Bokelskere.no

Jeg hadde ikke visst at musikk kunne lokke frem ting inni deg og ta deg med til steder som selv ikke komponisten hadde sett for seg. Den lager et avtrykk i luften rundt deg, som om du hadde litt av den med deg da du gikk.

Jeg følte musikken som noe fysisk; den var ikke bare i ørene mine, men strømmet gjennom meg, rundt meg, fikk sansene til å vibrere.

Jeg hadde behov for å fortelle ham, uten ord, at ting kan forandre seg, vokses eller mislykkes, men at livet uansett går videre. At vi er alle del av et større kretsløp, et mønster som er guds plan, og som vi kan ikke forstå.

Det føltes intimt å barbere Willy. Mens jeg holdt på, innså jeg at jeg hadde tatt for gitt at rullestolen ville være en barriere; at funksjonshemningen hans ville hindre ethvert sensuelt aspekt i å gjøre seg gjeldende. Pussig nok fungerer det ikke sånn. Det var umulig å være så nær noen og kjenne huden deres strekke seg under fingertuppene, puste inn luften som de pustet ut, ha ansiktet deres så nært ditt eget, uten å føle seg litt i ubalanse.

Noen ganger går tiden som normalt, og noen ganger er det som om den stopper opp og liksom glipper, sånn at det virker som om livet - det egentlig livet - eksisterer litt på avstand.

Det som skjer når du blir kastet ut i en helt ny tilværelse - eller blir skjøvet så tett innpå et annet menneske at det er som å stå og kikke i vinduene deres - er at du blir tvunget til å tenke over hvem du er, på nytt. Eller hvordan du kan bli oppfattet av andre mennesker.

Men hvis du elsket noen, var det vel jobben din å holde fast ved dem? Hjelpe dem gjennom depresjonen? I gode og onde dager, alt det der?

Jeg hadde aldri tenkt på at man kunne savne en jobb som en kroppsdel - konstant, og som en refleks. Jeg hadde ikke tenkt over at man i tillegg til åpenbart å bekymre seg for pengene og fremtiden også kunne føle seg så utilstrekkelig og unyttig når man ble arbeidsledig. At det kunne være enda vanskeligere å stå opp morgenen når man ikke hadde en vekkerklokke som sendte brutale sjokkbølger inn i bevissheten. At man vil savne kollegaene sine, uansett hvor lite man hadde til felles.

Så lenge noen husker en, er man ikke død.

Stress - svette, hva er det? undret Hallgrim. Har du aldri stress - svettet? jeg pleier å bli svett hvis jeg strever med engstelse og stress.

Han funderte på hva det var som gjorde at et menneske kunne prege husværet sitt, slik at folk som kom inn der etter at beboeren var borte og død, kunne fornemme personligheten til den som hadde bodd der.

Kjærligheten har så mange veier, pleide bestemoren min å si.

Som vanlig når hun holdt et lite barn, tenkte hun på hvor fantastisk rikt det kjentes å kunne holde et helt menneske i armene. Tenk å ha favnen full av en slik vidunderlig, fullkommen skapning!

Barndommen har vi vel alltid med oss? det tror nå jeg. Enten vi vil det eller ikke[...]

Alle forhold er vel ulike, slik som personer ulike.