Bokelskere.no

Fantastisk språk. Dikt i prosa.

"Pan" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i India ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere.

Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I første rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!

Fin beskrivelse av romanen...den er egentlig en ganske stor kontrast til for ekesempel Markens grøde, det er litt andre strenger Hamsun spiller på her..(he,he...egentlig fløyte-hull da med Pan)

Pan er vel den av Hamsuns romaner som er mest lyrisk/poetisk. Men også andre av hans romaner kan nok betegnes slik, f.eks. Victoria og vandrer-trilogien(Under høststjernen, En vandrer spiller med sordin, Den siste glede)

Jeg husker også Pan som en vakker roman, nesten litt utenomjordisk.