Bokelskere.no

Jeg hadde hoppet ut fra klippekanten, og så, like før jeg nådde bunnen, skjedde det noe enestående: jeg ble klar over at det fantes mennesker som elsket meg. Og det å bli elsket på den måten forandrer alt. ... Det er det eneste som kan stoppe et menneske i fallet, det eneste som er sterkt nok til å trosse tyngdeloven.

Det er ikke tilstrekkelig å vinne krigen, man må også vinne freden.

Han forstår at den som leser bøker, ønsker seg et annet liv. Den som leser bøker, er enten en tulling med medaljer eller en kvinne på sykkel med fortvilet ansikt. Den som leser bøker, lengter etter noe annet, noe mer, noe større, noe livet selv ikke kan gi.

Av og til tenker jeg at det er slik mann og kvinne bør ha det sammen: møtes i hyggelige former noen ganger i året, men la hverdagen gifte seg med ensomheten.

Reddet av gongongen. Men sånn, har du forsøkt å innbille deg under all sorgen, sånn er det med livet og døden. Faser tar slutt før de er ferdige. Intet er så galt at det ikke er godt for noe.

I går kveld, etter at ungene hadde lagt seg og før vi selv gikk til sengs, så Klas og jeg dessuten på to episoder av Twin Peaks som vi hadde tatt opp. Hvis man vil vekke skyggene i seg selv, finnes det knapt noen bedre metode.

Jeg er glad for at ingen leser tankene mine. Det er ille nok at jeg selv er belemret med dem.

Jeg hadde ikke fått inntrykk av at noen ville komme til å savne meg. Det kunne jeg godt forstå. Medlidenheten har sine grenser, det er ikke lett å trykke en havarist til sitt bryst.

Siden det var så mange mennesker jeg ikke kjente, ble jeg automatisk veldig full.

For noen år siden var jeg på kino i Sandnes og hørte en voksen mann kalle en redbull en "redbullfaen", og jeg har siden det øyeblikket hatt som eneste livsmål å bo så langt unna Sandnes som mulig.

Men hva når jeg ble gammel. Ensomhet, alderdom, det er vel bedre å være to. Er det det, tenkte jeg. Er det virkelig bedre, i en alder av åtti, fortsatt å gå og rydde og vaske etter to, å tenke for to.

Hvis vi hadde justert forventningene ned til nivået i 1947, for ikke å snakke om 1927, ville vi ikke trengt halvparten av alle de fastlegene vi tror vi trenger nå, og i alle undersøkelser ville folk svart at de var overlykkelige og ubeskrivelig fornøyd med livet, bare fordi de har varmt og kaldt vann i springen.

Jeg vil åpne døren og rope, hvem er ikke impotent, hvem er ikke ensom, hvem er ikke sliten, hvem har ikke vondt i hodet? Hvem har ikke vondt i ryggen? Hvem er ikke søvnløs? Dra til helvete med all syting og klaging. Det er det samme år ut og år inn. De fleste smertetilstander og sykdommer går over av seg selv. Jeg gjentar: De fleste smertetilstander og sykdommer går over av seg selv.

Nå tenker jeg at man skal passe seg for den forfengeligheten som gjemmer seg i trangen til å hjelpe. Man skal i det hele tatt passe seg for forfengeligheten. Vil man ha det godt med seg selv, er forfengeligheten det første man bør kvitte seg med.

Hele den kompliserte menneskelige psyken har blitt til for å ikke la Menneskene forstå hva de virkelig ser. For at sannheten, tullet inn i illusjoner og tomprat, ikke skal nå frem til dem. Verden er et fengsel fullt av smerte, bygd slik at man må påføre andre smerte for å overleve selv.

Når man ikke vet hva saken dreier seg om, dreier den seg som oftest om penger.

På sett og vis kan folk som fører pennen være farlige. Man aner en falskhet - som om de ikke er seg selv, men et øye som observerer uten stans og forvandler det de ser til ord; og på den måten skreller de av det som er det viktigste ved virkeligheten: dens uuttrykkelighet.

Det er i Skumringen de mest interessante tingene skjer, for det er da de enkle forskjellene viskes ut.

Eg tenker at - begynner han, denne ultimate formuleringa for å varsle om at no kjem det noko lite gjennomtenkt, ...