" Ambler kjente et stikk i halsen- en knott, en mygg?- og klapset åndsfraværende på stikksåret med hånden. Det gikk et par sekunder før han skjønte at det ikke var noen insekter i skogen på denne tiden av året. Og først nå så han at fingertuppene hans var røde av blod. Ikke et insekt. Ikke en pil. En kule." Advarsel: Ambler
En kan anklage Robert Ludlum for en del ting: f.eks. at heltene i bøkene hans er veldig like, at noen av mursteinene han rakk å gi ut før sin død i 2001 kunne ha hatt godt av moderat trimming, og ikke minst- at forfatterskapet hans ville ha vært mer respektert om han/familien/forlaget ikke hadde leid ut prestisjen sin og navnet sitt til bøker som truer med å sparke Clive Cussler fra det jeg kaller grådighetstronen.
Men én ting kan man i hvert fall ikke si om ham; at han slikket amerikanske institusjoner opp etter ryggen. Det lot han Tom Clancy ha en eksklusiv rett på, til Clancy døde og (tilsynelatende) ga denne helt unødvendige plikten i arv til David Baldacci.
I "Advarsel ambler" er den amerikanske staten skurken. Ikke direkte, og ikke på en karikert måte. Men mest fordi Washington ikke evner å ha kontroll på sine fanatikere, som har omfavnet nødvendigheten av amerikansk hegemoni og viktigheten av å opprettholde det. Uansett hvor høy prisen måtte være. Eller bli.
Helten, Harrison "Hal" Ambler", var i mange år en av de som virret rundt frontlinjen(e) og forsvarte hjemlandets hegemoni. Han var snikmyrder i Konsulære Operasjoner. Organisasjonen som består av talentfulle spioner, ble ledet av fanatiske byråkrater med vide rammer og et overordnet mål: å sørge for at det USA alltid satt med hånda på rattet i internasjonal politikk.
Med Sovjetunionens kollaps er det ingen som truer landets posisjon. Det har tankesmiene i og utenfor Washington prekt i alle årene etter at jernteppet falt og Russland ble et kleptokrati. De samme tankesmiene har sett på den kinesiske dragen og konkludert at landets økonomiske mirakel og engasjement med Vesten, og da særlig USA, vil resultere i politisk liberalisme i Midten Rike.
I 2005 er denne spådommen ved å gå i oppfyllelse. Landet har en populær leder som tar en Gorbatsjov, og det er bare et spørsmål om tid før Beijing blir hovedstaden i verdens største demokrati. Men i deler av maktens korridorer i Washington murres det. Noen der er overbevist om at et demokratisk Kina vil snappe stafettpinnen fra USA og at dette vil innlede et kinesisk århundre. Det må stoppes.
Mens planene for hvordan dette skal gjøres marinerer i bakgrunnen, er Hal Ambler ikke på scenen. Han har ikke vært det i nærmere to år. Han er pasient nummer 5312 på en topphemmelig psykiatrisk klinikk i Virginia, der man pleier å oppbevare mennesker med verdifull informasjon i hodet som det har tørna for. Men sannheten er at det egentlig ikke har tørna for ham. Det tror han i hvert fall ikke selv. Egentlig vet han ikke hvordan han har havnet der, eller hvorfor.
For å finne ut av dette, må han rømme. Og med hjelp fra Laurel Holland, en sympatisk psykisk sykepleier, klarer han det. Men det er da hans virkelige problemer starter: for det første gjenkjennes han ikke av menneskene som burde kjent ham; dørvakten på leilighetskomplekset der han husker å ha bodd i ti år og vennene hans. Til og med de som kjente ham før han ble agent, husker ham ikke. Så ser han seg selv i speilet og skjønner delvis hvorfor; han gjenkjenner ikke ansiktet som ser tilbake på ham. Er det han som er gal eller er det verden rundt ham som har gått av skaftet?
Uansett hva svaret viser seg å bli, er én ting sikker: noen vil likvidere ham før han graver den opp. Han overlever så vidt det ene attentatet etter det andre, oppsøker folk han tror er gamle allierte, lar seg bruke når svar blir dinglet foran ham og virrer rundt i både USA og Europa for å komme til bunns i saken. Uvitende om at han er som en rotte i en labyrint.
«Advarsel ambler» er en velskrevet, velplottet og lekende spenningsroman. Uten tvil en av Robert Ludlums beste, og en av av mine favoritter fra forfatterens hånd.
Anbefales varmt.
"Etter det uutholdelige flaue i det å bli forstått, kjenne hjertet dunke, være ute av stand til å snakke, være bokstavelig talt slått med stumhet av den virkningen han hadde på meg- falt all anspenthet som skyldtes uvisshet, falt all denne nervøsiteten vekk som fiskeskjell under en kniv." Kvelden møtte meg
Å forsøke å komme over sorg ved å dra fra hjemstedet og til fjerne strøk danner utgangspunkt for mange bøker. Bare i løpet av den siste måneden har jeg lest to bøker hvor dette skjer. Den første var Majken van Bruggens lavmælte «Bangkok baby», fra 2013, og den andre er boka jeg skal anmelde i dag, nemlig Katie Estills «Kvelden møtte meg», fra 2002.
Det første du bør vite om «Kvelden møtte meg», er at boka ikke er en erotisk roman, slik forlaget fremstiller den som. Den er ikke engang sensuell, enda historien handler om en affære mellom en vakker ung kvinne og en tiltrekkende gresk kunstner i et dødt ekteskap.
Den unge kvinnen heter Sylvia, er amerikaner og har kommet til Hellas for å bearbeide morens bortgang. Det er i hvert fall det vi blir fortalt. Hvor dypt sorgen stikker, er vanskelig å si, siden hun- så snart Aristides Melas (mannen hun har affæren med) viser seg- knapt er opptatt av mye annet enn han, hans psykisk syke kone, Altea, og senere- Alteas rike far, som finansierer Aris bedagelige kunstnerliv.
Selv om baksideteksten gjør et poeng ut av det, er Alteas psykiske ustabilitet ikke så synlig som man skulle vente fra en karakter med diagnosen schizofreni. Hun kan føre samtaler som ikke sporer av, erkjenner både gode og vonde ting i virkeligheten og forholder seg til affæren mellom Sylvia og ektemannen på en overraskende nyansert måte enn man venter fra noen med et ustabilt sinn.
Om måten Alteas sykdom fremstilles på er overraskende, er det faktum at hun blir den mest sympatiske karakteren ikke det. Og det skulle bare mangle når hennes mann innleder en affære med en annen kvinne og har seg med nevnte kvinne i stua mens hun selv sover i ektesengen.
Når mannen i tillegg går rundt og ikke legger skjul på at han ønsker å tvangsinnlegge henne og fortsette affæren med Sylvia, kan man ikke la være å se på heltinnen og hennes elsker for det de er; hensynsløse, usympatiske og kyniske. Man kan knapt vente med at det skal gå galt for dem. Men det gjør det aldri. I stedet er det Altea som forlater scenen.
