreren og resten av øvrigheten til å bli svært lite verdt i kroner og øre. Senest i går gikk jeg forbi et stort bokbord med plakaten: «Gratis! Vær så god og forsynt deg».

For å utdype ditt resonnement, Jostein – vi opererer med to typer verdier: materiell verdi og affeksjonsverdi.

Bøker har i dag svært lav materiell verdi. De selges i utgangspunktet dyrt, men etter få år er de nærmest verdiløse. Jeg kan kjøpe en bærepose i en bruktbutikk for en hundrings og er nede på en pris pr. bok på 5–10 kroner. Et durabelig fall fra utgangsprisen på 300–400 kroner.

For bokelskere, derimot, har bøker en høy affeksjonsverdi. Vi elsker bøker, simpelthen for deres kvaliteter, og fullstendig uavhengig av den materielle verdien.

Jeg antar at tante Wikkis definisjon: «Samlemani som lidelse er ofte definert som det å anskaffe, og ha vanskeligheter med å kvitte seg med eiendeler som er ubrukelige eller av lav verdi.» er myntet på den materielle verdien. Dermed kommer definisjonen til kort.

Selv innrømmer jeg gladelig min samlermani (jeg kaller det det, Jostein) når det gjelder bøker – verdiløse i materiell forstand, verdifulle i mental og følelsesmessig forstand. Jeg elsker mine bøker, og ser ikke på denne lidenskapen som en "lidelse".

Tralte - ta vare på så mange bøker du vil og kan; gleden er det primære, antallet irrelevant.
Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på mine synspunkter.

Sjølv om eg har lese ei ok krimbok no i påska, så har Mamma er en gåte bergteke meg fullstendig!
Forfattaren er lege i Norge, og fortel om kva som gjorde at ho fekk ei altoppslukande interesse for å forske på autoimmune sjukdommar generelt - og leddgikt spesielt.
Ho fortel på ein måte som gjer det lettlest og svært interessant.
Denne anbefalar eg- dei fleste kjenner nokon som er ramma av leddgikt/ revmatisme.

Da har det skjedd igjen – jeg har reist på ferie med for få bøker - og jeg har oppdaget en ny forfatter. Artig å se hva folk legger igjen på hotellene. Jeg er glad for at jeg fant «Yacoubians Hus» (dansk utgave). En fascinerende, brutal, poetisk, velskrevet og ikke minst lærerik roman. Forfatterens «Den kongelige egyptiske automobilklubb» har jeg hatt på ønskelisten en stund. Den rykker nok opp etter dette.

Takk for tipset om filmen., Cathrine S.