Bokelskere.no

I 1891 utga Amalie Skram romanen Fru Inès. Det var den gangen en dristig roman om kvinners følelser og seksualliv, og som ventet fikk da også denne romanen endel kritikk.
Handlingen finner sted i Konstantinopel hvor vi følger Inès som er en spansk kvinne, og hennes eldre ektemann. Det er stor forskjell i alder mellom ekteparet, samt deres bakgrunn. Inès er ikke en lykkelig hustru, hun går rundt og savner den store kjærligheten som skal vekke liv i alle hennes følelser og drømmer.
Inès med sin utrolige skjønnhet blir gjort kur til av mange menn, men det er kun en ung mann, yngre enn Inès selv som vekker følelser hos henne. Den unge Flemming blir Inès elsker og den hun håper skal kunne gi henne den seksuelle tilfredstillelsen som hun aldri har opplevd.
Den unge Flemming har sterke følelser for Inès, mens hun mer føler ømhet og godhet for han.
Kjærlighetsforholdet får dramatiske følger for Flemming og Inès.
Hadde denne romanen blitt skrive i vår tid så ville det ha blitt en platt kjærlighetshistorie, men med tanke på at den ble utgitt for mer enn hundre år siden blir det en vakker og trist kjærlighetshistorie. Språket er anderledes, kjærligheten blir beskrivd i poetiske vendinger, elskoven blir ikke nevnt annet enn mellom linjene.
Da Amalie Skram utga sine ekteskapsromaner for mer enn hundre år siden så var de litterære kunstverk, men også romaner som ble viktige i samfunnsdebatten den gangen. I denne sammenhengen er Fru Inès en roman som setter søkelyset på kvinnelig seksualitet.
"Det måtte lykkes denne gang," tenker Inès da hun innleder et forhold til den unge Arthur Flemming, "hvorfor skulle hun være skapt anderledes enn andre kvinner, hun med sitt sunde, frodige legeme. Blod og drift hadde hun i seg, ellers ville det ikke hende, at hun opplevde dette henrykkelsens mysterium i drømme, som hun aldri hadde kjent i våken tilstand. Men i Flemmings armer - å, hun var viss på det."

Jeg har nettopp lest denne boka og her er foreløpig min omtale (jeg blir gjerne med på en diskusjon om den!):

Spanskfødte og usigelig vakre fru Inés er gift med en atskillig eldre mann. Underveis får vi vite at ekteskapet har vært arrangert og at fru Inés´ ektemann reddet hennes far fra konkurs - hvilket var selve prisen for å få henne. Ekteskapet er ikke lykkelig, og vi skjønner at lidenskapen er fullstendig fraværende. Dette får fru Inés til å lure på om hun er som andre kvinner ... Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, men fremstår som heller gold. Hva er galt med henne?

Handlingen i boka finner sted mens ekteparet befinner seg i Konstantinopel. Vakre fru Inés er omsvermet, og det blir etter hvert klart at den unge svensken Arthur Flemming er meget betatt av henne. Selv ikke da en annen kvinne baktaler fru Inés på det verste, rokker det ved hans stormende forelskelse i henne. Flemmings dyrking av fru Inés vekker følelser i henne som hun ikke trodde at hun hadde, og dette blir etter hvert så sterkt for henne at hun ikke klarer å styre unna ham selv om hun er gift. Etter hvert blir han hennes elsker. Selv ikke da hennes mann raser av sjalusi fordi han langt på vei har skjønt hva som foregår, klarer hun å holde seg unna den unge Flemming.

I god Amalie Skram-stil ender også denne historien med dyp tragedie, død og fordervelse ...

Det har vært spekulert i hvor mye av historien i boka som er basert på hendelser i Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann - som et resultat av et arrangert ekteskap, som ikke kan betegnes som særlig lykkelig. Og hun hadde selv vært i Konstantinopel, hvor hun visstnok skal ha blitt oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne ...

Selv om historien ikke har den samme kraften i dag som den gangen denne boka ble skrevet, satt jeg som fjetret og hørte på lydboka. Historien grep meg intenst. Det littgammelmodige språket hensatte meg til den tiden handlingen fant sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i boka. Det spennende var at mens jeg innledningsvis ikke likte fru Inés, fremsto hun for meg mer og mer menneskelig etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie. Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplevde i hverandre, til det skitne som omverdenen så, er glitrende beskrevet. Her blir det terningkast seks.

Ja denne boken ble en sekser hos meg også.
Amalie Skram er oppvokst og hadde sin barndom i et strengt kristent miljø. Dette har nok vært med på å prege henne som person.
Samtidig var Amalie Skram en dame med sterke meninger. Meninger som hun ytret både skriftelig og muntelig i de debatter hun deltok i. Hun vanket i radikale miljøer og tok avstand fra den kristne tro som voksen.
Det er lett å skjønne at livet til Skram har vært fylt av motsetninger. Kanskje det var grunnen til at hun fikk nervesammenbrudd og ble innlagt for det.

Jeg tenker på Amalie Skram som en dame som var veldig forut for sin tid. Hun skriver om kvinner i ekteskap og kvinners seksualitet. Hva har hun lært i sin kristne oppvekst om disse spørsmålene?

Noen år siden jeg lyttet denne, men nå fikk jeg registrert den her da jeg ble minnet på den gjennom din blogg, Rose-Marie. Fyldig og godt blogg-innlegg. Det er en typisk Amalie Skram roman...mye dystert som har kommet fra den damen ja, det skal være sikkert; produktiv var hun også. Mye virker delvis selv-biografisk også, trekk fra egne erfaringer i hvert fall.