Og med hennes exit, mister boka den lille fliken av hjerte den hadde. Derfra orker man så vidt det er å lese de gjenstående sidene.
Styr unna denne som pesten.
Mohammed Yusuf som svar til Marit Håverstad :
16:38, 17. juni 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Maximal utgang roman av Carolyn Swetland av Carolyn Swetland
Takk. Har ikke lest "Tante Augusta", men skal gjøre det. Takk for tipset.
"Tanten min var 84 år gammel da hun bestemte seg for å forlate husbåten på Sacramento-elven hvor hun bodde sammen med Clancy og å flytte inn på San Francisco flyplassen. Hun satte pengene hun hadde igjen inn på en sjekkonto i Bank of America, skaffet seg en American Expresskort, pakket en Adidas skulderveske, satte hatten på hodet og syklet til bussterminalen. Der overlot hun sykkelen til den første som måtte stjele den og tok bussen til sitt nye hjem." Maximal utgang
Leser du en kort oppsummering av Carolyn Swetlands «Maximal utgang», vil du mest sannsynlig sitte igjen med et inntrykk av at boka er en søt kort roman om å leve i nuet, engang iblant forlate de velkjente og nedtråkkede stiene, være eventyrlysten og omfavne livets angstfremkallende tilfeldigheter. Men så snart du blar inn i boka og kommer deg forbi de gripende første sidene, skjer det noe uventet- historien mister først driven, så nerven, før interessen og livligheten begynnelsen vekket dør. Og alt dette skjer før forfatteren sender både tanta og fortelleren til Afrika.
Boka blir dessverre ikke bedre av det. Tvert imot, ville den tjent mer på å bli værende i San Francisco, der Carolyn prøver uten hell å tøyle tanta og redde henne fra seg selv. Ting blir heller ikke bedre av at Clancy, den tjueseks år gamle elskeren til tanta, blir kastet til side med en gang han begynner å bli mer interessant. Det skjer etter at Carolyn ligger med ham og oppdager at han faktisk setter mer pris på tantas åttifire år gamle kropp mer enn hennes.
Denne siste erkjennelsen er etter ønsket om å bringe tanta tilbake fra Afrika, det som driver studenten Carolyn til å reise med en tour-gruppe og dra etter tanta. Reisen går ikke som planlagt, men både hun og de andre kommer til slutt frem. Hun finner tanta, blir involvert i et lite eventyr, blir kjent med en eventyrlysten tsjekker som heter Mich og som informerer henne nesten på en nonsjalant måte at han ikke har ligget med en hvit kvinne på et år. Hun hjelper ham med å bli kvitt den «kløen».
Siden boka bare er hundre og seks sider kort, skal jeg ikke si noe mer om handlingen. Men jeg kan i hvert fall si at det ikke skjer noe på slutten som løfter boka og karakterene opp til et nivå hvor boka blir noe annet enn forglemmelig.
Er du på jakt etter en bok om å omfavne livet og hvordan unge mennesker har noe å lære om dette fra de eldre, er jeg nokså sikker på at det finnes hundrevis -om ikke tusenvis av bøker- som skildrer det på en mindre pedantisk måte enn «Maximal utgang».
Les heller en av de før du vurderer å lese denne.
Mohammed Yusuf som svar til annelingua :
16:28, 16. juni 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Snøklokker av A.D. Miller av A.D. Miller
Den har jeg nok ikke lest. Så jeg skal se om jeg får tak i den enten på mitt lokale bibliotek eller andre steder. Har vært vært interessert i Sovjet/Russland i en god del år og planla å reise til Russland for en del år siden. Men så ble en venn av meg som var der angrepet av nynazister på gata i Moskva og jeg ble skremt fra det. Kjenner nok mennesker fra Russland at det ikke er representativt, men bestemte meg etter denne hendelsen å like landet og regionen godt på avstand.
Mohammed Yusuf som svar til annelingua :
22:24, 15. juni 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Snøklokker av A.D. Miller av A.D. Miller
Jeg leste den mest fordi jeg 1) liker å lese om Russland/Sovjet og 2) fordi boka (av grunner jeg ikke skjønner) ble nominert til noen tunge priser da den kom ut.
Mohammed Yusuf som svar til Bjørg L. :
22:22, 15. juni 2015 Diskusjon: Mohammed Yusuf om Snøklokker av A.D. Miller av A.D. Miller
Har hatt god erfaring med britiske forfattere som skriver om Russland/Sovjet. Nå vet jeg at Robert Harris og Julian Barnes er enda mer eksepsjonelle enn jeg trodde.
"I smelled it before I saw it. There was a crowd of people standing around on the pavement and in the road, most of them policemen, some talking on mobile phones, some smoking, some looking, some looking away. From the way I came, they were blocking my view, and at first I though that with all the uniforms it must be a traffic accident or maybe an immigration bust. Then I caught the smell. It was a smell like the kind you come home to if you forgot to put your rubbish out before you go on holiday- ripe but acidic, strong enough to block out the normal summer aromas of beer and revolution. It was the smell that had given it away." Snowdrops
Enda jeg liker å tro at jeg er et velinformert menneske om samtiden og de viktigste politiske og økonomiske tendensene i de mest innflytelsesrike landene i verden, blir jeg stadig minnet på hvor liten boblen jeg lever i er og hvor lite det jeg vet legger gale føringer på mine forventninger til litteratur som kommer fra visse land.
Ta engelske A.D. Millers «Snøklokker»: Handlingen foregår i Russland etter kommunismens fall. Landet henger knapt sammen, oligarkene har lagt beslag på betydelige offentlige ressurser og vanlige russere som drømmer om å komme seg opp og ut, har lidd nok og lært at den eneste måten en kan vinne på, er ved å stjele, lure og om nødvendig- drepe.
Liket som blir funnet i sitat over, er bare én av mange som pleier å dukke opp fra under snøen så snart våren smelter bort snøen i og omkring Moskva. Scenen minnet meg så sterkt om funnene av ofrene til den unge russiske seriemorderen Alexander Pichushkin, at jeg lenge var sikker på at det var det boka kom til å handle om. Det gjør den ikke. Så trodde jeg at Nick, den engelske forretningsadvokaten som er hovedpersonen i boka, kom til å ha en eller annen tilknytning til MI6. Heller ikke dette stemmer.
I stedet handler hovedhistorien om en mann som, blindet av begjær og kanskje kjærlighet, blir involvert i en bedragerisak som får tragiske konsekvenser. Det er en interessant historie, velskreven også. Men den er dessverre langt fra like fengende som bi-historien.
