And then one day you find ten years have gone behind you.
No one told you when to run, you missed the starting gun.
So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking
Racing around to come up behind you again.
The sun is the same in a relative way but you're older,
Shorter of breath and one day closer to death.
Every year is getting shorter never seem to find the time.
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines
Hanging on in quiet desperation is the English way
The time is gone, the song is over,
Thought I'd something more to say.
Nå er det lenge sida jeg leste denne boka, og jeg har den ikke her, men kan jo prøve å svare litt på spørsmålet ditt likevel:
Ja, hvilke "rettigheter" tror du at det dreier seg om at jødene har i eventuelle islamske stater?
Hvis du tenker på hvordan alle mennesker som er ikke-muslimer har hatt det i tidligere tider og har det i islamske stater i dag?
Du har helt sikkert hørt om dhimmi-status.
Har ikke-muslimer like store rettigheter som muslimer i islamske land?
Jøder finnes vel så å si ikke noen av i noen av de islamske statene i det hele tatt, noe det vel ikke er så mye å fundere på, eller hva mener du?
Hvis du tenker på det som står i koranen (det finnes flere forskjellige utgaver av koranen, men de er ikke så altfor forskjellige egentlig), så er jo den så full av inkonsekvente og motstridende vers og forordninger at en kan bli helt matt.
Ja, det står i koranen at muslimer ikke skal ha "vantro" som venner.
Etter min mening er det lite som er "forenlig" eller særlig fornuftig eller logisk i det hele tatt i islamske skrifter.
Det meste er røverhistorier og bullshit.
Men som Bob Dylan har sagt det:
If you need somebody you can trust, trust yourself.
(konteksten er voldtektsepidemien i Oslo; Line 2008):
Jeg forbanner de jævlene som har ødelagt min trygghet og min frihet. [...] Jeg forbanner politikerne, de som har latt dette skje, og de maktmenneskene som har tilbedt og tilber multikulten. Måtte de alle stå til rette for alle voldtekter, ran og drap, som de har forvoldt ved å slippe inn alle de som de har sluppet inn. Disse ondskapsfulle menneskene, som kun er ute etter egen vinning (de rike tjener på sosial dumping, og en destruering av velferdssystemet, dessuten har 68-generasjonen, tjent seg styrtrike på et horribelt eiendomsmarked, fullstendig ødelagt av innvandringen), disse menneskene voldtar daglig landet vårt med multikulten sin. Etter Nürnbergdomsstolen er det satt en presedens, som sier: man skal ikke bare si at man bare fulgte ordre. Dermed er alle de som støtter dette, medskyldige.
Bøker gråter ikke når du dør, de kommer ikke med bebreidelser når du lever heller. Du kan snakke med dem uten at de sier deg imot.
Grovt sett kunne bandittene deles i tre grupper, tenkte Storm. Det var de som var ute etter en kombinasjon av penger, land og makt. De som bare var perverse og syke (og det var sjokkerende mange). Og til slutt de farligste, vanskeligste og mest uforutsigbare, de som sloss for ideer og religion: organisasjoner som al-Qaida.
Nettopp. Unnfallenheten og feigheten der ute blant altfor mange (både politikere og mange andre) er fremdeles altfor stor. Man bortforklarer og unnskylder saker som burde vært tatt ordentlig tak i for lenge sida.
Det innlegget viser en viktig del av poenget, sitat fra den teksten:
"Denne saka handlar også om at intellektuelle i vår vestlige kultur står i fare for å bli så tolerante at dei toler intoleranse. Og då er det fare på ferde."
"Som det står i Koranen: Den som dreper et menneske, skal anses for å ha drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses for å ha reddet hele menneskeheten."
"Sure fem, vers trettito," nikket Sharon. "Og i neste vers står det at de vantro skal drepes eller korsfestes etter at hender og føtter er avhugd kryssvis. Den boken er en bannbulle av hat fra ende til annen. Du snakker som en historieløs, venstreradikal europeer, Grudenbaum. En som ikke vet bedre.
Et politisk system som bygger på virkelighetsfornektelse, er dødsdømt. Et sikkert tegn på at dødskrampene er i ferd med å sette inn, er når myndighetene i stadig sterkere grad må kontrollere folks tanker og fortelle dem hva som er 'korrekt' virkelighetsoppfatning. Et folk som lever under et slikt styre, og som ikke klarer å riste av seg dets åk, går en høyst usikker fremtid i møte.
Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert.
Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Blant nordvestkyst-indianerne var det såkalte potlach-ritualet sentralt i det sosiale livet. Essensen i potlach var at en høvding eller en leder samlet seg overskudd i form av mat eller forbruksvarer. Deretter holdt han en storslagen fest. Det ble sunget og det ble danset, men det viktigste aspektet var at høvdingen delte ut sin rikdom til resten av stammen. Dette var måten indianerne oppnådde status og posisjon, ikke ved å ha, men ved å gi.
Jeg forholder meg utelukkende til den virkelig klassiske perioden. Når jeg snakker om idioter, er det derfor selvsagt den gamle greske betydningen av ordet jeg har i tankene. Og i det gamle Hellas betydde idiot ganske enkelt "en person som ikke er interessert i politikk".
Hvis folk mangler interesse for, og innsikt i, politiske spørsmål, hvorfor skal de da gå til urnene? Er det ikke bedre at de blir hjemme, enn at vi får fremtiden vår avgjort av hvem av Erna, Jens eller Siv som virker "greiest"?
Eller, for å si det på klassisk gresk, hvorfor skal idiotene få bestemme? For min del kan dere bare bli hjemme.
Jeg anser det som umulig å kunne skille mellom profesjonelle og personlige følelser i møte med en klient som har opplevd sterke seksuelle traumer. I min forståelse finnes ingenting som heter "profesjonelle følelser". Følelser er reelle og ikke profesjonelle.
Alt han kunne gjøre - alt det som enhver kunne gjøre - var å lære av sine feil og gå videre - bli en bedre lege underveis, og forhåpentligvis lære utallige andre leger til å gjøre det samme.
Alle leger gjør feil. Og slike feil kom helt uanmeldt. De kom i strålende dagslys, skjult for innsikt av overmot eller stolthet, av uvitenhet eller trassighet. De kom i skyggene, krypende bak uoppmerksomhet, distraksjon eller tretthet. De medisinske tabbene lå bestandig der og ventet på menneskelig skrøpelighet.
Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.
Det er èn fordel med å bli sett på som gal: Jeg hører hva som blir sagt, jeg ser hva som foregår, jeg observerer og lytter uten at noen bryr seg.
Det er angsten. Den trekker til seg hele hans oppmerksomhet, hver tanke, hver bevegelse, hver eneste stemning. Angsten er ikke et redskap, som han straks kan utnytte og foredle, angsten er en sabotør, som undergraver, som bryter ned den hellige geometri, angsten er en armè som invaderer kroppen og sjelen og til slutt er det angsten som utnytter ham og angsten foredler ikke, den gjør alle heslige.
Angst er kaos.
Angst er presens.
For er det ikke slik at angsten først finner sin form, i kunsten, i ordet, i musikken, eller hvor som helst, når den er tilbakelagt, sett, erfart, når den engstelige endelig er leget og herdet, men ennå berørt, av den samme angsten?
Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger