En usigelig varm og vakker julefortelling lest av selveste forfatteren på lydbok . For en adventsgave å høre på. Mystisk , klok, med de vakreste beskrivelser av natur, forventning, sorg- opplevd gjennom et barns øyne❤️ Jeg ønsker meg denne til jul, må holde den i hånda og se de vakre illustrasjonene.
"En så fullstending taushet finnes bare rundt det som er så skarpt at man ikke kan snakke om det uten å skjære seg på ordene." Forfatter Nordin er ikke redd for å skjære seg på ordene, ikke redd for å skrive om det vanskeligste: Selvmord. I denne boken møter vi Minna og Agnes, uovervinnelige og uadskillelige. "Vi var nødt til å diskutere fordi vi rett og slett skjønte mer når vi tenkte sammen. Og jo mer vi skjønte om verden, desto mer var det som virket så sykt og rart. Hvert eneste svar førte til nye spørsmål.» De er brennende engasjert i å redde verden, Minna mer enn noen. Hun har en helt spesiell energi og evne til å gi seg helt hen til «saken» om det så er å demonstrere for kjøttfri kantine på skolen ved å lenke seg halvnaken og blodig til skoleporten, eller å jobbe gratis på et flyktningmottak i sommerferien. Hun har et stort og bankende hjerte: «Der bor det en som er helt jævlig ensom, Og der også, Folk driter i at naboen ligger død i et år før noen merker noe. Fordi det lukter. Tenk om de fant hverandre i stedet, før det ble for sent. Om vi ga hverandre litt kjærlighet. Om det ikke var så jævlig kaldt. Om ikke alle holdt kjeft og holdt seg for seg selv. Skjønner du?» Og Agnes prøver å skjønne. Men er nok heller litt flau for at hun ikke føler like sterkt som Minna. Hun ER liksom ikke like mye. Hun beundrer Minna grenseløst. Så kommer intrigene, sjalusien, kjærestene til Minna. Nordin skildrer det så levende, så vondt og ekte og engasjert. Du må bare lese videre side etter side. Og tross det mørke temaet, det ligger kraft og fremtidstro i den siste siden. Mesterlig skrevet. Til ungdommen. Til oss alle.
"og så vil alt
halde fram
grantrea vil
få grøne skot
syrinane vil
bløme kort og
heftig
kronblada vil falle
som lyst lilla regn mot
universitetsplassen"
Da kom den boka jeg venta på. Som kunne gripe noe av det som målbandt oss i mars. I den første nedstengningen av Norge tenkte jeg på hvordan alle dikterne hadde det. At de må ha fått et enormt "skrivepress" eller en innstendighet i skrivingen- på en måte. Jeg kjente selv på et behov for å sette ord på denne nye og skremmende tilstanden. Lillegraven forteller og formidler mye i sine korte, kontante ordlinjer. Jeg leste med en voldsom gjenkjennelse og følte meg fullstendig hjemme i denne lyriske gjenfortellingen fra noen måneder som har risset seg inn i vår felles bevissthet- for alltid. Denne boken er med å løfte blikket og hjertet vårt mot fremtiden- fellesskapet, betydningen av å høre til hverandre.
For en nydelig bok! Og for en opplevelse å høre forfatteren selv lese. Fornøyelig, rørende , nær.
Denne boka leste jeg første gang for nesten 30 år siden. Jeg studerte norsk på DH i Volda. I mitt den gang unge leseliv var det en av mine største leseropplevelser... Det var sterkt å åpne boka og lese den igjen, jeg kom til det samme sitatet som satte seg fast for alltid: «Mest ingen ting treng seiast når ein har auge, og når ein har sin eigen song.» Men hvordan skrive om denne boka?? Den er så annerledes enn alt annet jeg har lest- fortsatt. Den er så sammensatt og gjennompoetisk at det føles som jeg bare har skrapt litt på overflaten nå når jeg har lest den ferdig. Vesaas skriver om seg selv her, først og sist om det å dikte, det å være i bildene, i alt det som ikke blir sagt. Gjennom sterke og sanselige bilder av naturen, han skriver om elv, stein, snø, berg... Og om traner som danser på myra. Jeg føler jeg har sittet og lyttet til en vill og mektig symfoni som til tider har vært utilgjengelig, men som samtidig har rørt meg, åpnet opp noen rom i hodet jeg ikke har vært i på en stund. Uforståelig, vakkert, suggererende, voldsomt. Lyrisk fra første til siste side. En leseskatt.
