Bokelskere.no

Handlingen i boka foregår i løpet av en natt i Tokio. Vi følger Mari, som sitter på cafè fordi hun ikke orker å dra hjem. Søsteren Eri gikk og la seg for tre måneder siden, og har senere ikke våknet igjen.

Stemningen i boka er dyster og surrealistisk.

Dette er ikke den av Murakamis bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg.

I bokas åpningsscene våkner en gammel mann, senere omtalt som Mr. Blank, i et for ham ukjent rom. Han aner ikke hvorfor han er der eller hvor lenge han har vært der. Er han på en institusjon eller i et fengsel? Og er døra låst, eller kan han fritt velge å forlate rommet?

Rundt omkring i rommet henger det beskrivende lapper på de få tingene som befinner seg der. Mr. Blank har dessuten fått tildelt et manuskript med beskjed om å lese dette. Hva handler det egentlig om? Hans eget liv?

Rommet er overvåket og inn kommer det hele tiden en rekke mennesker som åpenbart kjenner Mr. Blank, uten at han kjenner dem. Hvem er de? Men kanskje viktigst av alt: hvem er han selv? Mr. Blank er dessuten fylt med skyldfølelse, men for hva?

Jeg er en stor Paul Auster-elsker, men denne boka ble i særeste laget for meg. Jeg skjønte ganske enkelt ikke hvor forfatteren vil. Og jeg som trodde jeg kunne lese hva som helst, bare Auster hadde skrevet dette? Der tok jeg altså feil ...

Livsforsikringsagenten Nathan Glass har hatt lungekreft, og bestemmer seg for å tilbringe sine siste leverår i sin barndoms Brooklyn. Han ønsker kun sitt eget selskap, og han har bestemt seg for å skrive en bok om den menneskelige dårskap.. En dag treffer han imildertid sin nevø, som jobber på et antikvariat. Nathans liv tar en ny vending, og plutselig er han viklet inn i andre menneskers gleder og sorger.

Etter noen bøker av litt vekslende kvalitet, leverer Auster endelig en austersk bok av forventet merke!

Denne boka, som er basert på en sann historie, handler om søsknene Bill, Beth, Dave og Toph som mister begge foreldrene sine i løpet av kort tid. Jeg-personen og forfatteren var da 21 år, og plutselig måtte han ta seg av sin 8 år gamle bror Toph.

Gjennom boka, som egentlig kan oppsummeres som et eneste stort raseriutbrudd, følger vi Dave og Toph gjennom en rekke halsbrekkende forsøk på å klare seg på egen hånd. Det er på nære nippet at alt rakner flere ganger.

Boka er svært originalt skrevet. Faktisk noe av det mest spesielle jeg har lest! Dette er også den kuleste boka jeg har lest på svært, svært lenge. Humoren - svart sådan - er bare helt vanvittig. Hva gjør f.eks. en ung gutt som gjerne vil nedlegge damer og drikke øl når han alltid har broren sin på slep? Dialogene mellom brødrene er ubetalelige, og innblikkene i Daves´ tidvis noe kyniske, men like fullt naive tanker og hang til å spille på situasjonen for å oppnå fordeler i form av sympati fra omgivelsene (les: damer), er til å le seg fillete av.

Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme så lett! Den er forbløffende på alle måter!

Jeg er så hjertens enig med deg! Jeg fatter ikke hvorfor denne boka ikke gikk av med seieren i konkurransen om Brage-prisen!

Da jeg startet på denne boka, tenkte jeg "hva i all verden er dette?" I åpningsscenen møter vi nemlig Kim på et hotellrom i Nord-Norge, og hvor han er rammet av hukommelsestap. Han nærmer seg nå 50 år. Scenen er temmelig surrealistisk og skrivestilen er nokså ulik den Saabye Christensen pleier å bruke.

Men så tar boka seg heldigvis opp igjen når møtet mellom Kim og hans foreldre beskrives. Faren er fremdeles fordypet i kryssord, og har aldri gitt opp tanken på at undulaten Pym mirakuløst skal vende hjem igjen. Faren har dessuten blitt en skikkelig grinebiter på sine eldre dager. Han bebreider Kim for det meste, så det er ikke til å undres over at de knapt har sett Kim etter at han forlot foreldreheimen.