I den er Nick og en kollega i gang med å fullføre en låneavtale for et selskap med nære bånd til Kreml. Deres oppgave er å forsikre seg om at investeringen faktisk blir brukt til det den er ment for og at staten stiller opp som garantist hvis alt går galt og selskapet ikke makter å betale tilbake det betydelige lånet.
Lenge ser det ut til at de skal klare oppgaven med glans. Den uavhengige inspektøren de hyrer til å gå selskapet etter i sømmene, leverer en tilfredsstillende rapport. Garantien kommer inn som ventet. Lånet på flere hundre millioner dollar blir overført. Og det er da ting begynner å spore av: Inspektøren forsvinner, energiprosjektet pengene skulle finansiere viser seg å bare eksistere på papiret, pengene er borte og Kreml har ingen planer om å ære noe som helst.
Første nå, etter å ha frustrert leseren med sin nesten grenseløse naivitet, åpner Nick øynene og begynner å bruke hjernen til å orientere seg om ståa. Og sannhetene som demrer for ham, at både karrieren og livet står fare, får ham endelig til å se verden slik den er og handle deretter. Men Nick er ingen superhelt og Moskva er ikke et sted hvor ærlige mennesker vinner frem fordi de har sannhet og moral på sin side. Tvert imot ender slike mennesker døde under snøen. Moskovittene har til og med et navn for dem; snøklokker
Selv om «Snøklokker» er en godt skrevet bok med karakterer av kjøtt og blod og noe viktig og vektig å si Om Russland, subber og surrer boka for ofte og for lenge til at den gjør et varig inntrykk.
Den er altså ikke noe for deg om du leter etter en over gjennomsnittet god bok om Russland.
Dessverre.
"I climbed off the bed and started getting dressed, too. She kept laughing in a punch-drunk sort of way. Eventually, I was laughing too. I pulled my pants and shirt on first and then started hunting around the bed for my shoes and socks. I found them all except for one sock. I finally got down on my knees and looked for it under the end of the bed. And that was when the laughter stopped. __’s dead eyes stared at me from under the bed.” The Scarecrow
Av alle store og små karakterer i Michael Connellys bøker, er Jack McEvoy - karakteren Connelly introduserte for leserne i sin femte krimroman “The Poet» i 1996- den det er enklest å påpeke speiler forfatterens biografi. McEvoy er journalist, slik Connelly var, før suksessen med forfatterskapet ga Connelly nok økonomisk trygghet til å slutte. Som Connelly gjorde i sin tid, jobber McEvoy for Los Angeles Times. Iallfall inntil hendelsene i «The Scarecrow». Og ikke minst: McEvoy har-i likhet med Connelly- en viss kjendisstatus på grunn av sin skriving om kriminelle elementer. Men i motsetning til Connelly, er McEvoys kjendisstatus en falmet en, hovedsakelig fordi det nå er tolv år siden McEvoy ga ut boka si om det livsfarlige møtet med seriemorderen som tok livet av broren.
Heldigvis har anonymiteten som c-kjendisstatusen bringer med seg ikke ført til noe mer dramatisk enn at invitasjonene fra CNN og andre medier har tørket ut. Til nå.
Delvis på grunn av den finansielle krisen, men hovedsakelig fordi de tradisjonelle mediene blør ut penger, kommer det beskjed fra eierne om at Los Angeles Times trenger en annen «omstrukturering». Presis hundre veteraner skal ut og erstattes av nyutdannede ferskinger med ingen kilder eller kontakter innen maktens korridorer. McEvoy er en av disse hundre som skal ut, og Angela Cook er erstatteren. Hun er uerfaren, men er ærgjerrig, har forståelse for den digitale alderen og er på sosiale medier.
Beskjeden er vond, men kommer ikke som en stor overraskelse. Det som likevel kommer snikende på McEvoy, er at ledelsen krever at han trener Cook. Hadde jeg ikke lest i forrige uke i New York Times at dette er noe flere bedrifter driver med i USA- til og store konsern som Walt Disney- ville jeg trodd at denne måten å behandle ansatte på var noe Connelly hadde diktet opp, men det er det åpenbart ikke.
Dagen blir ikke lysere av at McEvoy blir ringt opp av en eldre kvinne og skjelt ut. Hun mener at han løy fra ende til annen i en av artiklene sine og vil at han skal rette opp på feilen. McEvoy tror først at den eldre kvinnen tar ham for en annen. Men så sporer han opp artikkelen, en kort og totalt forglemmelig liten sak han skrev ei uke tidligere om en seksten år gammel narkolanger som skal ha drept sin hvite kunde i Watts, og blir overbevist om at kvinnen sikkert er et naivt familiemedlem. Og det er hun også.
Hun heter Wanda Sussums, er bestemoren til Alonzo Winslow, den drapstiltalte sekstenåringen. McEvoy tar med seg en av avisens fotografer, en svart en, besøker Sussums og senere guttens advokat og blir overbevist om guttens uskyld. Men hvor mye kan han gjøre for gutten med to uker igjen på kontrakten?
Mye, skal det vise seg. Han slår seg ufrivillig sammen med Cook og starter å gå politiet etter i sømmene, og det blir snart klart at ting ikke er som de ser ut. Ikke bare er Alonzo uskyldig, men det er også Brian Ogley, en kasinoarbeider fra Las Vegas, som sitter i fengsel for å ha voldtatt og drept kona.
Det han ikke vet er at morderen, en usedvanlig intelligent og forsiktig mann med en jegers instinkt, holder øye med ham og planlegger en gjennomtenkt og plausibel ende for ham. Han vil først fjerne McEvoy fra sine vante omgivelser, så isolere ham og så gå for det drepende støtet.
«The Scarecrow» er den andre Connelly-boka hvor McEvoy har hovedrollen, og for en bok det er. Karakterene er levende og sammensatte. Plottet er komplekst og evner å overraske, og tillegg skriver Connelly noen eksepsjonelt presise og fengende sider om avisenes død, hvilke konsekvenser det kan og vil få for journalistikken vi får og hvilke tap samfunnet vil lide på grunn av dette.
Etter at jeg leste den siste siden, satt jeg blant annet igjen med dette spørsmålet: Hvorfor er det ingen i Hollywood som har adaptert denne boka for det store lerretet?!
Jeg har ikke svaret. Kanskje er boka rammet av den samme forbannelsen som har hengt over Connellys andre bøker inntil Amazon brøt den med sin adapsjon av Bosch-bøkene. Kanskje er historien en av disse med budsjett i mellomsjiktet som Hollywood har sluttet å lage. Med mindre de regisseres av Ben Affleck. Eller kanskje skyldes det noe annet.
Det kan i hvert fall ikke være fordi boka ikke er fantastisk. Det er den.
Og hvis du leter etter en steingod krim, anbefales den på det absolutt varmeste.
Ingen tvil om det.