«Natt som dag. Ein er i sitt løynrom og kjenner dette: Dirrar ikkje grunnen under føtene, av gøymde floder som finst? Og kva må ein så gjera, synest ein.
Ein må vera til stades.
Ein må møte opp og stå i straumen frå det. Ein må la den låge dirren skaka seg. Slik som halv-morkne bruer og gamle gang-tre dirrar fint i snøsmeltings-tid.»
"Nå faller sjøen i takt med vinden, og treet ligger der som skjelettet til et geologisk uhyre, et hvalskrog, med røtter og greiner inntakt, men uten nåler og bark, det har havet fortært, et hvitt tonn harpiks, så verdifull ute i verden, siden den kan brukes til å smøre buene til berømte fiolinister og gjøre tonene deres rene. Det er en russisk lerk som gjennom århundrene har vokst seg diger ved Jenisejs bredd i ødemarka sør for Krasnojarsk, som vindene over taigaen har satt sine spor i som en kam i fett hår, til en vårflom med tenner av is fikk den overende i elva og førte den tre, fire hundre mil nordover til Karahavet og la den i klørne på de salte strømmene som brakte den nord til iskanten og videre vestover til Novaja Semlja og Spitsbergen og helt inn under Grønlands og Islands kyster, der varmere strømmer rev den ut av de kaldes grep og drev den nordøstover igjen, i en mektig, halvjordisk sirkel, fullført på et tiår eller to, før en siste storm lempet den opp på en øy på norskekysten slik at den en grålysning i oktober kan bli funnet av Hans Barrøy, som står og betrakter den i målløs undring." Leste du hele utdraget? Vel, da skjønner du at du må lese hele boka. Den er ikke på mange sider, men den tok sin tid. Handlingen og beskrivelsene- de var så mektige, det lå så mye under i all sin enkelhet. ojoj. Så fin.Og for et slit, for et liv- så annerledes enn her på berget...
Emilie er på ferie på Gran Canaria og havner midt i et drama med båtflyktninger. Samuel har reist over havet fra Ghana. Viktig bok for ungdommen- og alle oss andre. Den tar ikke stilling til flyktningepolitikken, men stiller mange spørsmål til leseren. Stranger skriver om sin samtid. Det er bra.
«Det ein seier er gjerne slik at det blir liggande på golvet som eit par skeive skor- medan det ein ville sagt kjendest som flygande fuglar." Det er nesten litt vemodig at jeg er ferdig med denne lydboken som er lest inn av forfatteren, Olav Vesaas. Han har skrevet biografi om faren sin Tarjei Vesaas. Det har vært så utrolig fint å høre på. Og for en reise gjennom et forfatterliv! Så mye jeg har lært, så mye jeg vil lese om igjen av Vesaas. "Båten om kvelden" hører til en av mine største leseropplevelser, så den står nok for tur snart igjen, etter tyve år. Det er noe magisk med lydbok. I dag da jeg gikk til jobben hørte jeg på siste del, da Vesaas dør. På himmelen skinte sola bak skyene og lagde et magisk lys, jeg lyttet til Olav Vesaas`stemme som fortalte om sin fars siste ord. Jeg ble rett og slett litt satt ut av en høytidelig og andektig stemning en vanlig mandags morgen. Det er så mye jeg kunne fortalt fra denne biografien som jeg ble fascinert av. Jeg er veldig glad for å ha lest den!
«Vi dro en dag med solskinn, for jeg husker skyggene våre som lå utover tunet og liksom rådslo om hvorvidt de våget å bli med oss.» Heivoll skriver så enkelt, nøkternt og likevel poetisk. Det ligger så mye under de hverdagslige skildringene. Her forteller han historien om ekteparet som bygger sitt eget pleiehjem for «åndssvake» som var ordet de brukte den gang. I dag sier vi utviklingshemmet . Historien blir fortalt gjennom jeg-personen som er sønnen. Som flere har sagt om boken; den er prega av en sterk humanitet, respekt for menneskenes egen verd. Denne boka berørte meg dypt.
En ungdomsbok som tar opp «det ondes problem.» To kamerater finner en baby i en låve. Er der kråka som ledet dem dit? Det rare er at dette mysteriet ikke blir hovedfortellingen videre. Jeg sitter igjen med noen spørsmål, og det er vel et tegn på bra litteratur. 🧐Uhygge og konflikt mellom kamerater. Og mange andre viktige tema. En god og kraftfull miks av ulike problemstillinger. I ungdomsbokformat.