Så dør Kim helt plutselig, og dermed introduseres vi for de tre andre guttene fra Beatles-gjengen. Telefonen de får med beskjed om at Kim er død, blir et vendepunkt i livet for alle tre. Her er Saabye Christensen igjen på høyden! Like fullt opplevde jeg denne boka som den svakeste i trilogien. Dette går ikke på at boka er dårlig skrevet, for det er den ikke. Derimot opplevde jeg at fortellerstemmen var veldig annerledes fra de to foregående bøkene, og jeg tror det var dette som gjorde at jeg ble skuffet.

Veronika ankommer en liten bygd i Sverige tidlig på våren. Hun er forfatter, og håper å finne ro til å skrive. Hun bærer også på en stor sorg hun så langt ikke har maktet å dele med noen.

I nabohuset bor den eldre og svært ensomme kvinnen Astrid. Alle i bygda tror de vet alt om henne, men egentlig vet de ingenting. Hun blir ansett som en merkelig kvinne, og omtales kun som heksa.

Ingen skulle tro at disse to kvinnene har noe felles, men like fullt vokser det frem et dypt og varmt vennskap mellom dem. Gjennom en vår og sommer avdekker de lag på lag av sine hemmeligheter for hverandre.

Det som først og fremst bergtok meg med denne boka, var beskrivelsen av de forsiktige skrittene den unge forfatteren og den eldre kvinnen tok i forhold til hverandre. Selv om mange kanskje ville beskrive den eldre kvinnens liv som fullstendig bortkastet, har hun mye livsvisdom å dele med den yngre kvinnen. Som tross alt å se kjærligheten i sorgen sin, og ta vare på minnene om en levd liv, selv om dette er på godt og vondt. Et levd liv er uansett mer å trakte etter enn et ulevd liv, selv om livet har inneholdt mye smerte. I tillegg handler boka om det å være åpen for det ukjente, fordi dette kan komme til å berike og endre ens liv.

Boka er dessuten nydelig skrevet! Det er sjelden man kommer over en bok hvor selv den minste lille hverdagslige detalj er så vakkert beskrevet.

Dette er en nydelig liten bok om vennskapet mellom jøden Hans og den ariske aristokraten Konradin - et vennskap som oppsto i begynnelsen av 30-årene i Tyskland. Hitler sitter ved makten, men ingen tar ham særlig alvorlig.

Vennskapet mellom de to guttene, som på mange måter kommer fra to totalt forskjellige verdener selv om de bor i samme land, skildres med en var ømhet. Selv ikke et gryende kjærlighetsforhold kunne ha vært skildret vakrere.

Politikk er noe som angår de voksne, ikke barna ... tror de. Men så blir det nettopp politikken som etter hvert kommer til å skille dem. For selv ikke gymnaset de går på, som har vært en smeltedigel og fritenkerborg for elever med ulik bakgrunn både hva gjelder religion, tankesett og verdier for øvrig, unngår å bli påvirket av strømningene i Hitler-Tyskland. Motsetninger oppstår mellom elevene, og det blir vanskeligere og vanskeligere for de to guttene å opprettholde sitt vennskap.

Språket i boka er elegant og samtidig enkelt, og det var en fryd å lese denne lille historien! Det er ordentlig trist at Uhlman aldri skrev noe mer enn dette ...

Dette er en roman om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 70-tallet. Ved første øyekast kan det se ut som om forfatteren har skrevet en selvbiografi, i og med at han faktisk vokste opp der selv samt at hovedpersonen har samme navn som ham selv, men her er det nok mye fri diktning – i alle fall som supplement.

Nikolajs far er arkitekt, og det var han som tegnet bygningene i drabantbyen. Faren hadde drømmer om at det å leve i en drabantby skulle bestå av idyll, men denne idyllen slår fort sprekker.

