Bokelskere.no

Mange gode bidrag her, spesielt av André Bjerke, som er en av mine favoritter. Av andre vil jeg nevne Jan Erik Vold, Edgar Allan Poe, Edith Södergran og Herman Wildenvey. Arnulf Øverland har noen utrolig gode dikt (les "Deilig er den himmel blå", den er for lang for å legge ut her), men mye som ikke er fullt så bra.

Vil legge ut et av Edith Södergran som hun skrev som sekstenåring(!):

Glädjen är en fjäril Som fladdrar lågt över marken, Men sorgen är en fågel Med stora, starka, svarta vingar, Den bära en högt över livet, Som flyter nere i solljus och grönska. Sorgens fågel flyger högt, Dit där smärtans änglar hålla vakt Över dödens läger

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

har akkurat begynt, har lest meg inn i den spanske borgerkrigen. Herregud så godt han skriver. For en fortelling og for en forteller. Det litterære nivået til en styrmann født i 1905 overgår det meste om ikke alt av de seinere krigshistorikernes skrifter. Roy Jacobsens Bratteli biografi er det eneste jeg kan tenke meg som er like godt skrevet som det jeg har lest til nå.

jeg skal ikke gå inn på kritikken av Frode grytten og arrangementet på Litteraturhuset, bare påpeke en viktig ting om vår gjests forhold til spørsmål. Han har selv ønsket spørsmål fra publikum, og da særlig dumme spørsmål, som er et han liker aller best. Han har tidligere bl.a. hatt spalte i en japansk publikasjon hvor han svarer på nettopp spørsmål av sorten hva er den beste pastasausen og hvordan skal jeg bli kvitt min kone.