Bokelskere.no

Tilsluttes!!!!!

Jeg har lest boka på nytt, og har laget en ny bokomtale:

I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

Nå skjønner jeg for alvor hva du mener! Og jeg forstår! Meget godt sagt og oppsummert! Du får det siste ordet! ;-)

Du skriver så klokt! Jeg forstår din bekymring, og kanskje går jeg i den fellen at jeg tror at alle er like nysgjerrige og vitebegjærlige som meg - og dermed bare bruker dette som en inngangsport til videre søken etter viten. Jeg ønsker vel å tro at de fleste kan "tenke sjæl" og skjønner at fiksjon er fiksjon og ikke gir det hele bildet.

Det du skriver gir meg assosiasjoner til et intervju jeg så for litt siden om Coen-regissør-brødrene, som jo er av jødisk avstamning. Da de laget sin forrige film "A serious man" ble de innad i det jødiske miljøet konfrontert med at "jammen, vil dette stille jødene i et positivt lys, da?" Dette var svært viktig i miljøet. Mens Coen-brødrene nærmest harsellerte og moret seg med å utfordre tradisjonelle forhold i miljøet. Det var nettopp dette som gjorde nevnte film til noe veldig, veldig morsomt og interessant (uten å være ekstremt dyptpløyende nødvendigvis).

Jeg tenker i alle fall - for egen del, vel og merke - at folk er folk uansett kultur og bakgrunn. Om jeg leser en bok hvor et menneske fremstilles som spesielt demonisk, så tror jeg ikke automatisk at alle kan skjæres over samme kam. Men ... mulig jeg misforstår noe her, og at enkelte faktisk gjør det. I "Tusen strålende soler" tenkte ikke jeg at den demoniske mannen som undertrykket sine kvinner gjorde det pga. talibantilhørighet. Talibanregimet gjorde det imidlertid lettere for ham å slippe unna, fordi restriksjonene kvinnene ble underlagt gjorde det helt umulig for dem å velge seg bort fra situasjonen.

Jeg holder imidlertid en knapp på at folk som velger å lese bøker som "Tusen strålende soler" og "Drageløperen" i utgangspunktet er så pass oppegående og nysgjerrig på andre kulturer at de også finner andre kilder for sine kunnskaper - og dermed blir sittende igjen med en relativt nyansert syn likevel.

Det du trekker frem angående somalierne, kan det trekkes paralleller til for mange andre utvandrergrupper. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vår egen andedam og etniske nordmenn i Amerika. Skal man VIRKELIG bli opplyst, må man jo dra til krigsområdene selv. Men likevel vil våre vestlige øyne sette begrensninger i forhold til vår evne til å ta innover oss det vi ser - fordi vi nødvendigvis vil tolke det meste gjennom våre vestlige verdier og preferanser. Det kan jo lede over til en mye større diskusjon: finnes det objektive sannheter i det hele tatt? ;-)

Jeg synes problemstillingen er helt uinteressant,for å være helt ærlig. Det eneste som betyr noe for meg er om en bok objektivt sett er godt skrevet og har en historie som griper meg på noe vis. Noen ganger stiller jeg lavere krav til det litterære - andre ganger skyhøye krav. Det er ikke til å komme forbi at mye av det som pøses ut på markedet, etter min målestokk ikke holder mål. Men da er det de skrevne ord og de alene som er avgjørende for mitt vedkommende. Å skulle gå inn i hodet til forfatteren å undersøke om det er profitthensyn som ligger bak en utgivelse eller ikke - nei, det gidder jeg virkelig ikke. En mye mer interessant problemstilling - synes jeg - og som provoserer meg sterkt - er at nesten alle bøker nå for tiden presenteres som høyverdig litteratur i lekre innpakninger. Det er nesten ikke mulig å vite hva man får når man står i bokhandelen og skal velge. Og hadde det ikke vært for disse Bokelsker-sidene og bokbloggerne, ville det praktisk talt vært umulig å gjøre research på nye bøker som kommer. For dette med bokanmeldelser er jo dessverre blitt nedprioritert av avisene etter hvert ...

