Bokelskere.no

"When I was young, I wanted to do like everyone else, I got married. And there's a bloody stupid mistake, an idiotic idea: doing like everyone else. Good manners, pretenses, and received ideas are all killers."

He taught me to use only nature to nurture nature.

I thought she must have finished mourning. Because, most of the time, a person does eventually finish mourning. Time unravels grief. However immense it is. Apart from the grief of a mother or a father who has lost a child.

It's all right to forget, you know, he said. It's good to. In fact, we have to forget things sometimes. Forgetting is important. We do it on purpose. It means we get a bit of a rest. Are you listening? We have to forget. Or we'd never sleep ever again.

We have to hope, Daniel was saying, that the people who love us and who know us a little bit will in the end have seen us truly. In the end, not much else matters.

The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand.

Bøkene ga ham sjansen til å sveve, til å eksistere bare i tankene, og når han konsentrerte seg fullstendig om det han leste, klarte han å narre seg til å tro at han var satt fri, at repene som bandt ham til hans groteske fortøyningsplass var kuttet over.

Han oppdaget at kunstens sanne hensikt ikke var å skape vakre gjenstander. Den var en metode til forståelse, til å gjennomtrenge verden og finne sin egen plass i den, og de eventuelle estetiske kvaliteter et enkelt maleri kunne inneha, var nesten tilfeldige biprodukter av anstrengelsen ved å engasjere seg i denne streben for å trenge inn i tilværelsens innerste vesen.

"Du har levd som en munk i alle år siden, bare omgitt av fjell og trær. Du er ensom."
"Nei," sa mester Girolamo, "ensom var jeg i byene. Ensom var jeg til jeg kom hit, og fant ensomheten. Ensomheten er en venn, men det er en mektig venn, som man må adlyde, om man skal ha utbytte av vennskapet." ... "Noen blir fattige av ensomheten, jeg ble rik."

Som barn faller man ustanselig. Og så slutter man å falle, ens moral faller selvfølgelig, men selv faller man ikke.

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?

Vi fire søsknene og barnebarna reiser fram og tilbake. Et slags ambulerende omsorgsteam. Særlig vi tre søstrene reiser. Dette er ikke tiden for kjønnskamp. Det står omsorg på spill.

Som onkel Victor hadde fortalt meg en gang for lenge siden, er en samtale som å spille ball med noen. En god partner kaster ballen rett inn i hansken din og gjør det nesten umulig for deg å ikke få tak i den, og når det er han som skal ta imot, får han tak i alt som kommer mot ham, selv de løseste og mest håpløse ballene.