Bokelskere.no

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Anbefaler deg å lese den, en meget grundig, saklig og innholdsrik bok. Som Randi skriver, den kan være en viktig øye-åpner for mange.

Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.

Har du lest denne boken, Tralte?

Jeg gjenleser Palestinerne, historie og frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl fra 1973, fortsatt et standardverk om det palestinske folket. Skrevet i en tid da palestinerne etter det rådende norske syn knapt fantes.

Mens Odd Karsten Tveit i sin nye Palestina, Israels ran, vårt svik (2023) tar utgangspunkt i etableringen av staten Israel i 1948, trekker Lysestøl linjene tusener av år tilbake i tid. Han går grundig gjennom alle erobringene Palestina har vært utsatt for. En rekke stammer og folkegrupper har opp gjennom historien rivalisert om dette området. En av stammene som slo seg ned i Kanaans land (Palestina), var hebreerne, Abrahams etterkommere. De «oppfant» en Gud (jødedommen), som de hevdet hadde gitt dem dette landet. At datidens religiøse ledere så seg som sin guds «utvalgte folk», kan forstås. Men hvordan kan dette argumentet fortsatt hevdes gyldig i dag?

Vi følger palestinere og arabere videre under angrepene av kristne europeere, de såkalte korstogene, og gjennom fire hundre år under Det ottomanske riket, styrt av sultanen i Istanbul. (Jeg har en gang beundret det praktfulle Topkapipalasset i Istanbul; nå vet jeg hvor pengene kom fra.) Jeg har lest til tiden etter 1. verdenskrig, da Storbritannia, som en del av krigsoppgjøret, «fikk» Palestina, og den jødiske og sionistiske immigrasjonen skjøt fart.

Lysestøl legger vekt på at kampene og erobringene ikke var religiøst motivert. Hovedmotivet var Palestinas gunstige geografisk beliggenhet. Kontrollen over denne kyststripen ved det sydøstlige Middelhavet innebar kontroll med viktige handelsveier mellom øst og vest.

Lysestøl skal ha all ære for sitt grundige og banebrytende arbeid gjennom selvstudier og sine kontakter i Midtøsten. Men jeg finner boken relativt krevende, nå som for nesten førti år siden. Svært mange aspekter og analyser skal med, og teksten er skrevet i en form for marxistisk terminologi. Ikke desto mindre er dette viktig, interessant og dessverre fortsatt høyst aktuell bok.

Da kan jeg følge opp med min manns yndlings-skjærehistorie 😊

To skjæreunger rotet rundt, som skjæreunger gjør, på plenen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Lette etter mark og mat og lekte seg. En trost begynte å plage dem, stupte ned mot dem og prøvde å jage dem. Til å begynne med lot ikke ungene seg affisere, men etter flere angrep ble de lei av plageånden. De to lettet, fløy og hentet «mamma»! Da de kom tilbake sammen med en voksen skjære, trakk trosten seg klokelig tilbake og lot skjæreungene være fred.

Tusen takk for den perfekte bursdagsgaven til min mann, Nicolai Alexander!

Etter å ha hatt boken liggende siden du skrev om den, opprant endelig dagen! Gubben, som er svært fasinert av skjærer, og stupte fluksens inn i den, humret og koste seg. Selv har jeg bare hørt partier han ivrig har lest opp, og tittet på de eventyrlige bildene. Den skal bli lest.

Men Skjæreboka var ikke enkel å få tak i. Omsider fant jeg at «Natur og fritid» på Sørvest-landet hadde kjøpt opp restopplaget. Takk igjen for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken.

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Jeg skulle gjerne ha gitt deg to "Godt sagt" for innlegget ditt Randi!. Jeg kuttet ut lesesirkelen for en tid siden fordi jeg etter mange år var kommet til et slags metningspunkt. Jeg vil likevel si at lesesirkelen, slik du skisserer den her, ga meg svært mye. Jeg leste bøker jeg ellers ikke ville ha lest, og diskusjonene/samtalene underveis utdypet innholdet. Du oppsummerer godt mine egne tanker om lesesirkelen.

Selv takk, Laila. Jeg slutter meg fullt ut til din anbefaling av "Morgen i Jenin", en meget viktig bok. Ikke minst i disse tragiske dager.

Jeg leser «Palestina, Israels ran, vårt svik» av Odd Karten Tveit. I korte bolker om gangen, for dette gjør vondt.

Hovedinnholdet i boken er lagt til tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet, og frem til i dag. Men Tveit trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl.

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om kolonialiseringen som fant sted.» (side 11)

Det er interessant å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen Tveit legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet.

Tveits bok går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer av det som skulle være palestinernes land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om den ulykksalige Oslo-avtalen i 1993.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit har stor kunnskap om sitt felt, han bruker sine egne observasjoner og studier gjennom tiår, og en rekke ulike kilder. Dette er en bok som setter dagens (oktober-november 2023) grufulle overgrep i Midtøsten i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kan skje.

Gleder meg til å lese denne masteroppgaven - tusen takk - og gjenlesing av En dag i oktober.

