Bokelskere.no

Wow, Kipling! Her ramler det ene overraskende forslaget etter det andre inn dørene, så bra; jeg skal sporenstreks finne fram det diktet og sette meg til for å lese

tore

Ja, ja, ja! Selma! At jeg ikke tenkte på den, veldig bra, her blir det mye å jafse i seg for så å spy det ut igjen :)

Tore

Så friskt, og fra Frankenstein! Salut, dette var deilig, tusen takk

Tore

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Jeg har lest The Road i norsk oversettelse - Veien - ved Knut Ofstad, og det er en utrolig godtflytende utgave som ivaretar McCarthys storhet. Nå er jo The Road en enklere romantekst enn f.eks. Blood Meridian, som jeg har lest på engelsk i påvente av den norske utgaven, en ekstremt kompakt og utfordrende roman. Jeg kan anbefale McCarthy på norsk for de som liker det best, rett og slett fordi han er i gode oversetterhender. Men mestrer man engelsk godt, er selvsagt originalspråket alltid å foretrekke.

He he, forstår godt din sans for det rustikke; det har en egen eim. Blir du Mann-fan, så kan du glede deg til en dag å gå løs på kvartetten Josef og hans brødre; kanskje det beste han skrev?

Tips, siden du sitter der og leser en av de store romanene fra en av de store forfatterne; jeg leste først den utgaven du har, fra 1935, og så kom Gyldendal med en ny oversettelse i 2002, og jeg kan love deg at den er betraktelig bedre (sjekk f.eks. tittelen, "Der Zauberberg", og se på den eventyraktige "Trollfjellet" vs den mer fortrollende "Trolldomsfjellet"); så om du liker den du nå leser, og det er klart du gjør det, vil du falle nesegrus for den Per Qvale leverte i 02.

Et morsomt spørsmål å få: Hva skal jeg svare? Mine egne favoritter er Kompani Orheim og Farmor har kabel-tv :)

Den dypeste idiosynkrasien, den er det Jon Fosse som bærer til torget. Han er, tenker jeg oftere og oftere, den store forfatteren vår. En ekstremt befriende diktsamling. Hurra.

Jeg har forståelse for reaksjonsmønsteret ditt - jeg har jo skrevet opp til flere romaner om folk som vender nesen mot alt som har flyt; og ingen må tro jeg ikke kjenner til disse emosjonene selv: Jeg mener bare de må motarbeides. Et herlig 2010 til deg med!

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.