Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Vesaas' siste prosabok er hans mest personlige. Den har innslag av lyrikk og av bilder fra hans egen minneverden. Boka kan leses som en indre selvbiografi.
Omtale fra forlaget
Båten om kvelden (1968) vart Tarjei Vesaas’ siste prosabok. Den er kanskje også hans rikaste og tvillaust den mest personlege. Boka sprengjer grensene for den vanlege romanforma, og har innslag av lyrikk og av novellistiske bilete frå hans eiga minneverd. Boka kan lesast på mange måtar, mellom anna som ein gripande indre sjølbiografi. Aldri har Vesaas i prosa kome nærare inn mot det uutseielege.«Båten om kvelden er ein av dei aller største lesaropplevingane eg har hatt . Han nådde djupare etter kvart og i dei siste bøkene er han forløyst som kunstnar. Dei siste bøkene er mest spennande. Som kunstnar må ein finna sitt eige tyngdepunkt, ein må finna seg sjølv. Vesaas klarte det.»Lars Amund Vaage til Dag og Tid«Ingen har skrevet så sanselig. Mange av tekstene er så intense, så sensuelle. En student sa han syntes teksten vibrerer og jeg ble nesten slått til bakken av denne beskrivelsen, for det var det samme jeg hadde følt. Det er nesten erotisk, ja helt ekstremt rått.»Kjell Inge Skjerdingstad om Båten om kvelden til Dagsavisen
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9788205367692
EAN 9788205367692
Serie Gyldendal klassiker
Genre Personlige beretninger Klassisk litteratur
Språk Nynorsk
Sider 168
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bump, seier det under foten min i kleiva, under støvelen. Steinhella på stigen der dunkar sakte mot berg-grunnen ved steget mitt, ligg ikkje støtt, kan vippe.
Bump, seier hella.
Ikkje uventa.
Hella på stigen og eg har vennskap gåande. Ein fåmælt vennskap sidan lenge. Gåtefull i største einfelde.
Aldri vonbroten.
Eit bump i dag som før.
Eller er det annleis i år? Atter ein grann nytt og annleis?
Kvifor det?
Tull og innbilling, seier eg, men kanskje eg gjerne ville det skulle vera slik.
Bump, i alle fall, til forsikring, til forsegling, vippar seg og dunkar i berg-grunnen. Eit signal langt inn om at det er no. At det berre er.
Kva er no? Blir ikkje fortalt. Men det talar til hjartet mitt og eg kan språket. Talar lågmælt som til ein fattig og sky.
Alt i orden, tyder det.
Sjølv seier eg ingenting om mitt, det er ein einetale om vår langvarige vennskap. Alt i orden.
Den svære fuglen faldar seg saman der borte. Med auga mine over mosen kan eg sjå det. Han står i myra med opplyft ransakande hovud. Like etter kjem den neste og ber seg likeins åt. Det titrar i ein av spenning, det blir som ei slags lykke. Eg ligg i kald myrvæte, som sakte trekker inn i kleda og gjer det ufyseleg, men eg er varm ved synet av tranane. Er på tranens eiga mark, er vel komen inn i ein heilagdom der ein ikkje burde vist seg.
Kvelden er ved å sige på. Sola som stod i speglane eingong, er borte, ingen skal bli trolla no. Skyminga er ved å melde seg, og skal trolle meir. Hunden har tagna, som den som er komen heim og har gløymt alt der ute. Kråka er borte og må gå svolten til ro. Kveld er kveld.
Og så jenta på vegen. Kjem just stigande for å fylle alt vakkert ut. Jenter på vegen liksom. Det høyrer til.
Alltid noko som ein må finne, og ikkje veit kvar held til. Hadde det endå hatt eit brukeleg namn, dette rare saknet ein går med.
Hadde det hatt namn, ville de vori mindre stort og nærgåande. Då ville ein kunna gått rett på det og sett om det verkeleg var noko.
Mestselgende litteratur i Norge på 1960-tallet. Alle sjangre.
Listen er løselig sortert etter salgstall (mestselgende først), men er ikke komplett.