«Klassen min består av halvparten drittsekker og resten idioter. Drittsekkene skal bli advokater eller leger for å tjene grove penger og ha feite titler å blafre med på visittkortet. Det kan aldri gå på dunken med en drittsekk. Idiotene er pussig nok smartere enn drittsekkene. Men idiotene vet at reglene er imot dem, at drittsekkene kommer til å vinne samme hvor mye alle andre pugger. Men de synes det er ok. Det er derfor de er idioter. En drittsekk kan jeg aldri bli fordi jeg er fattig, men å bli idiot hadde vært det enkleste i verden. Slutte å kjempe, slutte å brenne. Men jeg vil ikke fortsette å være et hudløst null. De får heller hate meg!» Bomb dem
Bøker om skoleskyting fokuserer ofte på andre enn de små monstrene bak ugjerningen. Naturlig nok. På medelevene som overlever massakren («Hate list» av Jennifer Brown»), på forelderen eller foreldrene som fostret opp skyteren («Vi må snakke om Kevin» av Lionel Shriver) eller på lokalsamfunnet der volden har flerret avgrunn mellom innbyggerne («Nineteen minutes» av Jodi Picoult, som av grunner jeg ikke skjønner er en av Stephen Kings favorittforfattere).
Det finnes – ikke overraskende- også bøker som fokuserer på gjerningsmannen. Stephen Kings var tidlig ute med «Mareritt i rom 16». Med sin skremmende sjarmerende hovedperson, humor og utsøkte språk, er boka fortsatt den beste i sjangeren. Mikael Niemes «Bomb dem» derimot, imponerer ikke.
Skylden for feilingen deles mellom bokas norske forlag- Cappelen Damm- og forfatteren. Forlaget feiler totalt når de i baksideteksten påpeker at boka er, «Brennende aktuell etter vår egen tragiske 22. juli 2011». Dette forsøket på å gjøre boka mer vektig enn den er, er ikke bare smakløst, det er også veldig misvisende. Hvorfor det er slik kan jeg ikke si uten å avsløre slutten, men la meg bare si at boka er så full av luft at noen burde ha hatt anstendighet nok til å stoppe koblingen til tragedien i 2011.
Med tanke på hvor høyt fortelleren blåser opp sin intellektuelle kapasitet («Innerst inne var jeg unik, verden hadde aldri sett noe lignende», s. 62), hvor arrogant og pretensiøs han er («De så meg og følte kraften min, karismaen, jeg strålte så sterkt at de ble sjalu», s. 63) burde det kanskje ikke kommet som en overraskelse at boka ender opp med å etterape hovedpersonen. Særlig på slutten.
Boka er likevel ikke så sjarmløs og mislykket som en kan få inntrykk av når man leser de ovennevnte avsnittene. Den første halvdelen hvor den seksten år gamle gutten er en litt tafatt gutt som arresterer hodet, lar hjertet styre og erklære sin kjærlighet for en av skolens peneste jenter, blir ydmyket, klarer å manne seg opp gjennom hånen og utskjellingene han blir utsatt for og møter ei sær og unik jente og aner lys i enden av tunnelen, er både var, inspirerende og til og med litt morsom.
Men så slippes pretensiøsiteten ut av skapet; hovedpersonen begynner å henge opp pretensiøse dikt på oppslagstavlen på skolen, sprayer det på skolens vegg når administrasjonen fjerner de voldelige «diktene» og nyter delvis oppmerksomheten det hele får fra elever og media. Helt til en medelev som er enda mer pretensiøs enn ham, tar æren for å ha skrevet de voldsoppfordrende «diktene».
Det blir likevel ikke farlig før hovedpersonen blir venn med en enda mer tafatt jevnaldrende, Pål/Pålle. Der helten vår er grå, har holdt seg i midten, aldri vært best på noe, mener det samme om det meste som alle andre, er det noe ved Pål/Pålle som både tirrer bøllene og samtidig gjør ham farlig.
At hans mor er gærn som f og faren voldelig, forklarer en del. Men ikke alt. Ikke hans voldelige fantasier om fremtiden og hva han kommer til å gjøre når verden går under. Ikke hans planer om å ta av dage medelever. Ikke med mindre en mener at det ene –altså at han blir mobbet og at faren kanskje slår ham- forteller oss noe som forklarer alt og sender oss alle fornøyde hjem.
Dessverre er alt dette ingenting mot slutten. Jeg kan knapt huske sist jeg leste en bok som var en så kolossal antiklimaks som «Bomb dem». Jeg er sikker på at jeg kan finne andre bøker hvor slutten –av forskjellige grunner-har vært en større skuffelse, men når jeg –et par dager etter at man leste en bok- fortsatt husker hvordan hvert avsnitt på slutten av boka besudlet alt, er jeg ikke tvil om at «Bomb dem» vil få en plass i lista over de mest skuffende bøkene jeg har noen gang har lest.
Kjipt. Kjipt. Kjipt.
"Jeg kom til verden under Têt-offensiven, en av de første dagene i det nye apens år, mens de lange strengene med vimpler som var hengt opp foran husene blandet seg med smatrende maskingeværild i en eksplosjon av lyd og farge. Jeg så dagens lys i Saigon, der fragmenter av vimpler som var sprengt i tusen biter, farget jorden rød som et dryss av kirsebærblomster, eller som blodet fra to millioner oppmarsjerte soldater spredt ut over byer og landsbyer i et Vietnam som var splittet i to. Jeg ble født under en mørk himmel sprakende av fyrverkeri, prydet med lysende girlander, gjennomskåret av raketter og granater. Min fødsel var en erstatning for tapte liv. Mitt livs bestemmelse var å være en fortsettelse av min mors." Ru
Hva er det som gjør at en at bok skiller seg ut, definerer sjangeren, sub-sjangeren eller sub-sub-sjangeren sin i kort periode eller for alltid? (Det siste hender sjeldent, men det første skjer ofte og er alltid knyttet til bokas suksess og plassering på bestselgerlista)
Da den britiske forfatteren Lee Child ble spurt dette og da særlig i tilknytning til suksessen til Stig Larssons Millenium-trilogi, sa han at en bok er avhengig av en it-faktor, noe ekstra som hever den de nødvendige millimeterne over konkurrentene. Og i Stig Larssons bøker, var it-faktoren forfatterens død og krangelen mellom Larssons familie og hans samboer. Sa Child.
Child setter kanskje ting på spissen her, men så er han også en forfatter som mener at en bok først blir en bok i møtet med en leser, at PR- god eller dårlig- er viktig for at en bok skal nå så mange som mulig og at såkalte litterære bøker og forfattere er og alltid har vært gratispassasjerer på båten til populærlitteraturen.