Jeg har fulgt med på diskusjonene på denne tråden, og jeg er helt enig med deg i at det må gå an å diskutere ulik smak uten at leser og bok skal identifiseres med hverandre. Selv har jeg et svært bredt interessefelt som favner alt fra de tyngste klassikerne til en del av bestselgerne som til en hver tid er på markedet. Det kunne derfor ikke ramle meg inn i gå i den fallgruben å stigmatisere lesere ut fra en del av det de leser. Tid og sted varierer, og noen ganger er det herlig å hengi seg til en pageturner etter at man har pløyet gjennom tyngre litteratur. Alt til sin tid!

Det er imidlertid en ting jeg lurer litt på. Spesielt Drageløperen er trukket frem som en bok som formidler et svært unyansert bilde av situasjonen i Afghanistan. Men må en hver bok som skal formidle noe f.eks fra et så komplisert land som Afghanistan med dets forhistorie, favne over absolutt alle problemstillinger for å være verdt noen ting? (Misforstå meg rett - men skal det bli noe morsomt å diskutere dette, må problemstillingen spisses.) Innebærer dette at en forfatter som foregir seg å ville skrive om noe nært og mellommenneskelig, og som da ikke tar med absolutt hele problematikken, fort vil bli kategorisert som "unyansert" og dårlig?

Jeg for min del hadde vel (selv om det begynner å bli noen år siden og jeg ikke husker så nøye lenger) ingen forestilling om at jeg ved å lese f.eks Drageløperen skulle få innsikt i absolutt alt som hadde med Afghanistan å gjøre. Med tiden har den derimot blitt en av mange bøker jeg har lest om dette landet. Når jeg velger å lese denne type bøker - og også vil mene at det er ålreit at mange gjør nettopp det - så er det vel ut fra et synspunkt om at slike bøker er med på å menneskeliggøre skjebnene bak det vi ellers må nøye oss med å lese i avisene. Dette betyr mye for folks senere engasjement og gjør at vi ikke blir så likegyldige. Og jo "lettere" en slik bok kanskje er, jo flere leser den. Derfor vil jeg faktisk forsvare denne type bøker! De har en misjon utover det rent underholdningsmessige. Dessuten synes jeg det er et poeng at det er en afghaner som har skrevet boka. Og så får vi håpe at lesing av slike bøker gjør at folk senere blir nysgjerrig på mer dyptpløyende litteratur om problemstillingene.

Da blir det stjerne, vet du! ;-) (Jeg bruker disse stjernene ala Facebooks "liker" jeg ... ;-) ) Og så blir det moro å høre om boka faller i smak! Jeg mener at man bør ha levd noen år for å få fullt utbytte av disse bøkene. (Og så finnes det selvsagt noen unntak blant de yngre.)

Jeg har hatt det på samme måten! Hamsun ble revitalisert for meg etter fylte 40 - med et par unntak (Pan og Paa gjengrodde stier har jeg alltid likt). Og jeg kan takke lydbøker og oppleser Nils Johnson for dette!

Ja, lydbøker er absolutt tingen! Jeg skal nå gi meg i kast med "Sværmere" av Hamsun, og så tar jeg en Hamsun-pause. Det morsomme med Hamsun er at når man først har blitt betatt, blir man aldri ferdig med disse bøkene. Jeg kan i alle fall lese dem om og om igjen, og stadig oppdage nye lag i historiene.

Å, du burde lese den om igjen, Torill! Hamsun er rett og slett suveren! Jeg kan virkelig anbefale lydbokutgaven med Nils Johnson som oppleser!

"Pan" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i India ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere.

Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I første rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!