Bildøen skriver så bra. Om sår kjærlighet. Samliv. Om det som ligger under og ulmer, men bryter frem til slutt. Og får springe ut. En familiesaga, men mest om Marianne. Og om lys og håp- til slutt. . «Det finst navn som betyr håp. Det finst navn som betyr nåde.»
Da ble jeg ferdig. Det tok sin tid. Tredje bok i klimakvartetten til Lunde, bygd på "samme lest" med tre ulike tidsperioder. Den dystopiske fremtidsdelen er den mest skremmende og knugende. De to andre engasjerer fint lite. Dette var vel på grensen til litt kjedelig lesning, rett og slett. Kjærlighetshistoriene inni her er de mest interessesante. Alt det om hester engasjerte meg rett og slett ikke.
«We look not at all the things which are what you would call seen, but at the things which are not seen. For the things which are seen are temporal. But the things which are not seen are eternal.» Denne passer visst for barn fra ni år. Virkelig? Den passa ikke for meg. En vandring i forvirringens og frustrasjonens dal. Jeg takla den svært dårlig. Sci-fi er ikke noe for meg, antagelig. Har stor sans for fantasy, men dette var hinsides forvirrende og .....KJEDELIG. Eksistensielt og stillestående, jeg er nok for treig i hjernen til å engasjere meg i tesserakten og sorte hull, fjerne galakser og mørk materie... Begynte med å lese den engelsk utgaven men gikk over til lydbok på norsk bare for å klare å komme gjennom den. Denne ble utgitt første gang i 1962 og har vært den mest leste barneromanen i USA de siste femti årene. Jeg tenker at veldig mye bra fantasy og sci-fi har kommet ETTER denne boka.
Fin og til tider spennende. Alvorlig og brutal mobbing er et av temaene her, og det interessante er skildringen av hovedpersonen som velger tidvis å ikke bry seg, ikke støtte den som blir plaget. Klassisk ungdomstema. Og så denne læreren som prøver å gjøre noe med miljøet i en klasse som det ikke er noe hyggelig å være i. Viktige tema. Tror mange ungdommer vil bli fenget av den. Jeg tenkte vel innimellom at handlingen ble litt urealistisk. Men på den andre siden , det blir spennende fortelling av det.
Jeg fortsetter i dystopiens univers. Dette er den tredje frittstående fortsettelsen av «Ett sekund om gangen.» Og det er fortsatt like bra. Nordin har valgt en av karakterene som hovedperson i hver av bøkene. Denne gangen er det en som er litt mindre sympatisk, mer manipulerende. Hun har fått med seg en av de andre for å dra til Umeå. Det ender ikke helt slik. Her kommer uhyggen enda tettere på fra det som har skjedd. Like godt skrevet. Hun er mesterlig god på de psykologiske skildringene. Medrivende lesning !
Da var den andre frittstående oppfølgeren til «Ett sekund om gangen» slukt. Hun skriver så bra! Fortellingen fortsetter i dystopien og håpløshetens overvinnelse og kampen for tilværelsen. En slags miniversjon av «Fluenes herre»? Nei, ikke helt det, absolutt ikke kanskje. Men konflikter blir det her også- ispedd de klassiske følelsene som sjalusi og misunnelse. Avgrunner i egne tanker. Nordin er så god på å skildre karakterenes indre liv, det er ekte og godt fortalt. Så bra at barn og unge kan lese denne boken! Den er viktig. «Egentlig er det tåpelig at vi skal late som om vi er så fordømt modige. Jeg skulle ønske at jeg kunne slutte med det. Det tenkte jeg før også, før feberen, før alt det fæle. Det var jo ingen som var helt ærlige da heller. Jeg kunne tenke at det var sløsing med tid. At vi gikk rundt og gjemte oss for hverandre i stedet for å være oss selv. Og nå. Det føles som enda verre sløsing at vi ikke er ærlige nå.» Jeg skal lese tredje boka også.