Hvilket bringer oss til Kim Thúys «Ru», fra 2011. I likhet med andre bøker som har fått stor oppmerksomhet i de siste årene, handler Thúys bok om båtflyktninger. Men hennes delvis selvbiografiske bok vietnamesiske flyktninger og ikke afrikanske. Den veksler mellom en nåtid hvor hovedpersonen er en vellykket kvinne i trettiårene og tiden både før og etter krigen i Vietnam da vår heltinne var barn.
Boka inneholder lidelse og død, tilfeldig og villet grusomhet som ikke står tilbake for noe i f.eks. «Ikke si at du er redd», «I havet er det krokodiller» og «Håp og andre farer». Og likevel har boka ikke fått noe i nærheten av den samme oppmerksomheten som de nevnte bøkene.
Er det fordi «Ru» er episodisk og veksler mellom fortiden og fremtiden? Er det fordi den lar oss få vite at de fleste av karakterene ikke bare overlevde elendighetene? Eller skyldes det at boka forteller en håpefull historie hvor mennesker som var så utsultet at de f.eks. ikke maktet å kravle like energisk som åtte måneder gammelt barn, overlevde og ble lærer ved Princeton University?
Hva årsaken enn er, er det ingen tvil hos meg om at «Ru» er den mest velskrevne, mest poetiske og mest billedrike. Gjennom små, konsise og anekdotiske erindringsbilder forteller Thúy på en utsøkt måte om Vietnam og mange vietnameseres skjebne i de hendelsesrike tre tiårene mellom 1968 og 2009.
Det er en spennende og interessant historie. Det eneste minuset jeg kan komme på- og dette er bare pirking- er at Thúys blikk og penn tilhører elitens.
Hennes familie er rike og privilegerte; de har flere kokker og hjemmehjelpere, barna lærer fremmedspråk, kvinnene bestiller klær fra Paris og mennene-fedrene og onklene- er prominente skikkelser i landets politikk.
Men bare inntil kommunistene tar over landet, konfiskerer deres hus, riste dem løs fra sin privilegerte trone og hiver minst én av dem i indoktrineringsleir.
Ellers er det ingenting å si på «Ru». Eksepsjonell liten bok.
"Jeg tror at nittini av oss vokser opp og elsker leirbålet, mens én vokser opp og hater det. Nittini vokser opp i frykt for den hylende ulven, men én vokser opp og misunner den. Og jeg er den fyren." Vend aldri tilbake
Hver Jack Reacher-bok som ikke har klart å leve opp til de skyhøye forventningene jeg har til serien, har hatt høyst ett element jeg har kunnet peke på som det fatale svake leddet.
Enten var skurken(e) ikke truende nok, eller så tok bi-karakteren(e) og sidekicken(e) opp unødvendig mye plass, eller så brukte boka for langt tid til å suge lufta ut av rommet uten å levere nok kick med trusselen som materialiserte seg (se hele begynnelsen av «61 timer»). «Vend aldri tilbake», enda den er god, gjør seg skyldig i alt dette, noe som gjorde boka til litt av en frustrasjon.
Begynnelsen er likevel så gripende at man ikke ser skuffelsen komme. Vi møter Reacher idet han ankommer Nord-øst Virginia. Han er kommet for å møte kvinnen han snakket med i telefonen i «61 timer». Bare fordi stemmen hennes hørtes pen ut. Men når han ankommer kontoret til major Susan Turner, oppdager han at en annen har overtatt både kontoret og oppgavene hennes.
Mannen heter Morgan og er en typisk klatrer. Han er også en brannslukker, sendt for å rydde opp i rotet etter Turner. Og han er allerede godt i gang når Reacher, uvitende om at kvinnen han hadde planlagt å invitere på middag er arrestert for korrupsjon, tropper opp på militærbasen. Så blir det enda mer interessant; Morgan sikter nemlig Reacher for et mord han skal ha begått mens han fortsatt jobbet i militærpolitiet.
Uheldigvis for Morgan er Reacher ikke en som lar seg trampe på. Han er snar med å påpeke at den karrierebevisste løytnanten ikke har noen myndighet over ham, og han er sikker på at en siktelse for mord ikke bare faller fra blå himmel etter seksten år uten at det er krefter som vil rydde ham av veien.
Det siste er sant, men den første antakelsen ryddes raskt av veien når Morgan, med militærets interne regel-og-forskriftsbok i hånda, tvinger Reacher inn under sin myndighet; han blir gjeninnkalt til tjeneste.
Reacher lar seg selvsagt ikke tøyle militærregler, byråkrater eller de mektige kreftene som nesten usynlig ser ut til å manipulere alt og alle som var de marionetter. Han er villig til å gjøre det som kreves for å renvaske navnet sitt og Turners, og betale prisen- hva den enn måtte være.
Men er han villig til å ofre en annen for å nå sine mål? I de tidligere bøkene ville Reacher kanskje sagt at valget ikke var hans, men i denne-velvitende om at den han må ofre kanskje er et ukjent familiemedlem, blir han for første gang tvunget til å revurdere sitt liv og sin mentalitet som ensom ulv.
En god Reacher-bok er ikke god på samme måte som noen annen thriller. Det samme gjelder en dårlig eller skuffende Reacher-bok. Lee Childs bøker er så gode og har en slik spesiell plass i hjertet mitt i spenningssjangeren at han rangerer bare under John Grisham og Stephen King på lista mi over aktive favorittforfattere.
Så enda jeg er skuffet over «Vend aldri tilbake» fordi 1) skurkene ikke leverer og 2) fordi Turner-karakteren er langt slappere enn jeg burde være lov i en Reacher-bok, er jeg bombesikker på at den rager høyt over alle andre som ikke heter Grisham eller King til etternavn.
Det gjør treeren «Vend aldri tilbake» får av meg en langt mer relativ karakter enn ellers.
Hvilket vil si at jeg anbefaler den varmt.
"Hele oppsettet var tragikomisk- Keith i Slone med en serievolds-og drapsmann preget av tvilsom troverdighet for å få noen til å lytte til en eiendommelig historie mens hele byen telte med Donté Drumms siste timer. Det umake paret ville bli latterliggjort, kanskje til og med skutt. Og når han vendte tilbake til Kansas, kunne pastor Keith Schroeder finne seg tiltalt for en forbrytelse det ikke fantes noe forsvar mot. Jobben og karrieren kunne henge i en tynn tråd. Alt sammen på grunn av et krek som Travis Boyette." Tilståelsen
Første gang John Grisham behandlet dødsstraff i en av bøkene sine, var resultatet –"Dødskammeret", en bok som etter min mening manglet det mest sentrale i Grishams bøker; et hjerte.
Hovedpersonen, Adam Hall, var forglemmelig i boka, og enda mindre imponerende da han ble spilt av Chris O’Donnell. Halls bestefar, spilt av Gene Hackman i filmen, var en usympatisk rasist og morder. Ikke akkurat en karakter leserne eller filmpublikumet var engstelige på vegne av jo nærmere han kom gasskammeret i Mississippi. Med mindre du er mot dødsstraff, selvsagt. Noe jeg ikke er.