Det har du helt, helt rett i! Det ergerlige er bare at jeg har brukt over 300 kroner på denne boka ... Grrrrrrrr!!!!! Da sitter det litt lenger inne å avslutte sånn helt uten videre. Ut fra det lille jeg har lest ser jeg jo at det er mye svart humor. Men hvis hele boka bare handler om korpulering, så gidder jeg rett og slett ikke å lese den ... ;-)

Philip Roth ER en seriøs forfatter, men jeg er i grunnen enig ang. denne boka. Jeg har også begynt på den, men det stoppet helt opp for meg. Jeg har ikke gitt opp å lese den ferdig, men har tatt en midlertidig pause.

Det ville vært spennende å høre om det er andre som har lest boka ferdig, og som kan si noe om den. Fortsetter det i samme duren hele boka gjennom? (Jeg har aversjon mot å bla meg fremover i en bok jeg holder på med ... ) Er det verdt å lese denne boka?

Denne boka er ikke på Mammut, men Ark har en kampanje på den nå - til 69 kroner.

Godt å høre, for jeg har nettopp kjøpt denne boka og hadde sett frem til å lese den ... ;-)

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Jeg har nettopp lest denne boka og her er foreløpig min omtale (jeg blir gjerne med på en diskusjon om den!):

Spanskfødte og usigelig vakre fru Inés er gift med en atskillig eldre mann. Underveis får vi vite at ekteskapet har vært arrangert og at fru Inés´ ektemann reddet hennes far fra konkurs - hvilket var selve prisen for å få henne. Ekteskapet er ikke lykkelig, og vi skjønner at lidenskapen er fullstendig fraværende. Dette får fru Inés til å lure på om hun er som andre kvinner ... Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, men fremstår som heller gold. Hva er galt med henne?

Handlingen i boka finner sted mens ekteparet befinner seg i Konstantinopel. Vakre fru Inés er omsvermet, og det blir etter hvert klart at den unge svensken Arthur Flemming er meget betatt av henne. Selv ikke da en annen kvinne baktaler fru Inés på det verste, rokker det ved hans stormende forelskelse i henne. Flemmings dyrking av fru Inés vekker følelser i henne som hun ikke trodde at hun hadde, og dette blir etter hvert så sterkt for henne at hun ikke klarer å styre unna ham selv om hun er gift. Etter hvert blir han hennes elsker. Selv ikke da hennes mann raser av sjalusi fordi han langt på vei har skjønt hva som foregår, klarer hun å holde seg unna den unge Flemming.

I god Amalie Skram-stil ender også denne historien med dyp tragedie, død og fordervelse ...

Det har vært spekulert i hvor mye av historien i boka som er basert på hendelser i Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann - som et resultat av et arrangert ekteskap, som ikke kan betegnes som særlig lykkelig. Og hun hadde selv vært i Konstantinopel, hvor hun visstnok skal ha blitt oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne ...

Selv om historien ikke har den samme kraften i dag som den gangen denne boka ble skrevet, satt jeg som fjetret og hørte på lydboka. Historien grep meg intenst. Det littgammelmodige språket hensatte meg til den tiden handlingen fant sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i boka. Det spennende var at mens jeg innledningsvis ikke likte fru Inés, fremsto hun for meg mer og mer menneskelig etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie. Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplevde i hverandre, til det skitne som omverdenen så, er glitrende beskrevet. Her blir det terningkast seks.

Denne boka er bare så rått god at jeg ikke fatter hvorfor bare ikke "alle" har lest den for lenge siden! Og du har helt rett: den har masse dybde!

Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene du nevner. Har en liggende på vent av Jonathan Safran Foer, men det er det hele ... Jeg noterer tipsene! ;-)

Her er du i godt selskap i alle fall! Jeg har også med boka jeg til en hver tid leser, over alt. Det er dette som gjør at jeg får lest så pass som jeg gjør i en travel hverdag.

Ja, er det ikke herlig! Jeg har det på samme måte! Jeg blir inspirert absolutt hele tiden! ;-)