– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.
– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!
– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!
– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!
– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!
Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.
– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.
– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.
Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.
Når folk spør om råd, vet de som oftest allerede hva de bør gjøre. De vil bare høre det fra en annen.
Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.
Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.
(...)
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta
gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på
forbredelser II
en sommerfugl
skygger for solen
jeg står på vestre gravlund
og kjenner at jorden heller
noen av mine beste venner
ligger her
det er bare å beklage
de gikk for tidlig
mens jeg kom for sent, mens jeg
var opptatt med noe annet
hva var det som hastet
hva var det som hastet sånn
sommerfuglen sover
i sine vinger
lyset er allesteds
glødende, hvitt
døden er i hogget
så lenge jeg kan huske
har den vært det
og de som ikke
er blant oss
rykker nærmere, de
blir yngre og yngre
helt til de ikke lenger
er født
forbredelser I
jeg minnes allerede
de som skal dø
jeg går til gravstedene
som fremdeles er ledige
jeg sørger for dem
jeg steller dem
så pent jeg kan: blå fingre
på gartnerens ene hånd
ingen skal komme til uoppredde senger
hva er det som haster
hva er det som haster sånn
skulle ønske det var
aldersgrense
i himmelen i natt
Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.
I Det Sara skjuler følger Lajla, bestevennina til Sara. De to jentene lever et normalt liv, med skole, venner, gutter, festing og mer til. Men etter en fest blir alt anderledes. Sara blir unnvikende og tom i blikket. Lajla får vite bruddstykker av hva som hendte den kvelden, og skjønner den ekle sammenhengen. Sara har blitt voldtatt, men ønsker å holde det skjult. Lajla vil finne hvem som gjorde det, og få vedkommende til å angre.
Det Nedrejord gjør som er så bra er at hun skriver om små samfunn nord i Norge, og med samisk ungdom i hovedrollene. Det står sterkt også i denne romanen. Små ting som at navnene deres er litt forskjellig fra samisk til norsk gir en fin ramme rundt historien, og en åpning til det samiske miljøet for oss søringer.
Jeg synes hovedtemaet i denne fortellingen ble tatt opp på en meget god måte. Følelsene som Sara har kommer godt frem gjennom Lajla sin synsvinkel, men går samtidig ikke altfor tett innpå de vondeste tankene. Det eneste jeg vil dra frem som litt problematisk er at "spenningen" om hvem voldtektsmannen er overskygger den såre historien. Mysteriet, kampen og trangen til å vite hvem føltes for stort. Når det er sagt så likte jeg boken veldig godt.
Miss Marie er en historisk roman satt til første verdenskrig i Kristiania. Thea er eldstedatter i en fattig bakerfamilie. Hun håper at en dag kan hun ta over bakeriet, selv om damer ikke er godkjente i bakeryrket, og så drømmer hun om forlovelse med kjæresten hun har. Men når bakeriet går mer og mer i tap, og det er langt mellom melsekkene, må hun som eldstedatter gjøre det hun kan for å bedre økonomien. Hun blir derfor sendt til Amerika for å jobbe som tjenestepike i et rikt hjem. Her møter hun et veldig anderledes land, med andre skikker enn hva hun er vandt med fra Norge.
Jeg må fremdeles si at boka lå utenfor min komfortsone, og dermed kan jeg ikke si at jeg synes den var fantastisk. Men, jeg synes den var god nok, og jeg er sikker på at min mor vil like den veldig godt - siden hun liker historiske romaner veldig godt. Og, jeg kommer nok til å lese resten av trilogien, fordi jeg vil jo vite hva som skjer videre med Thea. Så, hvis du liker denne typen bøker så synes jeg du skal sjekke ut Miss Marie.
Vi var en gang handler om to jenter, som vokste opp sammen. De var alltid sammen, og delte alt! Men noe skjedde, og nå er Saga ensom, mens Sofie er en av de kule jentene. Saga har brukt sommeren med å jobbe på en gård og se til kyrne for å få et avbrekk fra den triste tilværelsen hjemme, og Sofie jobber hardt for å få toppkarakterer uten at noen av de kule på skolen skjønner at hun faktisk gjør lekser. Kan disse to jentene finne sammen igjen? Hva skal til for at de skal finne ut av det vanskelige og klare å se en lysere fremtid i møte?
Dette var en vond bok å lese. Det er så mye mørke og triste tanker og hendelser, men samtidig så er det så mye håp og varme her, at man smiler og gråter om hverandre når man leser. Helt fantastisk herlig! Det er så mange viktige deler av livet som tas opp her, alt sett fra to unge voksnes perspektiv. Hovedtemaet går rundt vennskapet til de to jentene, men vi får også tema som sykdom og død, og også tilblivelsen av nye liv. Og kjærlighet i flere former. Alt er så godt beskrevet og følelsene er til å ta og føle på. Så sterkt!
Anbefales på det varmeste!
229 sider. Planen var å lese ut boka på én dag. Etter å ha lest rundt 150 sider, måtte jeg legge den vekk. Jeg klarte ikke å lese mer før dagen etterpå, jeg ble rett og slett fysisk dårlig.
En bok som sitter i deg lenge etter at du er ferdig med den. Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det nettopp det, og slik er virkeligheten.