Den andre boken som tok opp temaet, "En uskyldig mann" fra 2006, var langt, langt bedre. Faktisk vil jeg si at boka er en av Grishams beste. Minst topp fem. Og sammen med Douglas Prestons "The Monster Of Florence" og Erik Larsons "The Devil and The White City", er den en av mine absolutte favoritter blant krimdokumentarer.
«Tilståelsen» havner et sted i midten; langt bedre enn «Dødskammeret», men et par trinn under «En uskyldig mann». Det skyldes tre ting; for det første er boka irriterende mye opptatt av å preke. Den preker og preker, og preker og preker. Og akkurat i det du tror at den ugjendrivelig har fastslått poenget, preker den enda mer.
Så er det karakterene: Fordi Grisham en agenda fremstilles dødsstraffmotstanderne som uselviske, humanistiske, sympatiske og liberale. Dødsstrafftilhengerne derimot, veksler mellom å være rasistiske, korrupte, beregnende og smålige paragrafryttere som heller drar på hyttetur og golf, enn å redde et uskyldig menneske.
Det siste er ikke en spoiler. Såpass avsløres i baksideteksten. Den skyldige heter Trevor Boyette, er dømt for seksuelle forbrytelser i flere stater, og har akkurat sonet ferdig en ti år lang dom i Kansas for enda et voldtektsforsøk når han oppsøker en av heltene; Keith Schroeder.
Schroeder er en liberal prest i midten av trettiårene. Gammel nok til å være sikker på veivalget, men ung nok til ikke å ha fått troen og kallet testet. Så kommer Boyette til ham og avslører ugjerningen sin: I 1998 voldtok og kvalte han tenåringsjenta Nicole Yarber i Slone, Texas. Deretter begravde han liket hennes et sted i skogene i Missouri, for så å komme seg unna med det hele.
Men i Slone tror de at de har nappet drapsmannen. I deres øyne var det fotballtalentet Donté Drumm som kidnappet og drepte attenåringen Nicole. Han som tilsto, og han som nå er fire dager fra å bli henrettet for forbrytelsen. Med mindre nye beviser dukker opp i ellevte time.
Enda Boyette nærmest hinker inn i kirken, informerer Schroeder om den uhelbredelige hjernesvulsten som er hovedårsaken til at han nå løsner på tungebåndet og påstår at han vil redde livet til Donté Drumm, er Keith først ikke sikker på om Boyette, en mann som lyver om selv trivielle ting, snakker sant. Og viktigere, om han er villig til å bli med ham til Slone, seks hundre og femti kilometer unna, og tilstå.
Samtidig, i Slone, banker Robbie Flak, forsvarsadvokaten til Donté Drumm, hodet mot veggen. Nesten ti år, utallige anker, økonomisk ruin og sosial utstøttelse senere, står han på bar bakke og ingenting annet å tilby klienten enn tomt håp.
Så ringer Keith og informerer ham om at seksualforbryter som oppholdt seg i Slone i 1998, har oppsøkt ham i Kansas og tilstått drapet. Flak avviser først Schroeder som en av disse skrullene som pleier å dukke opp på slutten av enhver dødsstraffsak. Men prestens pågåenhet og insistering på å kjøre over seks hundre kilometer for å levere Boyettes tilståelse på et fat, mykner ham opp.
Det er da noe som truer med å få tragiske resultater skjer; Boyette forsvinner.
Selv om «Tilståelsen» er spennende, aktuell, realistisk, til tider tankevekkende og har et stort og bankende hjerte, må jeg si at det er en bok som bare kan anbefales til de allerede omvendte, som mener at det er noe aktverdig ved å forvsare drapsmenn og deler forfatterens sterke motstand mot dødsstraff.
Det gjør ikke jeg.
Les den om du må. Styr unna ellers.
"Jack's dad stumbles, and I catch him, place him on the floor by the kitchen table. I don't let him fall because I don't want Jack running downstairs to see what caused the noise. I don't want anyone else rushing in. Not yet. I need fifteen seconds. Six seconds to lay him down, arranging the body, limbs splayed as if from a fall. [...] Five seconds to put away my pen and notebook, zip the backpack where it hangs from the back of a chair. Four more seconds to play out the chain, let the chemical reaction in Mr. Wu's body take him beyond the point of resuscitation. Fifteen seconds. Done." Boy Nobody
En foreldreløs gutt blir rekruttert av en etterretningsorganisasjon, trent til å drepe og sendes på hemmelige og kritiske oppdrag hvor hans unge alder er en ressurs og ikke en ulempe. Dette er ikke bare premisset for Anthony Horowitzs suksessfulle Alex Rider-bøker, det er også premisset for Allen Zadoffs «The Unknown Assassin-serien». «Boy Nobody» er den første boken i denne serien.
Jeg plukket opp boka av to forskjellige grunner; for det første ville jeg se hva en annen forfatter, en «Hollywood-orientert» forfatter (Zadoff har en fot i underholdningsbransjen gjennom arbeidet sitt som teaterregissør og sin manusutdannelse) kunne få til med premisset; for det andre ønsket jeg å være oppdatert på sub-sjangeren av actionmettede bøker orientert mot gutter; og for det tredje ville jeg bare lese noe som ikke kostet meg noe som helst.
De to siste ønskene ble tilfredsstilt. Dessverre kan jeg ikke si det samme om boka. Men det skal jeg komme tilbake til.
Begynnelsen av boka er både forrykende og moralsk grå. Der introduseres vi for helten vår og vennen hans, Jack Wu; en gutt han har kjent i fjorten uker. Hensikten med vennskapet har vært å komme tett inn på Jacks far, en velhavende sjef for et høyteknologifirma, og drepe ham uten at noen fatter mistanke om at han har blitt tatt av dage.
Oppdraget lykkes uten store vansker, og sjefene til helten vår er såpass tilfredse med hans hensynsløshet og fryktløshet at de gir ham et annet og mer prestisjefylt oppdrag; å åle seg nært inn på borgermesteren i New York og avvente endelige ordre.
Vanligvis er dette ikke et problem. Etter fire år i programmet er han vant til å være rotløs, ressurssterk, målbevisst og uten tilknytning til noen eller samvittighet som kan tvinge ham til å stille spørsmål ved det han gjør, det Mor og Far, føreragentene som styrer ham, har lært ham opp til.
Men nesten med en gang han kommer i kontakt med borgermesterens datter, Sam, og senere borgermesteren selv, er det noe som begynner å boble i ham. Noe som både kan befri ham og ødelegge ham.
