Bokelskere.no

Takk for et gnistrende godt innlegg, som jeg også ser ble gårsdagens beste (med flest stjerner)! Jeg har pga. Bokelskere kjøpt denne boka, men innlegget fra deg får meg faktisk til å vudere om jeg bør la den rykke frem på leseplanen: ;-)

Men ler vi ikke for å ufarliggjøre alvorlige temaer?

I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:

“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”

Og videre:

"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."

Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.

Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.

Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.

Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?

Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:

“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert I forordet I boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.

Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

He-he ... Jeg er enig med deg, selv om jeg gjør det alt for sjelden. Men det er jo noen perler jeg har vært borti opp gjennom årene i forbindelse med lesing for ungene. Som den boka om muldvarpen som fikk bæsj i hodet sitt hele tiden. ;-) Og Anne B. Ragdes bok om hunden Mia er jo helt ubetalelig! Men fantacy-genren har aldri fenget meg. ;-)

Hun skriver faktisk om dette i sin selvbiografi, som jeg leste etter denne boka. Etter at hun hadde problemer med å skrive (dvs. skrivesperre), forsøkte hun å skifte genre over til barnebøker/fantacy. Hun hadde da bak seg et par bøker som jeg fant svært skuffende (bl.a. Paula). Etter hvert innså hun at hun feilet, for hun fikk det ikke til. Og det merker vi jo når vi leser denne boka!

Veldig bra tiltak!

Jeg kunne f.eks. godt tenke meg å bytte en helt ulest innbundet utgave av "Kongen av Europa" av Kjærstad med noen andre. Noen liker jo garantert hans bøker (i motsetning til meg)!

Tusen takk for tipset! Denne boka skal jeg merke meg!

Jeg befinner meg i en liten universitetsby i Tyskland i 1920-årene. Jeg har nettopp begynt å studere engelsk filologi, og er så smått i ferd med å finne ut at jeg har en homofil legning.

Stefan Zweig: "I følelsenes vold"

Hæ? Jeg kan virkelig ikke vedkjenne meg at jeg liksom skulle være et fruentimmer ... ;-) Tror jeg snart må stikke til optikeren slik at jeg i alle fall kan få radert ut ett av kriteriene ... ;-) Og gode gud! Jeg har virkelig aldri - og da mener jeg ALDRI - lurt på hvordan det hadde vært å kysse Vidar Lønn-Arnesen!!!! ;-)

Da en kvinne blir funnet hengt på en hytte i fjellet, begynner politiinspektør Erlendur å snuse i historien. Det hele ser ut som et selvmord, men Erlendur holder alle muligheter åpne. Hvorfor ønsket kvinnen å ta sitt eget liv?

Samtidig mens Erlendur jobber med et par andre forsvinningssaker, finner han ut at den avdøde kvinnen – Maria – nettopp hadde mistet sin mor etter langvarig sykdom. Hun var besatt på tanken om å få kontakt med moren fra det hinsidige, og oppsøkte et par medier for å få hjelp til dette. Det ene mediet, en mann, får Erlendur lett tak i. Men hvem er det andre mediet som kaller seg Magdalena?

Og hvor uskyldig er Marias mann, som plutselig blir arvtaker til rundt 300 millioner islandske kroner? Og som at på til hadde masse gjeld etter mislykkede investeringer – for ikke å snakke om en elskerinne som presset på for at han skulle bli fri fra sine forplktelser fra Maria …

Det er ikke alltid at fortidens hemmeligheter kommer for en dag. Erlendur har tidligere lykkes godt med dette likevel, men klarer han det enda en gang i den sjette boka om ham?

Jeg er nok ikke i krim-modus for tiden, for nå kjenner jeg at jeg er lei av denne krimserien. Denne boka var helt grei, men veldig på det jevne. Jeg tror jeg lar det bli med denne boka av Arnaldur Indridason.

Så synd at du ikke liker "Guernica"! Jeg elsket den boka! Men hvorfor leser du videre dersom den ikke gir deg noe?

Jeg har selv opplevd at dersom jeg holder på med en (for meg) veldig tung bok (som jeg av diverse årsaker ønsker å fullføre), så kan dette alene utløse lesesperre for en periode. Jeg har derfor som regel alltid flere bøker gående på en gang, slik at jeg kan ta gode pauser fra den ene tunge boka jeg holder på med. Det er nå mange år siden jeg opplevde lesesperre selv, men den gangen varte det en god stund. Samtidig må det jo være lov å tillate seg selv å ha noen pauser fra lesingen, uten at man trenger å få panikk av den grunn.

Det går jo også an å ta en pause fra lesingen. Men kommer ikke leselysten tilbake i løpet av noen uker - for ikke å si måneder - ville jeg absolutt fulgt noen av rådene du har fått på denne tråden.

Absolutt, vi skal snart opne bruktbokhandel i Volda. Eg kan sjekke om vi har den på lager..

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen. Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler. Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med innhold med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv. Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!

Riktig fin var denne boka! Jeg gir terningkast fem.

Takk for informasjonen! Det gjør at jeg legger godviljen til (i stedet for å gå i taket) og holder ut til du er tilbake og får fikset dette! ;-) Supre sider for øvrig! ;-)

Etter å ha lest denne boka, har jeg skrevet følgende bokomtale, som også finnes på bloggen min ( http://rosemariechr.blogspot.com/ )

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åoningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av. Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen. At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem.