Bokelskere.no

Tja, hvis forbud hadde vært det eneste svaret, så ville vel verden sett litt annerledes ut enn den gjør i dag? Det er antakelig litt mer sammensatt enn som så.

I år har jeg gitt terningkast seks til bare ei bok, Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen. Det betyr ikke at det har vært et dårlig leseår, for jeg har uvanlig mange bøker som jeg har gitt terningkast fem, og det er jo ikke dårlig det heller.

Denne helga har jeg lest ferdig Zeshan Shakars Gul bok. Synes ikke den var like god som Tante Ulrikkes vei, men de partiene hvor han beskriver livet i departementet synes jeg fungerte bra. Ellers har jeg såvidt begynt på Røverhistorier, fantastiske og forferdelige fortellinger fra innsida. Den handler om "RøverRadion" hvor innsatte i norske fengsler siden 2014 har laget ukentlige radioprogram. Så langt virker den lovende.

Takk for respons og gode refleksjoner, Randi!

Jeg er litt usikker på om Markel og doktor Glas her vil gjøre sannheten til noe rent subjektivt. Snarere oppfatter jeg det som Markel mener at ikke alle tåler å få servert sannheten til enhver tid, og at noen illusjoner kan det være greit å få ha hvis man skal leve et godt liv. Dette er vel noe som vi i dagliglivet bevisst eller ubevisst prøver å balansere også overfor andre. Så kan det nok diskuteres hvor grensene da går mellom omsorgsfulle hvite løgner, manipulering og - hvis vi ser det i en større skala - sensur. Markel representerer jo her pressen.

Er det løgn hvis du ikke forteller hele sannheten? Det kan kanskje avhenge av hva saken dreier seg om og hva det er du utelater?

Jeg har også tenkt litt på et annet aspekt som du vel har vært inne på i tidligere innlegg, hvor doktoren sier at han bare forteller det han har lyst til å fortelle, men han sier ingenting som ikke er sant. Begrepet sannhet problematiseres senere når han den 28. august sitter sammen med Markel som sier:

... det finnes en hemmelighet med sannheten, som pussig nok er svært lite kjent, selv om jeg synes den burde være klar som dagen – det er at det er med sannheten som med solen, dens verdi for oss er utelukkende avhengig av den riktige avstanden. Hvis tenkerne fikk drive på, ville de styre kloden rett inn i solen og brenne oss alle til aske.
... Vi bladsmørere har til oppgave å opprettholde den riktige og nyttige avstanden til sannheten.

En lignende erkjennelse gjengir doktoren selv i sitt dagboksnotat fra 7. september. Han starter med «Liv, jeg forstår deg ikke.»

... Og det har til slutt begynt å gå opp for meg som en anelse - : det er kanskje ikke meningen at man skal forstå livet. Alt dette raseriet etter å forklare og forstå, all denne sannhetsjakten er kanskje en avvei. Vi velsigner solen fordi vi lever akkurat med den avstanden til den som er gagnlig for oss. Noen millioner mil nærmere eller lenger bort, og vi ville forbrenne eller forfryse. Om det nå er med sannheten som med solen?

Markel framstår vel her nærmest som en doktor Relling i Vildanden som hevder at hvis man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar man lykken fra ham med det samme. Nå vet jeg ikke om Doktor Glas kan betegnes som et gjennomsnittsmenneske akkurat, men han har vel også sine livsløgner som han nå har fått avslørt for seg selv og som gjør det vanskelig å leve? Og dette er jo hans versjon av historien – det hadde vært interessant å se historien fra andres perspektiv også.

Men nå er boka levert tilbake på biblioteket, og neste bok står for tur: «Den tredje løgnen» av Agota Kristof. Det er siste bok i en trilogi som begynner med «Tvillingenes dagbok». De to første bøkene er veldig spesielle og svært gode, så jeg gleder meg til å lese den siste nå i helga. Jeg fikk trilogien anbefalt her inne, jeg tror det var Ava som snakket varmt om den. Det er det som er så flott med dette nettstedet, at man oppdager perler som man ellers kanskje ville gått glipp av!

Det er kanskje i dagboknotatene fra 10. juli at spørsmålet om barmhjertighetsdrap kommer klarest til uttrykk, etter at han har funnet fram pillene fra den hemmelige skuffen:

Den dagen skal og må komme da retten til å dø blir anerkjent som en langt viktigere og mer umistelig menneskerett enn retten til å legge en seddel i valgurnen. Og når den tiden er moden, skal enhver uhelbredelig syk - og enhver «forbryter» også - ha rett til legens hjelp hvis han vil befrielsen.

Her blir det i alle fall lagt vekt på den sykes egne ønsker - ikke at noen andre ønsker å bli kvitt vedkommende.

… hvorvidt doktoren ikke innerst inne hadde håpet at Helga kunne bli hans.

Jeg tror nok at han på en måte håper det, men innerst inne ikke ønsker det. Jeg lurer på om han er mer opptatt av drømmen om kjærlighet enn å realisere den. Han har vist en viss interesse for frøken Mertens, men da han oppfatter at hun er interessert i ham blir han mer reservert. Da han får en bok og et visittkort fra henne, skriver han bl.a. «Den kvinnen jeg kan blottstille meg for, finnes ikke!» og «Man omfavner en skygge og elsker en drøm.» Så da er det kanskje tryggere å dyrke en avstandsforelskelse til en som han vet allerede elsker en annen? Da kan han jo fortsette å elske drømmen og slippe å forholde seg til nærhet eller hverdagene sammen med et annet menneske.

Historien om Skyggen (5.juli) og vennen Markels utsagn om at doktoren mangler alle anlegg for lykke, får meg også til å tenke i de samme banene.

Det virker som han ikke har særlig høy selvfølelse, og dermed kanskje nedvurderer seg selv? Han synes han er stygg og holder heller ikke igjen negative og kontroversielle tanker i dagboka, som vel er den eneste han tør å åpne seg for.

Ja, han må være en svært ensom sjel. Han strever tydeligvis med mange etiske dilemmaer, og har ingen fortrolige som han kan diskutere åpent med.

Ja, du har gode poeng her, Lillevi. Jeg har nå lest videre og er ferdig med boka. (Til den som ev. ikke har lest ferdig - det kommer en spoiler på slutten.) Han er virkelig en sammensatt person, og må være uendelig ensom. Det er egentlig veldig mye å ta tak i, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Merket meg hans forhold til sin far, som han sier at han hadde en sterk fysisk motvilje mot. En voldelig far, som heller ikke var snill mot sin kone. Er det bl.a. et barns avmakt som han nå tar igjen overfor pastoren? Glas må være en svært plaget sjel når han i flere år har hatt piller liggende for eget bruk for, som han sier, å være beredt. Og da mener han vel at pillene opprinnelig var tiltenkt et selvmord.

Et sted har han skrevet: «Ingenting forringer og trekker et menneske så mye ned som bevisstheten om ikke å være elsket.» (11. juli.) Det virker som han har en redsel for å åpne seg og være nær andre, enten det gjelder fysisk kjærlighet eller nært vennskap. Det er kanskje derfor han garderer seg og sørger for ikke å komme noen for nær?

Den 24. juli sitter han sammen med Birck og Markel (s. 80-81 i min bok). Markel snakker om lykken og vellysten, og sier: «Det finnes mennesker som savner alle anlegg for lykke og som føler det med pinefull, ubønnhørlig klarhet. Slike mennesker streber ikke etter lykke, men etter å få litt form og stil på sin ulykke.» … «Glas er en av dem.» Dette kommer overraskende på ham, men det virker samtidig som han føler seg truffet.

Denne historien kunne vel ikke ende med noen lykkelig slutt. Glas har altså myrdet pastoren for at hans kone skal slippe fri og få oppleve lykke. For det virker ikke som han selv har tenkt å ta elskerens plass. Og så viser det seg at Klas Recke har en annen, slik at heller ikke hun fikk oppleve den lykken Glas ville gi henne. Om mulig, så må vel ensomheten hans ha blitt enda større etter dette.