Det beste som kan sies om «Boy Nobody» er at den ikke kaster bort tiden. Den kommer kjapt i gang, gir leseren nok karakterskisser til å holde plottet i gang og en og annen interessant som overbeviser en om at Zadoff kan utbrodere spenningen. Ellers er det dessverre ingenting i denne spenningsboka som er originalt nok eller minneverdig nok til å få en til å se frem til neste bok i serien. At jeg likevel vil gjøre det handler mer om mitt ønske om å fullføre serien enn noe annet.
Knapt gjennomsnittlig, men jeg skal være litt generøs og gi den en svak treer.
Styr unn hvis du kan. Les om du må.
«De var i ferd med å tjene store penger nå. Dette var ikke det rette tidspunkt til å engste seg. Den aggressive taktikken deres ga fantastiske resultater. Posthaugen vokste for hver uke som gikk, og det samme gjorde saldoen deres i Bahamas. Svindelen var fullkommen, fordi pennevennene deres levde dobbelttilværelser. Ofrene hadde ingen å klage til.»
Tre fanger med lite å gjøre og masse tid tilbringer dagene bak murene med å presse ut brevvenner for penger. Opplegget er innbringende og uten nevneverdig risiko. Men så får de en stor og mektig fisk i kroken, og plutselig er deres fredelige og rolige dager forbi.
Bare femten år etter utgivelsen av «Broderskapet», John Grishams tiende roman, er det litt bemerkelsesverdig hvor mye verden har endret seg: krigen mot terror er nå noe langt mer vidtfavnende enn kryssmissiler som skytes mot antatte eller faktiske leire for terrorgrupper; teknologien har gjort store fremskritt, og hvis vi skal tro meningsmålingene, er et flertall amerikanere langt mer positive til homofile enn de var rundt årtusenskiftet, da nesten ingen utfordret «Don’t –Ask-Don’t-Tell» i det amerikanske militæret og «ekteskap» mellom homofile bare var en drøm for noen.
At et betydelig antall menn som identifiserer seg som homofile, ikke turte å komme ut av skapet fordi det fortsatt var en omdømmemessig pris en ble tvunget til å betale, er sentralt for plottet i «Broderskapet».
Ville boka vært troverdig om den ble utgitt i dag? Jeg vet ikke, men en ting er sikkert: med tanke på hvor mye som har endret seg når det gjelder normer og konvensjoner i løpet av disse femten årene, vil jeg ikke bli overrasket om biologiske argumenter som har blitt reist i forbindelse med homofilispørsmålet overføres til andre områder, nærmere bestemt jussens.
Ikke at jussen kan love et svar som vil tilfredsstille, siden også den er befolket av mennesker av alle avskygninger: Noen er dårlige, noen er verre og noen er en blanding av begge de foregående elementene.
De tre dommerne som er hovedpersonene i denne thrilleren tilhører den siste gruppen. De sitter i Trumble, et føderalt fengsel. Egentlig er det mer en leir enn et fengsel; det har ingen gjerder, ingen piggtråd, ingen væpnede vakter i vakttårn. Helt likt fengselet Malcolm Bannister, hovedpersonen i Grishams tjuefemte roman, «Svindleren», sitter i (les anmeldelsen her).
Joe Roy Spicer, den mest beregnende av de tre, var fredsdommer i Mississippi før han ble dømt for underslag.
Finn Yarber, en bitter sekstiåring med sju år igjen av en ni år lang dom for skatteunndragelse, var liberal høyesterettsdommer og drømmer ennå om å hevne seg mot den republikanske guvernøren som felte ham.
Og den mest respektable av trekløveret, Hatlee Beecher, var føderal dommer med rik kone og hundre og førti tusen dollar i årslønn. Det var før han kjørte i fylla sammen med elskerinnen og drepte to studenter. At han sitter i et føderalt fengsel og ikke i et helvete av et statsfengsel, skyldes at den fatale ulykken skjedde på føderal grunn- på nasjonalparken Yellowstone.
Ved siden av å drive biblioteket, bistå medfangene med juridiske råd mot honorar under bordet og dømme i tvistesaker mellom fangene, er Broderskapet, som dommerne kaller seg, sentrum for en enkel og innbringende utpressingsopplegg: de utgir seg for å være unge menn i tjueårene og brevveksler med ensomme menn. Deretter hyrer de via advokaten sin en privatdetektiv til å finne personen bak de fiktive navnene, og utpresser vedkommende til å overføre tusener, noen ganger titusener av dollar, til deres konto i Bahamas.
Opplegget fungerer og pengene renner inn på konto. Men så får de en dag en kolossal fisk i nettet. De er ikke klar over det en stund. Han er bare en av førtien brevvenner de korresponderer med. En singel og reservert mann. Så reservert faktisk at de vurderer å slutte å brevveksle med ham. Men det er før mannens mektige og farlige venner finner ut om Broderskapet. Og disse vennene er villige til å gå over lik for å beskytte Broderskapets brevvenn.
Jeg leste «Broderskapet» for ca. tretten år siden. Den er ikke en av Grishams beste, men den er heller ikke en av hans verste. Jeg vil faktisk si at boka lenge truer med å ta et byks opp til det minneverdige og spektakulære, men så kommer slutten og gjør ting enklere enn jeg fullt ut setter pris på. Derfor må denne nedjusteres til en svak firer.
Likevel, hvis du er på leting etter en thriller med et beundringsverdig rett frem plott, er denne absolutt en du bør vurdere å lese.
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten :
16:57, 6. juni 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"' I've been drunk for about a week now, and I thought it might sober me up to sit in a library." The Great Gatsby
"Hun sa at livet hans kom til å bli som å gå motstrøms i en stri elv. Hemmeligheten var å ta små skritt og bare fortsette framover. Hvis han prøvde å ta for stort skritt, kom strømmen til å slå ham over ende og feie ham med seg nedover elva igjen." Små skritt
Skuffelse over forfattere kommer i forskjellige drakter. En variant er den som veller opp i en når en bok og forfatter som har vært avsindig hypet, mildt sagt ikke lever opp til forventningene. En annen type er den man opplever når en skribent som imponerte deg på den første daten, leverer en bok nummer to som på sitt beste etterlater deg likegyldig. Så er det selvsagt den tredje typen, den typen som får deg til å sverge på at du aldri vil plukke opp en bok av forfatteren det gjelder.
Om jeg kan velge én jeg vil unngå som pesten, så må det være nummer to; arrene etter en nesten-bok, altså en bok som får til så mye riktig, før den kollapser, sitter dypere i meg enn de regelrette skuffelsene. Jeg kan leve med en dårlig bok. Det er noe annet med en nesten fantastisk bok.
Louis Sachars «Små skritt» havner dessverre i kategori nummer to.
Problemene starter med plottet. Mens mitt første møte med forfatteren, kritiker og salgssuksessen «Hull», hadde et gripende premiss, en hovedperson med fokus som ville noe og noen interessante karakterer, er «Små skritt» retningsløs, mangler dramatisk driv og har en hovedperson som var langt mer interessant da han var en bi-karakter i «Hull» enn her, hvor han er i sentrum.
