Bokelskere.no

Så artig at det fortsatt er liv i denne listen! Tusen takk, Monica, forslaget ditt er ført opp. Jeg tok også med "Boksen" av Günter Grass, en bok jeg ikke har lest, men som høres interessant. Det er i det hele tatt mange gode bøker her, tror jeg må se nærmere på denne listen selv, jeg :-)

Men noe er veldig rart. Tre bøker av Erich Maria Remarque kommer opp med forfatter Erich Paul Kramer. Hjelp - André vil du være så snill og se på dette.

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Takk for svaret.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.

Jeg vet at dette er et ganske omfattende spørsmål, men hever likevel tråden i håp om svar. Spørsmålet lyder: Kjenner noen av dere eksempler på at Arnulf Øverland redigerte sine egne dikt slik at de ble mer i tråd med hans politiske utvikling. Se mitt opprinnelige innlegg om dette over. Det hadde vært så interessant!

Tusen takk Kirsten for informasjonen fra Store norske leksikon. Den hadde jeg lest, og den gir ikke direkte svar på det jeg lurer på.

Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?

I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?

Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.

Nå har jeg lest Bjørneboes forord til «Den unge Øverland». Interessant og fint, og pussig at Øverland redigerte sine ungdomsdikt på denne måten.

Det er versjonen fra «Den unge Øverland» jeg leste for mine venninner. Kan vi da gå ut fra at dette var den originale? Bjørneboe skriver at diktene ikke er blitt dårligere av den hardhendte redigeringen, at det ikke er det det kommer an på. Det har han sikkert rett i. Men ut fra dette ene diktet, «Vestre gravlund», kan jeg ikke se at det hadde behov for noen redigering.

Så lærte jeg noe nytt, takk igjen!

Jeg regnet nesten med det, gretemor, at du lette altså 😊
Tusen takk og beklager at jeg førte dere på villspor. Da jeg kom hjem i går og begynte å kikke i mine diktsamlinger, kom jeg da også mer på Øverland-sporet. Mer typisk ham og hans humor.

Ja, ha, ha, påskeaktiviteter er bra.
Jeg visste at jeg måtte ha dette diktet et sted, for jeg leste det opp for noen barndomsvenninner på Vår Frelsers Gravlund i anledning et 70-årsjubileum. (Vi har alle våre interesser 😊).

Etter ditt innlegg fant jeg det i «Den unge Øverland, ved Jens Bjørneboe», Den norske Bokklubben 1975. Litt pussig, for her er fjerde vers gjengitt ulikt det du refererer. Ikke vet jeg hva som er korrekt, men her fra denne samlingen:

Desuden saa har de jo himlen,
og der er det ogsaa godt.
Og alle saa maa vi jo være fornøiet
med hvad vi har faat.

Tusen takk igjen. Noen dikt setter seg fast.

Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.

Det er norsk. Tror det er Wildenvey, men er usikker. Jeg "ser" det for meg; utrolig irriterende å ikke komme på teksten. Takk!

PS.: Nå kom jeg plutselig på litt til, avslutningsvis er det noe om at de døde må sove godt til konene igjen kommer tilbake og steller gravene :-)

Takk for at dere vil hjelpe, men denne filen er som sagt uopprettelig.
De fleste diktene har jeg andre steder, men det er akkurat dette kirkegårdsdiktet jeg håper noen vil dra kjensel på. Se første innlegg i tråden :-)

Takk Kirsten, men diktfilen min er nok hinsides gjenoppretting. Tusen takk også for artikkelen fra Père Lachaise i Paris. Jeg har selv hatt en meget fin opplevelse på denne kirkegården. Men dessverre, det er ingen av disse diktene, og de satte meg heller ikke på sporet av det jeg leter etter.

Om noen kan finne diktet jeg etterlyser i mitt første innlegg i denne tråden, vil jeg være svært takknemlig.

Jeg har, ved et uforklarlig uhell, mistet mine digitalt lagrete dikt (skulle ha holdt meg til blyant og papir, snufs, snufs). Det er særlig ett jeg savner desperat. Det handler om kirkegården, om de døde under jorden, nærmest som en egen by, og deres koner «med sprøyter og kanner» (?) som steller sine menns graver inntil de må forte seg ut før gravlunden stenger for kvelden. Et dikt med humor om et for så vidt alvorlig tema.
Det kan ha vært Wildenvey, eller kanskje Obstfelder, eller kanskje en annen.

Jeg vet det er lite å gå på. Men om noen av dere kan hjelpe, er jeg svært takknemlig!

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.

I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.

Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.

Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»

Tar pliktdansen med døden aldri slutt?

Det er mange aspekter ved denne boken som kunne og burde ha vært kommentert. At det var en psykiatrisk pasient som introduserte deg, Rolf til boken, gir mening. En som selv sliter med traumer. Under lesingen fikk jeg assosiasjoner til Remarques Intet nytt fra Vestfronten og spesielt Tider som fulgte. Selv om skrivestilen er svært forskjellig, er står de menneskelige ettervirkningene etter krig sentralt. Det var de som i første omgang traff meg.

Måten Vonnegut bruker uttrykket «Slik er det» på, i forbindelse med død, hadde jeg ikke fått med meg. Nå har jeg bladd gjennom boken med dette for øyet (ikke fordi jeg tvilte), og sett hvor bevisst og presist han plasserer det. Som du er inne på, tilfører det boken en viktig dimensjon, en form for konstatering og resignasjon.

Vonnegut setter stadig et skarpt blikk oss som art.
«Trout hadde forresten skrevet en bok om et pengetre. Istedenfor blader hadde det tyvedollarsedler. Blomstene var statsobligasjoner. Fruktene var diamanter. Det trakk til seg mennesker som drepte hverandre rundt foten av treet og ble utmerket gjødsel.
Slik er det.»
Er det ikke håp for oss?

Dette er en bok med mange lag, en bok man ikke blir fort ferdig med. Jeg forstår godt at du, Rolf har lest den grundig flere ganger, og enda ikke føler deg ferdig med den. Tusen takk for informasjon, nyttige kommentarer og pene ord.

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).