Bokelskere.no

And then one day you find ten years have gone behind you.
No one told you when to run, you missed the starting gun.
So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking
Racing around to come up behind you again.
The sun is the same in a relative way but you're older,
Shorter of breath and one day closer to death.
Every year is getting shorter never seem to find the time.
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines
Hanging on in quiet desperation is the English way
The time is gone, the song is over,
Thought I'd something more to say.

Men som Bob Dylan har sagt det:
If you need somebody you can trust, trust yourself.

(konteksten er voldtektsepidemien i Oslo; Line 2008):
Jeg forbanner de jævlene som har ødelagt min trygghet og min frihet. [...] Jeg forbanner politikerne, de som har latt dette skje, og de maktmenneskene som har tilbedt og tilber multikulten. Måtte de alle stå til rette for alle voldtekter, ran og drap, som de har forvoldt ved å slippe inn alle de som de har sluppet inn. Disse ondskapsfulle menneskene, som kun er ute etter egen vinning (de rike tjener på sosial dumping, og en destruering av velferdssystemet, dessuten har 68-generasjonen, tjent seg styrtrike på et horribelt eiendomsmarked, fullstendig ødelagt av innvandringen), disse menneskene voldtar daglig landet vårt med multikulten sin. Etter Nürnbergdomsstolen er det satt en presedens, som sier: man skal ikke bare si at man bare fulgte ordre. Dermed er alle de som støtter dette, medskyldige.

Bøker gråter ikke når du dør, de kommer ikke med bebreidelser når du lever heller. Du kan snakke med dem uten at de sier deg imot.

Grovt sett kunne bandittene deles i tre grupper, tenkte Storm. Det var de som var ute etter en kombinasjon av penger, land og makt. De som bare var perverse og syke (og det var sjokkerende mange). Og til slutt de farligste, vanskeligste og mest uforutsigbare, de som sloss for ideer og religion: organisasjoner som al-Qaida.

"Som det står i Koranen: Den som dreper et menneske, skal anses for å ha drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses for å ha reddet hele menneskeheten."
"Sure fem, vers trettito," nikket Sharon. "Og i neste vers står det at de vantro skal drepes eller korsfestes etter at hender og føtter er avhugd kryssvis. Den boken er en bannbulle av hat fra ende til annen. Du snakker som en historieløs, venstreradikal europeer, Grudenbaum. En som ikke vet bedre.

Et politisk system som bygger på virkelighetsfornektelse, er dødsdømt. Et sikkert tegn på at dødskrampene er i ferd med å sette inn, er når myndighetene i stadig sterkere grad må kontrollere folks tanker og fortelle dem hva som er 'korrekt' virkelighetsoppfatning. Et folk som lever under et slikt styre, og som ikke klarer å riste av seg dets åk, går en høyst usikker fremtid i møte.

Blant nordvestkyst-indianerne var det såkalte potlach-ritualet sentralt i det sosiale livet. Essensen i potlach var at en høvding eller en leder samlet seg overskudd i form av mat eller forbruksvarer. Deretter holdt han en storslagen fest. Det ble sunget og det ble danset, men det viktigste aspektet var at høvdingen delte ut sin rikdom til resten av stammen. Dette var måten indianerne oppnådde status og posisjon, ikke ved å ha, men ved å gi.

Jeg forholder meg utelukkende til den virkelig klassiske perioden. Når jeg snakker om idioter, er det derfor selvsagt den gamle greske betydningen av ordet jeg har i tankene. Og i det gamle Hellas betydde idiot ganske enkelt "en person som ikke er interessert i politikk".

Hvis folk mangler interesse for, og innsikt i, politiske spørsmål, hvorfor skal de da gå til urnene? Er det ikke bedre at de blir hjemme, enn at vi får fremtiden vår avgjort av hvem av Erna, Jens eller Siv som virker "greiest"?
Eller, for å si det på klassisk gresk, hvorfor skal idiotene få bestemme? For min del kan dere bare bli hjemme.

Jeg anser det som umulig å kunne skille mellom profesjonelle og personlige følelser i møte med en klient som har opplevd sterke seksuelle traumer. I min forståelse finnes ingenting som heter "profesjonelle følelser". Følelser er reelle og ikke profesjonelle.

Alt han kunne gjøre - alt det som enhver kunne gjøre - var å lære av sine feil og gå videre - bli en bedre lege underveis, og forhåpentligvis lære utallige andre leger til å gjøre det samme.

Alle leger gjør feil. Og slike feil kom helt uanmeldt. De kom i strålende dagslys, skjult for innsikt av overmot eller stolthet, av uvitenhet eller trassighet. De kom i skyggene, krypende bak uoppmerksomhet, distraksjon eller tretthet. De medisinske tabbene lå bestandig der og ventet på menneskelig skrøpelighet.

Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.

Det er èn fordel med å bli sett på som gal: Jeg hører hva som blir sagt, jeg ser hva som foregår, jeg observerer og lytter uten at noen bryr seg.

Det er angsten. Den trekker til seg hele hans oppmerksomhet, hver tanke, hver bevegelse, hver eneste stemning. Angsten er ikke et redskap, som han straks kan utnytte og foredle, angsten er en sabotør, som undergraver, som bryter ned den hellige geometri, angsten er en armè som invaderer kroppen og sjelen og til slutt er det angsten som utnytter ham og angsten foredler ikke, den gjør alle heslige.
Angst er kaos.
Angst er presens.
For er det ikke slik at angsten først finner sin form, i kunsten, i ordet, i musikken, eller hvor som helst, når den er tilbakelagt, sett, erfart, når den engstelige endelig er leget og herdet, men ennå berørt, av den samme angsten?