Nikolajs far er ikke som andre pappaer. Selv om han er betydelig eldre enn kompisenes fedre, mener Nikolaj at han likevel er yngst ... oppe i hodet sitt. Mens andre fedre er såkalt ansvarlige, er Nikolajs far sammen med guttene. Og han er i sannhet av den frilynte typen. Nikolaj elsker faren sin, mens moren har en temmelig anonym birolle i livet hans. Faren vet alt og kan alt. Dette tenker Nikolaj ... helt til han kommer i tenårene og gjør opprør.

Men uansett hva Nikolaj finner på - han blir punker, spiller bråkete musikk etc. - klarer han aldri å vippe faren av pinnen. Han tar nemlig alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro.

Etter hvert går det ikke like bra med alle kompisene til Nikolaj. En del av dem bukker under for og dør av narkotikamisbruk. Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?

Jeg storkoste meg med denne boka! At forfatteren selv leste, var utelukkende et pluss!

Året er 1989 og Arvid, 37 år, befinner seg i en personlig krise. Kvinnen han en gang forelsket seg i og har fått to barn med, elsker ham ikke og vil ikke lenger leve sammen med ham.

Samtidig får moren hans uhelbredelig kreft, og det eneste som står i hodet på henne er å reise tilbake til Danmark og stedet der hun kommer fra. Arvid følger etter, angivelig for å støtte moren, men kanskje mest av alt for å finne seg selv?

Gjennom tilbakeblikk på de valg han har gjort så langt i livet, gjør Arvid opp status. Var det riktig å kutte ut studiene for å proletarisere seg på 70-tallet? Som maoist følte han det nemlig som et svik mot arbeiderklassen å ta høyere utdanning. Moren, som hele livet har stått ved samlebåndet på Freia, hadde i sin tid helt andre drømmer for Arvid, og opplevde det som et svik mot henne at sønnen ikke brukte de mulighetene han hadde.

Gjennom tilbakeblikkene til 60- og 70-tallet, får vi innblikk i hvordan Arvid møtte sin kone, forholdet hans til foreldrene og spesielt til den fjerne faren, og dels også de politiske og økonomiske forholdene som hersket på denne tiden. Alt i alt en meget flott bok, synes jeg! Den ble dessuten nydelig lest av forfatteren selv.

Costanza Safamita fødes inn i en aristokratisk familie på Sicilia på 1800-tallet. Rett etter fødselen støter moren henne fra seg, og Costanzas oppvekst finner etter dette sted blant tjenerskapet på kjøkkenet. Hennes far Domenico elsker henne svært høyt, men skjønner tidlig at det er best for datteren ikke å ha noe særlig med moren å gjøre.

Forholdet mellom Costanza og ammen Amalia vokser seg sterkt i disse årene, men hun klarer ikke å slukke Costanzas lengsel etter kjærlighet og aksept fra moren. Morens kjærlighet er imidlertid forbeholdt sønnene.

Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen på Sicilia. Adelens posisjon i samfunnet står for fall, og mafiaen er klar til å overta maktposisjonene. Føydalsamfunnet truer med å rakne i sammenføyningene, og det er av største viktighet å være inne med de riktige personene. Intrigering for å splitte og herske skjer over en lav sko.

Costanza vet svært lite om kjærligheten, men en dag forelsker hun seg voldsomt i markien av Sabbiamena. Han er forgjeldet og blakk. Han er imidlertid den vakreste mannen Costanza har sett, og hans gode manerer gjør sterkt inntrykk på henne. Ham vil hun ha! Hun får ham, men innser etter hvert at han er utilgjengelig for henne. Ikke elsker han henne og ikke synes han å ha til hensikt å fullbyrde ekteskapet. Men en dag snus rollene som den tilbedende og den beundrede, og det er ikke alle like glade for ...

Som sin fars øyesten kommer Costanza i konflikt med sine brødre, som synes det er dypt urettferdig at hun skulle få det meste av verdi etter Safamita-slekten. Misunnelse, sjalusi og stolthet ødelegger svært mye av Safamita-slektens siste rester av ære ...

