Bokelskere.no

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.

Begynte bra, men om du ikke er spesielt interessert i jazz scenen i sør afrika på syttitallet er det lett å falle av. Jeg mista i alle fall gløden.

Helt enig, viktig bok. Den sto i hylla hjemme da jeg var liten. Før jeg tok den fram og leste den, trodde var jeg sikker på at den måtte handle om en mann som ikke ville gifte seg.

Yes! Det samme kjente jeg, og jeg skal like å møte den leseren som ikke blir mo i knærne av Melvilles mesterskap her, så opplyst og så dunkelt det er, på en og samme tid! Og se på karakterene, å, Turkey og Nippers, for en herlig humor, og ikke minst vår forvirrede forteller. Hvis jeg skal få meg en tatovering noen gang, så skal jeg ha den i pannen, og der skal det ikke stå "Kug", det skal stå: Ah Humanity!

Perfekt litteratur. Jeg heier på denne fortellingen.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

Jeg vil anbefale Michel Fabers roman "The Crimson Petal and the White" som er skrevet i disse dager, men foregår i viktoriatidens London. Han er en fantastisk god forteller.

Herregud så spent jeg var da den kom. Litt skuffa etter å ha lest den, men sjøl om det ikke var topp Hallbing, gikk han resten av norsk serielitteratur en høyt gang, nesten hver gang.

Herregu så bra dette er. Jeg trodde lenge Duun var en slags Bjørnson på nynorsk, utrolig døll altså. Så lå jeg med hjernerystelse et par uker, tror det var i 2000, og fikk ikke lese noe. Gikk på biblioteket og lånte medmenneske som lydbok, tenkte jeg kunne bruke tida til en pliktøvelse i dannelse. Og oppdaga at dette ikke bare var bra men best. Det er bare Garborg som konkurrerer Duun.

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser

Leste denne for noen måneder siden. Den er bra, men er det bare meg som føler et sterkt ubehag ved boka? Det samfunnet han beskriver, er et samfunn uten svarte, og ungens overbevisning om sin egen viktighet er tidvis enerverende. Jeg er usikker på om et er boka eller det sør afrikanske samfunnet han beskriver som provoserte meg, men noe var det.

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."