Helt til også forfatteren innser at hans selvforskyldte problemer ikke kan holde på leseren og introduserer for en ung pop-stjerne som er omgitt av haier og trues av en fan.
Starten er god. Der re-introduseres vi for Theodore Johnson, aka Armhule. Han er hjemme i Texas, et stykke fra tukthuset av en ungdomsleir hvor vi møtte ham sist og det gærne sporet som førte ham dit. Nå bor han hjemme hos foreldrene, jobber har mål i livet.
Ut over å fullføre ungdomsskolen, bli kvitt navnet Armhule og unngå bråk som kan føre ham på ville veier igjen, er han oppsatt på å spare penger. Og når vi møter ham har han vært såpass disiplinert at han har lagt til side så mye som 750 dollar. En anselig sum for en som tjener en lite imponerende timelønn hos et selskap som selger vanningssystemer og tar seg av hagene til de velhavende i byens vestkant.
Ulykken som setter livet hans på hodet, vekker politiets interesse og til noe enda verre, starter med X-Ray, en kamerat fra Greenlake. X-Ray har hørt at konsertbillettene til tenåringsidolet Kaira DeLeon selger som varmt brød og vil dyppe tåa i billetthai-bransjen.
Problemet hans er at han ikke eier nåla på veggen. Men han vet om Armhules sparegris, og med løfter om stor profitt, overtaler han Theodore til å investere flere hundre dollar i den ulovlige geskjeften.
Ingen av dem vet at ryktene om at den eventyrlige etterspørselen etter billettene, er en historie som er plantet av DeLeons management-lag.
Om du er som meg og antar- slik jeg gjorde- at Armhules tap vil drive plottet, fortjener boka mild applaus for å ta andre veier. Men det ville fortjent trampeklapp om noen av veiene faktisk hadde vært interessante. Det er de ikke.
X-Ray og Armhule klarer å selge de fleste av billettene, med god fortjeneste. Det er først når X-Ray blir grådig og lurer Theodore-ikke ved å underslå eller stjele fra ham- men ved å gi ham falske billetter, at boka går fra å være interessant til å være forutsigbar og skuffende.
Hvis du har lest «Hull» og er inspirert til å lese andre bøker av forfatteren, slik jeg var, er «Små skritt» en bok som du godt kan hoppe over med god samvittighet. Den har verken sjarmen, den dramaturgiske nerven, humoren eller hjertet «Hull» hadde. Så spar deg for skuffelsen og les noe annet.
Helt middels.
"For en ung bevegelse er intet farligere enn rask suksess. Man har tatt sine første skritt, man har fått noen tilhengere, holdt en tale der, kanskje allerede innlemmet Østerrike, eller Sudetenland, og da er det bare så altfor lett å la seg overbevise om at man allerede er kommet til en slags mellometappe hvor det blir vesentlig lettere å oppnå sluttseieren." Han er her igjen, s. 78(Av Timur Vermes, Cappelen Damm, 2013, 335 sider)
Hva om Adolf Hitler på en uforklarlig vis dukket opp i Berlin på denne siden av 2010-tallet? Og hva om han og hans ideer, i stedet for å skremme, fikk folk til å le? Jeg liker å tro at en eller annen pitchet denne ideen i Hollywood minst én gang i løpet av filmhovedstadens historie, og at forfatterspiren ble sendt hjem med en kontant beskjed om at det ikke var noe morsomt ved mannen eller hans onde ideologi.
Og jeg ville vært enig dette. Det vil si- jeg var det. Men så leste jeg Timur Vermes’ satiriske og bestselgende latterkanon, «Han er her igjen», og i stedet for å sitte med dårlig samvittighet over å le hjertelig av en bok med historiens kanskje største monster, spør jeg meg selv hvorfor ingen har skrevet denne boka tidligere.
Et mulig svar er at det har vært risikabelt. Særlig for tyske skribenter. I en profil om forfatteren i New York Times, skrev avisa i mai at toneangivende medier i Tyskland avskrev boka som både smakløs og simpel.
Om angrepene kommer fra et genuint sted eller om de bare føyer seg i landets faste tradisjon om å aldri nærme seg Det tredje rikets historie med noe annet enn seriøsitet, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et enten-eller-spørsmål. Kanskje er det litt av begge deler.
Uansett fungerte ikke viftingen med pekefingeren. Over halvannen million tyskere kjøpte boka. Den er oversatt til flere titalls språk. Og filmadapsjonen kommer senere i år.
Godt gjort av en tabloidskribent og skyggeforfatter.
Hovedpersonen selv «kommer ut av skyggene» på et uutviklet område i hovedstaden. Han vet først ikke hvor han er, og de uniformløse og lekende barna han møter kort etter og som han antar må ha fridag fra Hitlerjugende, hjelper ham ikke.
Det gjør derimot eieren av en aviskiosk i nærheten. Mest på grunn av en misforståelse. Kioskeieren tror nemlig at Føreren er en skuespiller. Godt nok en eminent en, men likevel en skuespiller.
Denne gale antakelsen som Nazi-lederen mislykket forsøker å feie til side, blir også redningen hans. Den gjør at han, gjennom en av kioskeierens kunder, snart befinner seg i underholdningsbransjen. I tv-bransjen for å være presis.
Programmet han debuterer i er en tredjeklasses sketsj og humorshow som ledes av en tysk-tyrker med litt talent, stort ego og et nisjepublikum.
Men ingen produsenter eller primadonna i underholdningsbransjen, uansett hvor store de er, kan hindre Hitler fra å gå bryte avtalen, gnistre langt sterkere enn han hadde lov til, og erobre oppmerksomheten til publikummet i studio, i de tusen hjem og senere-Youtube.
Kildene til hans popularitet er den samme som på 1930-tallet: Hans karisma, hans absurde evne til å forenkle komplekse ting og ikke minst- hans instinkt for å finne enkle løsninger.
Den første av disse sier seg selv-kvitte seg med de hundre tusen jødene som er igjen, men både denne og andre viser seg å være vanskeligere å sette ut i livet enn Nazi-lederen setter pris på. Og det kanskje verste av alt: en del av programmets seere er Nazister som tror at han er skuespiller som gjør narr av den «store lederen» og truer ham. Og de mener det.
«Han er her igjen» er en av disse bøkene som er så god, så hysterisk morsom, så intelligent og velkomponert at jeg får et glis om munnen hver gang jeg tenker på hvordan det var å lese den.
Om du ikke har lest den, så gjør det. Du vil ikke angre på det.
Anbefales på det varmeste!
Mohammed Yusuf siterer I, Ripper av Stephen Hunter (side 3)
17:49, 4. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
[...] no creature can understand its own obliteration. Out expectations of death is real but highly theoretical until the moment is upon us[...]
Sist sett
