Denne boken er satt nesten førti år etter den første. Gruppen som dro etterlot seg en kapsel som kunne åpnes etter førti år. Da denne boken begynner er det bare noen uker igjen til den skal åpnes. Hovedpersonen, Carlos Moreno, er sønn av en av kvinnene som dro. Derfor vil journalistene gjerne ha en uttalelse fra ham. Men for han er dette et betent tema. Da moren dro mistet faren vilje til å leve og Carlos bodde to år som liten gutt sammen med en far som isolerte seg på soverommet. I denne perioden spiste han mat fra printeren og trøstet seg med en bamse koblet til nettet. Men en dag kom Alejandro Casales og hentet dem. Alejandro er leder av en streng anti-teknologi-sekt der Carlos da vokste opp.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Newman har skrevet fire bøker som handler om helt ulike ting, men som skjer i det samme universet og med noen av de samme menneskene. En klarer ikke gjette hvor hun vil ta historien fra bok til bok og det er noe av det som er så fantastisk med denne kvartetten. Bøkene henger sammen og du må lese dem i rekkefølge. Men samtidig kan du lese en av bøkene og få en helt enestående opplevelse hvor det ikke mangler noe for at du skal få med deg det du leser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Deepak hadde to religioner – hinduisme og diskresjon. I alle de trettini årene han hadde vært heisfører i den snobbete bygården på Fifth Avenue, hadde han aldri kommet med en eneste liten opplysning om når arbeidsgiverne hans kom og gikk, særlig ikke til deres nærmeste.
Brumm så på de to forlabbene sine. Han visste at den ene var den høyre, og han visste at hvis han bare kunne finne ut hvilken som var den høyre, så var den andre den venstre. Men han kunne aldri huske hvordan han skulle begynne.
“Det snør, det snør, tiddeli bom -”
“Tiddeli hva for noe?” spurte Nøff.
“Bom,” sa Brumm. “Det er der for at sangen skal bli god å synge.
Det er det det gjør, tiddeli bom -”
“Jeg synes nettopp du sa snør?”
“Ja, men det var før.”
“Før tiddelibommet?”
“Det var et annet tiddelibom det, Nøff,” sa Brumm.
Nå synte han det begynte å gå litt i surr.
“Hei Tussi!”, sa Ru.
Tussi nikket dystert til ham:
“Det begynner nok snart å regne,” sa han. “Bare se!”
"Bøker!” sa Tuppence.
Ordet kom ut av henne med en kraft som nærmest virket som en hissig eksplosjon.
“Hva sa du?” spurte Tommy.
Tuppence stirret på ham tvers over rommet.
“Jeg sa ‘bøker’,” svarte hun.
“Jeg skjønner hva du mener, ” sa Tommy Beresford.
På gulvet foran Tuppence stod det tre svære kasser fylt med bøker.
“Det er ufattelig,” sa Tuppence.
“Så mye plass de tar, mener du?”
“Ja.”
“Vil du forsøke å plassere alle i hyllene?”
“Jeg aner ikke hva jeg egentlig forsøker å gjøre,” svarte Tuppence. “Det er det som er vanskeligheten. Man vet aldri nøyaktig hva man har til hensikt å foreta seg.
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.
Från en stygg flicka
Jag höppas du inte alls har det bra.
jag hoppas du ligger vaken som jag
och känner dig lustig glad och rörd
och yr och ängslig och mycket störd.
Och rätt som det är. så får du brått
att lägga dig rätt för att sova godt.
Jag hoppas det dröjer en liten stund …
Jag hoppas du inte får en blund!
Morgon
När morgonens sol gjenom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vil överraska
tidigt, tidigt en festlig dag –
då sträcket jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundane dag –
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra
väntande livet är du!
Sårheten var mer fremtredende nå. Jeg forestilte meg kosmos. Det uendelige kosmos med myriader av stjerner og planeter, det uendelige rommet. Jeg så en ensom mann stå på et sandkorn midt i dette voldsomme og ubegripelige, jeg hørte ham nølende si “hallo”, for så lydløst å føye et spørsmålstegn til.
Lorem ipsum donor sit amet og så videre. Ordene stammer fra en tekst av Cicero, som på norsk betydde noe slik som: «Ingen liker smerte for smertens skyld, eller søker den og ønsker den, bare fordi den er smerte».
... men kom til at det kunne virke som en slags feiring, noe skjebnen antakelig ville få nyss om og straffe han for.
Standbytiden på elektriske apparater hadde de siste årene nærmet seg uendelig, men straks man tok dem i bruk, forsvant strømmen på et blunk. De fungerte omtrent som avstandsforelskelser.
Min kjærlighet til litteraturen har vært varm og vedvarende i alle år. Ja, la meg si det så sterkt som at min flukt fra hverdagens små og store plager, gjennom møtet med det skjønnlitterære, alt tidlig ble gitt en retning og en mening som ikke bare reddet meg fra destruksjon og forfall, men faktisk bygget meg opp til å bli et menneske med en viss innsikt i livets luner. Gjennom romanen ble jeg hel.
Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!
Men hva som ble ment andre steder angikk dem mindre enn det som skjedde på månen, og dersom noen hadde hatt innvendinger, ville de fått merke at en kvinne fra Gudbrandsdalen, fattig som rik, ikke hadde noen tradisjon for underdanighet, og at hun kunne stelle i stand et sant helvete for selv den mest tålmodige mann.
(...) nemlig at det uforklarlige ikke var i strid med naturlovene - de var bare i strid med de naturlovene som til nå var kjent.
Han kjente ingenting, og det å kjenne ingenting var, visste han, det verste krigen kunne gjøre med en mann.