Denne boka er enda bedre enn debutromanen "Mandelplukkersken", synes jeg. Hornby har en sjelden evne til å beskrive menneskenaturen i alle dens fasetter. Dessuten beskriver hun naturen og matretter på en slik måte at man nesten kjenner luktene. Dette er en historisk roman med virkelige hendelser som bakgrunnsstoff, og jeg nøt boka fra første til siste side.

Lyder Madsen har levd et svært forutsigbart liv med lite rom for spontanitet og følelser. Stort sett har han hatt kontroll over det meste. Så viser det seg at han har en svulst bak det ene øyet, og han må derfor fjerne øyet. Med ett er alt utenfor hans kontroll, og angsten for også å miste synet på det andre øyet blir nesten lammende.

Lyder Madsen går inn i en personlig krise. Forknytt var han fra før av, men nå nærmest låser alt seg. Det er her den tyske legen Zellweger kommer inn i bildet. Dr. Zellweger skal lage Lyder Madsens nye glassøye, med mener at han først må fortjene dette.

Gjennom tilbakeblikk til barndommen og spesielt på hans far-sønn-forhold, hjelper dr. Zellweger ham til å se ting han ikke har sett tidligere. Legen opptrer til forveksling som en psykolog gjennom samtaler og delt visdom.

Dette er en svært lettlest bok som er nydelig lest av Nils Ole Oftebro. I dette tilfellet vil jeg faktisk påstå at nettopp Oftebro løftet boken til å bli noe mer enn bare en tynn lettlest bok om et i og for seg greit nok tema.

Med de kjente ordene "Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den", åpner Hamsun boka "Sult".

Vi befinner oss i 1880-årenes Kristiania, og jeg-personen er en fattig journalist som lever på sultegrensen. Sulten gnager i ham, og han klarer nesten ikke å tenke på annet. Samtidig vil han ikke ha noen form for medlidenhet. Det er han for stolt til!

Mens sulten tærer ham opp og bidrar til både ytre og indre forfall, sliter han med å skrive artikler han kan tjene penger på. Uten penger, ingen mat. Men det er vanskelig å skrive noe som er virkelig bra når alt tankene er opptatt av, er hvor man skal få tak i det neste måltidet.

I boka gjør Hamsun et solid dypdykk inn i sjelslivet til den unge journalisten. Det sies at denne boka er selvbiografisk og at Hamsun selv opplevde å sulte før han slo gjennom som forfatter. Jeg er sikker på at det ikke ville vært mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd dette selv.

Jeg ble svært positivt overrasket over boka! Tidligere har jeg nemlig hatt sperre mot denne boka. Jevnt over var boka kjempefin, men jeg opplevde også passasjer i den som var forferdelig tunge og litt kjedelige. Disse passasjene var heldigvis ikke lange. For øvrig tror jeg lydbokutgaven kunne tjent på en mer moderne innspilling. (Og etter dette har det faktisk kommert en nyinnspilling med Aksel Hennie som oppleser! Neste gang jeg leser denne, kommer jeg til å høre på denne nye lydbokversjonen.)

Forfatteren forteller i denne boka om sine opplevelser under andre verdenskrig og i årene etter dette. Som jøde ble både han og foreldrene internert i Auschwitz. Selv om minnene hans med årene har blitt svekket og mye er fortrengt, klarer Buergenthal å levendegjøre sitt vitnesbyrd.

Som 10 åring ble han skilt fra sine foreldre, og måtte klare seg som best han kunne på egen hånd. På mirakuløst vis overlevde han holocaust grunnet en rekke tilfeldigheter. Men farene var ikke over ved krigens slutt. For hvordan skulle han klare seg på egen hånd? Takket være nordmannen Odd Nansen reddet han livet i de kaotiske tidene som fulgte etter freden, da varemangel og sult fremdeles var et problem i Europa.

Buergenthal har viet hele sitt voksne liv til kampen for menneskerettigheter. Som dommer ved Den internasjonale domstolen i Haag har han fulgt folkemordet i Rwanda, på Balkan etc.

Bokas styrke er at den er skrevet som et innlegg til forsoning - ikke til ytterligere hat. Dette er en viktig bok som virkelig kan anbefales! Trond Brænne leste nydelig!

Bror lever på solsiden av tilværelsen på åtti-tallet. Foreldrene hans er svært velykkede både sosialt, utseendemessig og på andre måter. Bror har alt.

Men så får den vakre morens hans kreft, og den forretningsmessig vellykkede faren havner i gjeldskrise. Jenta Bror er forelsket i forsvinner, og han lykkes ikke lenger så godt på idrettsbanen.

Denne boka begynte svært bra! Men så dalte den sakte, men sikkert mot slutten. Dette har jeg da lest før!? Den siste tredjedelen av boka kjedet meg, og engasjementet jeg følte i begynnelsen ble ganske enkelt bare borte.

Vi befinner oss i New York i 1841, og en kvinne er funnet levende begravet på en kirkegård. Hun er brutalt lemlestet og dør etter kort tid av skadene.

Litteraturkritikeren Rufus Griswold gjenkjenner det brutale drapet fra en av Edgar Allen Poes noveller. Han opparbeider et hat mot Poe, som han ønsker å knuse. Som om det var forfatteren selv som gjennom å skrive om drapet sto bak selve ugjerningen.

Griswold oppsøker Poe, som er periodedranker, og konfronterer ham med sammentreffet mellom Poes novelle og det bestialske drapet. Poe benekter imidlertid ethvert kjennskap til det hele.

Det viser seg at vi må tilbake til Poes barndom for å finne morderen, som er en person med en slik beundring for Poes diktning at han har gjort det til sin livsoppgave å virkeliggjøre det Poe - skrekkforfatteren av første klasse - beskriver i sin litteratur. Han gjør fiksjonen om til virkelighet. Denne romanen er i all sin grufullhet nydelig skrevet! Det forhold at forfatteren selv leser er en styrke ved denne lydbokutgaven. Det er ikke ofte det skrives litteratur av denne klasse i dag!

I åpningsscenen i boka får Anders vite at foreldrene skal skilles. Han bestemmer seg for at han aldri mer vil ha noe med foreldrene å gjøre, og flytter ut i villmarken, nærmere bestemt inn i huset til Dobbel-Aksel som tok livet av seg for noen år siden.

Etter hvert trenger omverdenen seg likevel på Anders. Det lurer også farer der ute i skogen. Som en natt da han våkner av at noen ungdommer vandaliserer huset og knuser ruter. Anders skyter et skudd ut i lufta, og ungdommene flykter - overbevist om at det er Dobbel-Aksel som går igjen.

Månedene går, og etter hvert skranter pengebeholdningen og matvare- og vedlagret. Hvordan skal han klare seg der ute i ødemarken?

Boka er svært godt skrevet. Like fullt ble den litt søkt for meg. Da det gikk opp for meg at den egentlig er skrevet for ungdom, falt imidlertid noen brikker på plass. Boka har noen paralleller til Erlend Loes "Doppler", som handler om en mann som melder seg ut av sitt konvensjonelle liv og flytter ut i skogen, men der stopper også likheten. Som leser får vi ikke vite hvor gammel Aksel er eller hvorfor ingen forsøker å hente ham tilbake - om ikke annet til skoleplikten. Jeg ble sittende igjen med mange spørsmål, og uten å skjønne hva forfatteren ønsker å formidle.

Vi følger hovedpersonen i boka fra hans oppvekst og frem til hans alderdom. Underveis i livet utsettes han for mange prøvelser - de fleste langt på vei selvforskyldte.

Døden er svært nærværende i hovedpersonens liv. Så mange mennesker som står ham nær dør at man faktisk kan si at dette - døden, forfallet og tapet - utgjør hovedtemaet i boka.

Det ene ekteskapet etter det andre ryker fordi hovedpersonen er notorisk utro. Og de nye kvinnene i hans liv er ikke nødvendigvis bedre enn de foregående - heller tvert i mot. Han erfarer at det er vanskelig å bygge et samliv utelukkende basert på erotisk tiltrekning, særlig når det er lite annet som binder ham og den utvalgte kvinnen sammen. Samtidig sliter han med den ene sykdommen etter den andre, og hans fysiske forfall finner han vanskelig å akseptere.

På grunn av hans valg gjennom livet, forakter sønnene hans ham. Til slutt aner vi at han også forakter seg selv.

Humoren som gjennomsyret den fantastiske romanen hans "Portnys besværlige liv", er helt fraværende i denne boka. Like fullt er dette en nydelig og vakkert skrevet bok, som får en til å tenke på hva som virkelig er viktig når man på et eller annet tidspunkt skal se tilbake på sitt eget levde liv. Ola Furuseths oppleserstemme passet perfekt til boka!

Reneé er en 54 år gammel portnerkone i Paris. I hele sitt liv har hun forsøkt å gjøre seg selv så usynlig som mulig. Utad fremstår hun som en uvitende, uskolert kvinne som ikke har greie på noe som helst. Beboerne i bygningskomplekset behandler henne også som en ubetydelighet.

Men Reneé lever et dobbeltliv. Hun elsker nemlig litteratur, musikk og kunst - i smug. Ja, hun er riktignok en fattig og uskolert kvinne, men uvitende er hun langt fra. Og hun lever med den forestilling at dersom noen av beboerne skulle oppdage hvem hun egentlig er, ville hun få sparken på minuttet.

Rikmannsdatteren Paloma bor i bygningen hvor Reneé er portnerske. Hun er 12 år og lynende intelligent, men likevel dypt ulykkelig. Så ulykkelig at hun ikke ser noen vits i å leve lenger ...

Paloma gjennomskuer Reneés dobbeltspill, men først da japaneren Kakuro Ozu flytter inn i bygningen, flettes livene til disse tre menneskene sammen. Og plutselig skjer det ting som snur opp ned på det meste ...

Gjennom boka veksler Reneé og Paloma om å være fortellerstemmene, og gjennom dette grepet kommer vi som lesere svært tett inn på begge.

Dette er en fortryllende bok - faktisk noe av det vakreste jeg har lest, med fare for å bli klisjéfylt. Mens jeg leste, ble jeg fylt både av glede og sorg. Og jeg ønsket at boka aldri skulle ta slutt ... Jeg ble så uendelig glad i personene i boka. Beskrivelsen av beboernes firbente - både hunder og katter - er ganske enkelt rørende. At romanen ble vinner av den franske bokhandlerprisen i 2006, forundrer meg overhode ikke!

Den dagen Pierre Anthon forlater klasserommet og erklærer at ingenting betyr noe og at det derfor ikke er noen vits i å gå på skolen, setter han i gang noe han ikke kan ane rekkevidden av.

Fra toppen av et plommetre roper han hver dag ut dekreter om livets manglende mening til skolekameratene som er på vei til skolen. De skjønner at noe må gjøres for å få Pierre Anthon ned fra treet, og bestemmer seg for å bevise at det finnes mange ting av betydning i livet. De starter en lek som går ut på at hver og en av dem skal legge den tingen som har størst betydning for dem i en haug inne på bygdas nedlagte sagbruk.

I begynnelsen er det relativt uskyldige ting som legges i haugen; yndlingsbøker, en dagbok, yndlingssandaler etc. Det finurlige ved leken er at det er den som har lagt den siste tingen i haugen som bestemmer hva nestemann må avgi. På et tidspunkt kommer det hele ut av kontroll, og leken antar uhyggelige former. Hvor langt er de villige til å gå? Og klarer de å få overbevist Pierre Anthon om at livet har en mening til slutt?

Mens jeg leste boka, ble jeg sittende å grunne på hvem som er målgruppen for boka. På en måte fremstår den som en barnebok pga. det nokså enkle og naivistiske språket. Samtidig er jeg ikke i tvil om at dette kan bli i sterkeste laget for barn. Jeg var også i tvil om jeg egentlig likte boka, herunder hva den egentlig forsøker å formidle. Kanskje er forfatterens prosjekt rett og slett å få leseren til å tenke og grunne over hva som betyr noe i livet. I såfall har hun lykkes godt!