Bokelskere.no

Og jeg har lest så mye William Shakespeare
at angsten herjer og nattesøvnen uteblir..

Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

Da har jeg også lest Løgneren; tusen takk for at du gjorde oppmerksom på den. En meget god bok, eiendommelig og tankevekkende, et originalt, bilderikt og lavmælt (som Monica skriver) språk. Jeg er enig med deg i det du skriver: «En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» En bok som gjorde inntrykk. Terningkast 6 fra meg.

Et tips til din fine liste «Gode bøker på under 300 sider» er Sara Lidmans Multelandet, som vi nettopp har lest i Kjells lesesirkel.

..men da er den på 528 sider og muligens litt mer krevende å komme seg gjennom!

Mange gode forslag her! Jeg har gitt både Den gamle mannen og havet og Tre kamerater terningkast 6. Det sammen gjorde jeg med Sjakknovelle av Zweig. Verden av i går er sikkert like bra. Hans Falladas Lille mann, hva nå? frister også. Sangen med samme navn summer stadig i bakhodet.

Jeg har gitt opp å få dere med på å lese Shakespeare og forsøker meg denne gangen med Canterbury-fortellingene i utdrag på kun 207 sider. Det bør jo være overkommelig før sommeren.
Jeg kjenner flere som går på pilegrimsvandringer og sørger litt over å ikke kunne delta. Det de forteller om etter turene er, foruten landskapene, alle møtene med forskjellig mennesker og historiene deres. Det hadde derfor vært fint å lese litt om 1300-talls mennesker på vandring. Sansynligvis har de mer til felles med oss enn vi tror. Lenke til wikipedia.

Elle, melle...har eit par eg kunne tenkt meg å foreslå! Men, trur eg har bestemt for Hans Fallada og hans Hva nå lille mann ..mi utgåve heiter "Lille mann, hva nå".

Boka fekk mykje positiv omtale då den kom ut, og den er filmatisert- om eg ikkje tek feil. Eg las den på tysk i mi tid som student, og den norske utgåva har stått på vent lenge.
Kanskje det kan vere aktuelt å lese om framvekst av nazismen no i vår tid?

Likte også godt "Alle dør alene" som vi las saman for nokre år sidan.

Tusen takk for ditt interessante svar. Så fint å høre fra en jordmor i disse spørsmålene. Nå husker jeg ikke detaljene helt, men ser at jeg har skrevet at det kanskje hadde vært best for Astrid å bli hos fødekonen på bygda. Da var det nok hygienen jeg hadde i tankene. Når det gjelder blødninger, har du utvilsomt rett. Men hvilke hjelpemidler hadde egentlig legene på 1800-tallet ved alvorlige blødninger?

Nå har jeg nettopp lest Multelandet av Sara Lidman. Lidman beskriver en annen fryktelig komplikasjon; barnet ligger på tvers, og fødselen er kommet så langt at barnet ikke kan snues; – Det stikker frem en hånd …. Fødekonen Anna redder den fødende Stinas liv, barnet må dø på brutalt vis.

Vi skal sannelig være glad fødselshjelpen er kommet så langt den har, i hvert fall i vår del av verden.

Jeg regner med at du har lest Edvard Hoems Jordmor på jorda. Hvis ikke anbefaler jeg den.

Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.

Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.

"Der er folk, som elske tøv" sa Henrik Wergeland og jeg er nok en av dem. Jeg synes det er godt med innlegg som ikke er helt A4. Dette har etterhvert blitt et ganske kjedelig nettsted og jeg heier på alle som tør å være litt originale.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

No lurer eg på...Har du fått boka, Jostein? Eller ventar du framleis? :-)

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Felleslesing av «Multelandet» våren 2019 – her finner du alle innleggene. Ta gjerne en titt!

Jeg er med! Dertil er eldre verdenslitteratur en kategori jeg liker godt.

Blir gjerne med, eg! :-)

Jeg leser gjerne én til.