Bokelskere.no

Jeg har nå bestilt de to første bindene av Lagerlöfs trilogi samt "Et hus til Mr. Biswas" på biblioteket. Sistnevnte hadde jeg faktisk på min ønskeliste. Å ta en titt der var ingen dum idé, fant og bestilte "I uskyldens tid" av Edith Wharton. Murakami - der er jeg i kategorien "liker ikke" :-)
Hjertelig takk for gode forslag!

Jeg kjøper sjelden bøker til fullpris, men vurderer å spandere på meg "Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv" av Maryse Conde. Gode anmeldelser og høres interessant. Noen som har lest den? PS: Denne skulle vært i salg fra 10.1., men er det ikke.

Her var det flere forslag som tiltalte meg.

Ecos "Øya fra dagen før" har jeg faktisk ulest i hyllene.
"Yves Gundrons nedtegnelser" og "Lutheri!" er bestilt på biblioteket.
Veldig artig med bøker jeg ikke har hørt om før. Hjertens takk.

Nå haster det for 3-ukers ferie står for døren, og jeg har hatt lesetørke minst like lenge. Jeg er en kresen, men likevel allsidig leser. Ønsker noe seriøst, dog ikke for tungt, gjerne med snert og humor. Såkalt pallelitteratur, dvs. bestselgere, og spesielt nye, norske sådanne, faller sjelden i smak hos meg. Kan noen inspirere meg :-)

Tusen takk for alle tips!

Morsomt – og godt gjort å huske dette!

Jeg har ikke lest "Jerusalem" (det bør jeg vel gjøre), bare "Olav Audunssøn". Men nokså sikker på at Undset leste Lagerlöf, ble jeg sittende og bla litt i Tordis Ørjasæters Sigrid Undset biografi. Og der var det, i et kapittel som nettopp omhandler årene 1899–1903: «Hvis bare Dea var her – da kunne de snakke sammen om bøker, om Selma Lagerlöf og Amalie Skram som skrev om livet slik det var.» (side 64).

Jeg har savnet deg!
(Men ingenting å beklage - du kom deg igjennom og det er det viktigste :-)

I utgangspunktet ville jeg trodd at «Blikktrommen» ikke lot seg filmatisere. Men så har altså Volker Schlöndorff laget en gripende god film (1979). «En fantasifull skrøne som med humor og oppfinnsomhet portretterer en dramatisk tid», som det står på omslaget. Regissøren henter frem humoren i boken, viser den frem og lar den få utfolde seg. Absurditetene, humoren og komikken - og ikke minst musikken - satt opp mot de brutale realitetene gjør den samfunnskritiske brodden ekstra skarp. Flotte skuespillerprestasjoner og talende, fine bilder. Dette var virkelig godt. Jeg anbefaler filmen – i seg selv og som en utfylling til Günther Gass’ bok.

Hvor dypt jeg hadde kommet i denne materien på egen hånd er jeg usikker på. Jeg takker derfor dere som har bidratt med interessante og opplysende innlegg. Jeg ser ikke bort fra at jeg leser boken igjen en gang.

PS.: Etter å ha sett filmen tror jeg at jeg med flere har lagt for stor vekt på det at Oskar skifter mellom jeg-form og tredje-person om seg selv. Er ikke dette bare er sånn som barn gjør (og Oskar Matzerath har stadig mye av barnet i seg).

Felleslesing av "Blikktrommen" i oktober 2022 ga mange interessante og opplysende innlegg om denne komplekse boken. Her finner du alle innleggene.

Det kommer nok jeg snart til å gjøre også - når jeg avslutter mitt forhold til Edward her og nå!

En 3-er blant alle disse 5- og 6-erne! Jeg har bare lest første bok i trilogien, «En ulastelig mann», og kjedet meg allerede i den.

Det første kapitlet ga en lovende beskrivelse til hovedpersonens personlighet – presis, humoristisk og erkebritisk. Yes, dette var noe for meg. Skuffelsen kom da Gardam begynte å nøste opp Edward Feathers / Gamle Filths livshistorie. Etter mitt syn bygger ikke beskrivelsene av Edward i yngre år opp til den gamle Edward vi møter i første kapittel. Jeg har flere ganger grepet meg i å tenke: Er dette virkelig Edward. Ville han uttrykke seg på en slik måte, reagere sånn? Selv om vi utvikler oss gjennom livet hadde jeg forventet å finne noen gjennomgående karaktertrekk, en slags sammenhengende tråd i oppbygningen av Edwards karakter. Følgelig tror jeg ikke helt på han, og mye av boken klapper sammen for meg. Jeg savner i det hele tatt å komme bedre under huden både på Edward og bokens øvrige personer.

Når jeg som deg Ellen heller ikke synes noe særlig om forfatterens språk og skrivestil, blir det ikke mye igjen. I positiv retning teller historiene om kolonibarna.

I begeistringen over første kapittel bestilte jeg straks de to neste på biblioteket. Når du og andre fremhever nummer en som best, lurer jeg på om jeg skal bry meg med å lese nummer to og tre.

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!

En forklaring på denne vekslingen har heller ikke jeg funnet, men den skaper en snedig effekt. Jeg-personen ser seg selv både innenfra (i første person) og utenfra (i tredje person). Er det å omtale seg selv i tredje person en måte å skape en distanse på?

Har Grass lagt inn denne effekten bare for «moro», som et fabel-element, eller har han en dypere mening med den? Ikke vet jeg. Vekslingen fungerer i hvert fall som et overraskelsesmoment og bidrar til å holde leserens oppmerksomhet fanget.

Andre synspunkter?

Jeg har laget meg 50-siders regel for når avbryte en bok. Har ikke bokens første 50–60 sider gitt meg noe særlig, er det lite trolig de resterende vil gjøre det. Men barrieren for å avbryte en bok har blitt mindre jo eldre jeg har blitt. Har ikke tid å kaste bort på dårlige bøker!

Ser at jeg har registret 14 avbrutte bøker her. Gjennomgående fordi jeg har opplevd dem kjedelige, lite troverdige eller lite relevante. Morsomt å se hva andre avbryter. Ingunn, for eksempel, avbrøt Ukjent soldat av Väinö Linna, en av de mest gripende bøker jeg har lest.

Her er noen jeg har avbrutt, med min høyst subjektive begrunnelse:
- La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, fordi den var for «suppete».
- American psycho av Brest Easton Ellis, fordi den var for voldelig. Den kastet jeg, så ingen av mine barnebarn skulle komme over den der den sto på hytta.
- Ørkenen Sur av Thor Gotaas fordi jeg ikke holdt ut det ubehjelpelige språket. Synd for innholdet var svært interessant.
- Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino fikk jeg ingenting ut av, selv om jeg ser den har fått gode omtaler.
- Latmannshagen av Kerstin Engstrand fordi den lovet mer enn den holdt.

Ser at jeg også har avbrutt Atle Næss’ biografi om Leonardo da Vinci. Husker ikke hvorfor. Tror jeg skal flytte den til «Skal lese». Det samme gjelder Hertha Müllers Reven var allerede dengang en jeger, skjønt den har jeg prøvd meg på flere ganger.
Burde kanskje hatt en slags mellomlagring for bøker avbrutt fordi tiden for å lese dem ikke passet, en «Bøker foreløpig lagt til side»-kategori.

Takk Einonie for innsatsen!

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!