Mi utgåve av "Løperne" er returnert til biblioteket - halvlesen. (Lånetida var ute) Eg likte godt språket i boka, men opplevde at boka ikkje var så enkel - forstod ikkje alltid kva som eigentleg var bodskapen, anna enn det å vere på veg.
Las ein kritikk av boka der det vart sagt at innhaldet er krevande. Stil og komposjon er iallfall svært spesiell.
Står i lånekø for "Før plogen over de dødes knokler". Håper eg får den snart!
God helg til alle :-)
"Tok meg på tak" som vi seier i vår del av verda- så eg har kome nokre fleire sider inn i den ustrukturerte verda hos "Løperne".
Har bestemt for å lese med litt andre briller- sidan det er ei av dei mest spesielle bøkene eg har lese i mi tid.
Det endrar seg heile tida både sjangermessig, og i tid og rom. No er eg plutselig saman med ein funksjonshemma kunstnar i Nederland på 1600- talet.
(Men, sidan det er farsdag må eg ta meg litt av husbonden...)
Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».
Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?
Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.
Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»
Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.
I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»
Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.
Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?
Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)
Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»
Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.
Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.
Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?
Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.
Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.
Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.
Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:
«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)
Endelig, så vidt i gang!
Dette «Syndromet for perseverativ detoksifisering» volder meg hodebry.
Ifølge Store norske leksikon henspiller perseverativ på tvangstanker og tvangshandlinger. Å detoksifisere betyr å fjerne giftstoffer fra kroppen.
Innebærer syndromet en form for tvangsmessig renselse?
Jeg opplever teksten som suggererende, det er et eget driv over den - selv om den, som flere av dere er inne på, springer i tid og rom.
... vi begynte å forstå at om det ikke fantes noen rasjonalisering, sublimering, fornektelse, og alle disse triksene som vi trakterer oss selv med, om det gikk an å se på verden uten noen beskyttelse, ærlig og modig -- så ville hjertet briste.
Jentene er samfunnsengasjerte og modne, skriver du – da vil jeg tro bøkene til Aina Basso er midt i blinken. Selv har jeg bare lest Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark. Boken er basert på reelle hendelser – gripende og engasjerende, velskrevet og tankevekkende.
Ungen har jeg satt på ønskelisten.
Basso skriver for ungdom, men bøkene er like godt egnet for voksne.
Lykke til!
Veldige fine lister, tusen takk til dere begge!
Jeg har tillatt meg å lage en lenke, Quijote, slik at din blir lettere tilgjengelig. Se her: Island liste
Stemmer- ser ut for meg som at innhaldet er om å vere undervegs, alltid undervegs mot noko anna.
Har ikkje lese lenger, må finne litt tid og ro seinare i dag....
Siden jeg sto langt nede på ventelisten på biblioteket, gjorde jeg som Ingar og bestilte et eksemplar fra Haugen bok. Det vil fortsatt ta en liten uke før jeg kan komme i gang med lesingen. Derfor venter jeg med å lese, og kommentere, innleggene her (liker å skaffe meg et inntrykk selv før jeg hører andres synspunkter). Skal bli spennende å møte denne forfatteren.
Eg må tilstå: Eg har tjuvstarta...Bokmerket ligg på s 64.
Då eg begynte å lese for eit par veker sidan lurte eg på kva i alle dagar er dette? Så la eg den vekk, tenkte eg måtte vente til felleslesinga starta.
Har lese litt i dag, og opplever at innhaldet tiltaler meg på eit merkeleg vis. Teksten er fragmentarisk, men likevel er der ein raud tråd. Litt humor har eg også fått med meg, enten det var tilsikta eller ei.
I dag har eg lese: Overalt og ingensteds , Flyplasser, Å reise til røttene, Reisekosmetikk, La Mano di Giovanni Battista, Originalen og kopien og Reddharetoget.
Ser fram til å sjå korleis boka blir opplevd av andre lesarar. :-)
Det er ikke det at forfatteren legger ut "noen navn, steder og relasjoner han kan ta videre", jeg reagerer på. Det er dette sammensuriet av at alt skal med.
Når du sier at "Brobyggerne" er den beste i en ellers ujevn serie, avgjør det saken for meg. Jeg kommer jeg ikke til å lese flere i den. Takk for dine synspunkter.
Jeg har forresten allerede lagt bort "Dandy" til fordel for Erich Maria Remarques "Tre kamerater", som jeg også fant i dette "feriebiblioteket". Det var andre saker!
Er enig med deg. Likte starten såpass godt at eg bytta ei bibliotekbok med ei kjøpt utgåve. Angrar nesten no - deler av innhaldet kjeda meg til dels. Kjende at eg ikkje "trudde" på personane og hendingane. Dumt, sidan temaet blir meir og meir viktig!
Hjertelig takk for din entusiastiske bokomtale!
Jeg siterer:
«Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet,
dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det,
jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en
til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE
DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare
fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker,
folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering
av disse.»
Men dessverre, nettopp det som gjør deg så entusiastisk: «alle ingredienser som tenkes kan», knekker min entusiasme. Boken gir seg ikke ut for å være annet enn den røverromanen Guillou har skrevet. Greit nok. Den inneholder mye interessant stoff, spesielt om Bergensbanen, som det viser seg er basert på autistisk materiale. Dette er etter min mening de beste partiene i boken. Men totalen blir rett og slett for mye av alt for min smak!
Boken fant jeg i en ferieleilighet og her ligger sannelig også oppfølgeren, «Dandy». Lurer på om jeg orker gå løs på den, for å få den tredje brorens, Sverres historie …
Heldige deg! "Ungen" er ført på ønskelisten. Tusen takk til deg og Tine.
Jeg har lest Aina Bassos "Inn i elden" som jeg kan anbefale på et varmeste (huff da, he, he).
Er jammen glad for å ha denne ståande på vent i bokhylla! Gler meg til å ta fatt på den etter omtalen din! :-)
"Grensen" er satt på ønskelisten. Hjertens takk og god helg!
Flotte greier! Eg har alt fått boka i hus, og har såvidt "tjuvlest" litt i den....Blir spennande å "møte" ein for meg heilt ukjend forfattar!