Og mens vi snakker om kvinnesyn og kjønnsroller, dukket en annen god bok opp i minnet, I sommer av Gunnar Larsen.

Gratulerer med «innflyttingen», gretemor! Et morsomt bilde og utrolig morsomt at du husket å svare meg etter tolv år! Godt å høre at du er så fornøyd. Kanskje finner jeg frem Sigurd Hoel igjen, en ny bok eller en gjenlesing. Fint å bli minnet på de gamle, gode.

En interessant liste, tusen takk Harald. Vel verdt å bli minnet om den spanske borgerkrigen og Franco-regimet, som fortsatt påvirker Spania.

Jeg skjønner at du må gjøre en avgrensing og velger de bøkene du selv har lest. Likevel – burde ikke journalist Lise Lindbæk få en plass på listen. Jeg forslår Bataljon Thälmann fra 1938 og Brennende jord fra 1958. Jeg anbefaler også Sigrun Slapgards biografi om Lindbæk, Krigens penn.

Et sidespor, Lise Lindbæk blir omtalt som Norges første kvinnelige krigskorrespondent. I biografien om arbeiderpartikvinnen Rachel Grepp (Elisabeth Vislie), blir også Grepps datter Gerda omtalt som vår første kvinnelige krigskorrespondent. Kanskje er det umulig å si med sikkerhet hvem av disse to unge, modige kvinene som kom først til Spania. Noen som vet?
Ingen stor sak, men hvorfor er det så viktig å være først? Et markedsføringstriks for å skape oppmerksomhet?

En inspirerende omtale, takk. Jeg skulle legge boken til ønskelisten, men oppdaget at den allerede lå der :-)

PS.: Skulle ønske jeg kunne gi en stjerne til din Bio også, S.I.S. - så treffende!

Jeg tror du har helt rett, TanteMamie; bare la deg flyte med i teksten.

Jeg har nok hengt meg litt for mye opp i tidsperspektivene, de nesten umerkelige sprangene i tid, og hvem som hører sammen med hvem. Dette er en bok som er båret oppe av stemningene. Takk for påminnelsen og for din morsomme sammenligning mellom din reise i Mecklenburg og opplevelse av boken. En fin formulering: «en bok jeg har opplevd».

Jeg leser en bibliotekbok, og har som deg tenkt at denne vil jeg prøve å få tak i. Jeg prøver å begrense vår altfor store boksamling, men «Sommerstykke» hører hjemme der.

Takk til deg også, Pippokatta for din tilbakemelding.

Jeg leser nå på din anbefaling Sommerstykke av Christina Wolf (har kommet til side 55, her må man gå langsomt frem.) Uten helt å vite hva du (og Ntothea) legger i uttrykket «hverdagsroman uten guff» stiller jeg meg tvilende 😊 I romanen fanger jeg opp en ubestemmelig undertone – av lengsel, ubehag, undertrykte følelser, noe uforløst. Denne tonen setter seg i kroppen og gir meg fysiske reaksjoner. Kan den karakteriseres som «guff»?

Uansett, bøker som setter seg i kroppen på denne måten, er for meg svært gode bøker. Er enig med deg i at den hverken er tung eller omstendelig, men krever konsentrasjon.
Tusen takk igjen for at du trakk frem denne, TanteMamie.

Tusen takk for din gode omtale, som fikk meg til å lese denne boken. Dette var interessant og lærerikt. Jeg er imponert over hvordan Ringvej tolker kildene, vekter dem opp mot hverandre og finner mulige svar både i det som står, og det som ikke står. Aldri bombastisk, men troverdig og levende. En kunnskapsrik og pennefør, til tider humoristisk, forfatter.

Ringvej bringer kvinnene inn i historien og gir oss et nytt syn på deres roller og betydning. Spennende er også hennes innfallsvinkel til Sverre Sigurdsson, Mannen fra Utskjæret (Færøyene), fra nærmest en helt til en sjarlatan. Dette sier også noe om ordets makt. Om hvordan den velskrevne «Sverres saga» har formet hans ettermæle. Litt lokalpatriotisk savnet jeg det store slaget på Ilevoldene, der Sverre, som på Kalvskinnet, knuste Magnus Erlingsson. (Men det er en annen historie.)

Jeg synes du gir et godt og dekkende bilde av boken, Ellen. Bare en liten ting, var ikke Ingerid Ragnvaldsdatter gift fire ganger: 1) Harald Skadelår (barnebrud), 2) Harald Gille, 3) Ottar Birting og 4) Arne Ivarsson/Kongsmåg. Persongalleriet var så stort at jeg måtte notere litt underveis. Enig med deg - kunne vi ikke ha fått en oversikt over slektsbåndene, i hvert fall de mest sentrale.

Uansett, toppscore fra meg.

"Sommerstykke" er lagt til egen ønskeliste og til listen Bokelskeres tyske favoritter (listene som ingen ende vil ta :-)
Hjertelig takk, TanteMamie!

Et godt tips, Kirsten! Men det dreier seg om en gammel bok som ikke lenger er i salg.
Diktet av Robert Frost, som gretemor viser til, er det riktige.
Takk i alle fall!