Denne boka har jeg lenge hatt på leselista, så da den ble valgt til felleslesing fikk jeg et ekstra puff for å ta fatt.

Har hittil lest fram til «6. juli, om morgenen.»

Her føler jeg at vi blir dratt inn i hovedpersonens hode fra første side. Selv om det er et knapt språk, får han også rom for ganske malende beskrivelser av byen og omgivelsene som gjør at det er lett å se det for seg.

Allerede på første side treffer doktoren presten Gregorius som han sier har «et usympatisk utseende». Dette kan jo være kjente, automatiske tankemønstre – hvor ofte lar vi oss ikke styre av slike instinktive følelser? Vi har vel gjerne lettere for å tillegge en pen person positive egenskaper enn en som vi synes er stygg? Doktoren vil nok helt fra første stund at vi ikke skal ha noen høye tanker om presten. Gregorius beskrives med «et uutgrunnelig gement blikk bak brilleglassene». Like etter kommer opplysningen om at presten har «en ung og vakker hustru» som doktoren antar at han plager livet av. Og så forteller han at prestens kone hadde oppsøkt ham noen dager før, og hun har tydeligvis gjort inntrykk på ham. Er det derfor han har slik avsky for presten, eller var den følelsen der også tidligere? Rekkefølgen dette fortelles i er kanskje et forsøk på å kamuflere at avskyen skyldes sjalusi? I følge dagboken er det først den 19. juni kona på nytt oppsøker ham og forteller at hun har fått slik avsky for sin mann.

Den 14. juni reflekterer doktor Glas litt omkring sitt yrkesvalg. Han har innsett at yrket passer ham dårlig. Måten han beskriver kvinner som har kommet til ham for å få hjelp, gjør at han ikke framstår som noen menneskevenn, i alle fall. Tonen er nedlatende og kynisk når han forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe. Skyldes dette at noe har skjedd med ham etter at prestens kone tok kontakt? Den nedlatende tonen er også der når han den 5. juli skriver om at han er ute og går en sommersøndag: «Støv og lummerhet overalt, og bare fattigfolk ute og går. Og fattigfolk er dessverre meget usympatiske.»

Vi får vite litt om doktorens bakgrunn, og hans eneste romantiske opplevelse i livet en midtsommernatt for ti år siden. Han rakk aldri å treffe henne igjen fordi hun døde noen dager senere. Etter det har de han har forelsket seg i, vært i andre forhold og har ikke gjengjeldt hans følelser. De som har vist ham interesse, har ikke han brydd seg om. Han sier at han ikke vil «ta til takke med godtkjøpskjærlighet». Er det en unnskyldning for at han egentlig ikke tør å slippe noen innpå seg av redsel for å bli skuffet?

Det virker som doktoren har stivnet i et mønster og ikke tør å leve. Det er mange tanker og forestillinger om ren kjærlighet, begjær, synd og skyld, men han stiller seg på sidelinjen og er en betrakter. Han sier også et sted:

Ofte tenkte jeg i min ungdom: den som fikk være med; den som kunne
være med. Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv. Det er sannsynligvis en stor lykke at de fleste
er så kravløse på det området. Jeg var det ikke, og det har plaget meg
lenge, selv om det verste er over nå.

Etter hvert finner doktoren ut hvem Helga Gregorius’ elsker er. Glas sitter og iakttar ham på en fortausrestaurant, og ønsker at han hadde hatt hans utseende. Samtidig sier han at han selv er så stygg som djevelen selv, og har lidd bittert under det. Dagboka den 5. juli slutter med at han «tenker på Andersen, og det synes meg at jeg selv er skyggen som ville bli menneske.» Her er det nok H. C. Andersen og eventyret/spøkelseshistorien om Skyggen han tenker på.

Jeg er spent på fortsettelsen av boka, og beklager at dette innlegget ble altfor langt. Sånn er det når man blir begeistret ...

Da har også jeg lest ferdig trilogien, og er nesten litt lei meg for at den er ferdig. Enig med deg i at dette er bøker å kose seg med. Gode personskildringer og en fin sammenheng mellom hendelser på det det personlige plan og Egypts historie.