Jeg visste ikke at det fantes et politisk leseprosjekt i USA fra 1936 -1943 som hadde som mål at hele kontinentet skulle ha muligheten til å lese bøker, bli underholdt og bli opplyst. Kløvhestbiblioteket som blir drevet av en gruppe kvinner i en fattig gruvelandsby i de øde områdene rundt fjellene i Kentucky er utgangspunktet for denne historien. Det er nok de historiske faktaene som fascinerer meg mest med denne boka. Selve historien...tja. Det er mye kvinnefellesskap, kvinnekamp, drama, absolutt. Men jeg lar meg ikke helt rive med. Oppslukt? Nei. Litt for overfladisk, vil jeg si. Men grei å lytte til.
En del av mitt lesebehov gjelder også barna og ungdommene jeg underviser. Jeg møtte Sofia Nordin på SEOGLES2020-konferansen i februar. Den 12. mars- nøyaktig en måned før landet stengte ned i pandemi-frykt kjøpte jeg denne boka- og fikk en fin hilsen fra henne med en kommentar som handlet om det vi hadde snakket om sammen: Ungdom, angst, uro for fremtiden. Resten er som kjent historie... Boka er en dystopi og begynner rett på sak med hovedpersonen som flykter fra hjemstedet sitt der alle er døde av – ja, et virus eller en febersykdom (boka er skrevet i 2013). Det handler om å overleve, kampen for tilværelsen, om det å vandre rundt i apokalypsen og prøve å finne håpet. Heldigvis treffer hun en annen jente som også har overlevd. Historien minner deg på hvor vi er akkurat nå, hva vi fortsatt har som vi kan ta vare på. Men – det er ikke videre lystig lesning. For det meste. Men mye håp, vilje, sårhet og helt vanlige tenåringsjente-ting som ikke forsvinner selv om verden har forandret seg totalt...Og det er det fine med boka. Håpet. Kraften og menneskets ukuelige kamp for overlevelse. Kanskje leser jeg flere av bøkene. Dette er den første i en serie på fire.
«Men hvis man håper for mye...Man går i stykker hvis man har gått og ønsket seg en hel masse som ikke skjer.»
«Man går ikke i stykker. Man blir lei seg, og så skjerper man seg. Hvis man aldri håper, er man i stykker allerede, Hedvig.»
Jeg har mest lyst å bli sint.
«Jeg kan prøve å finne veien tilbake dit», sier jeg i stedet.
«I morgen. Vi kan lete.»
«Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»... Ja altså... Det var godt å endelig bli ferdig med denne boka. Visst var den god. Men det var så mye livstretthet. Fortellerstemmen ble også monoton. Jeg-fortelleren Monika hopper frem og tilbake i tid, plutselig er hun tilbake i barndommen før hun igjen sitter ved dødsleiet til sin mor- så er hun tilbake da hun fødte sin datter. Alt går liksom frem og tilbake hele tiden. Og det er så seigt. Jeg irriterer meg på hovedpersonen. Virkelig. Men Marstein skriver kjempebra. Og alle de finurlige detaljene og beskrivelsene. Det er som om jeg nesten blir hun hovedpersonen som opplever alt det der. Og det er jo litt skummelt. Men heldigvis- det er ikke meg. Samtidig- det er mye underlig gjenkjennbart. Denne hørte jeg på lydbok. Charlotte Frogner leser. Smeis hun er god! Plutselig leser hun stemmen til den gamle tanten- så er hun Monikas fem år gamle datter- før hun igjen er den litt ufordragelige kjæresten til Monika. Hovedpersonen forteller og forteller. Det gjør på sett og vis litt vondt å lese denne boka. Forfatteren treffer et eller annet som gjør meg urolig. «Livets fylde er nesten ikke til å bære.»
Så gøy og interessant å lese denne boka! Levende og medrivende fortalt, nøye oppdelt i faktadel og fiksjonsdel. Inspirert av biografien om Helge Ingstad og det at skoleåret starter nå, leste jeg denne i en jafs, ved sommersvale Fanafjorden i dag. Anbefales til ungdom og voksne. Til alle som elsker historie og fascineres av fortiden. Og ikke minst fascineres av de som turte å reise inn i det ukjente. "Kunnskapen om de norrøne koloniene i Nord-Amerika har levd lenge, men har aldri fått noen stor plass i moderne historie. Hvorfor er det slik? Først og fremst fordi de norrøne innvandrerne etterlot seg få spor. Men det skyldes også at deres oppdagelse knapt fikk følger for utviklingen av Amerika. Colombus`gjenoppdagelse av landet ble derimot innledningen til en omveltning som ingen annen verdensdel har sett maken til, verken før eller siden."
Sist sett
