Bokelskere.no

Jeg leser så godt som aldri krim, men dette høres ut til å kunne være en fin avveksling. Skjønner at det dreier seg om flere bøker; en serie som bør leses etter hverandre?
Håper ikke de er for gufne og bloddryppende for en sart sjel!

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Lagt til ønskelisten!

Så flott - en god bok!
Jeg har også hatt en privat omvisning på sykepleiemuseet på Lovisenberg. Svært interessant. Mye historie her som burde ha vært bedre kjent.

Diakonissehuset sykepleiemuseum i Oslo selger biografiene om Cathinka Guldberg (Gry Espedal og Berit Hovland) og Rikke Nissen (Kitt Austgard og Berit Hovland).
Men om de sender vet jeg ikke. Det er et forsøk verdt.
Lykke til!

Heldige deg som fikk tak i "Pusteboka"! Jeg var en gang så dum å bytte bort mitt eksemplar. Har prøvd å få tak i den flere ganger, uten hell.

En sann fryd ja – og jeg er så enig i din gode og presise omtale, Ellen. Du har fanget essensen. Når man leser sitatene løsrevet, eller i en ny sammenheng som her, fremstår de annerledes enn i løpende tekst. Sterkere, på en måte. Sigrid Undseth har en fabelaktig observasjons- og formuleringsevne.

«De blanke ordene» inspirerte meg til å fortsette med Undseth. Underveis ble det Jenny og også en gjenlesing av Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. To forskjellige og svært gode bøker, begge to. Nå står Elleve år for tur.

Ja, det har du sannelig rett i!
Nå har jeg samlet på løse dikt fra jeg var ungpike (klippet ut og skrevet av), så dette diktet (Ingen kan tenke på døden hele tiden osv.), kommer nok fra denne "samlingen". Jeg har ingen bøker av henne.

Mange fine dikt i tråden du viser til!

For et kupp!
Veldig hyggelig at du ble så begeistret. Hører gjerne hva du synes, og legg gjerne ut flere dikt.

Jeg var så sikker på at jeg hadde Åse-Marie Nesse i hyllene, men finner henne ikke. Skal lete litt mer, så får jeg kanskje gå på antikvariatjakt, jeg også.

Tusen takk for at du fant frem til hele diktet, Kirsten. Jeg kjente faktisk bare det nest siste verset (brukte det i talen til min sønn og svigerdatters bryllup). Et flott dikt i sin helhet.

Jeg ønsker dere hjertelig til lykke med giftermålet med et dikt av Åse-Marie Nesse:

Legg di hand i mi hand
Så er vi sterke saman
Så er vi svake saman
Så er vi saman.

Jeg leser den nydelige De blanke ordene, Sitater fra Sigrid Undsets verden, redaktører Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, anbefalt av en bokelsker.

Enig med deg. Dette er en god bok – som kunne ha vært enda bedre.
Forfatteren har en gripende og interessant historie å fortelle, og har satt seg grundig inn i sitt stoff. Hun formidler mye kunnskap om hverdagsslit og kvinneliv på en liten kystgård for rundt tohundre år siden. Om fødsler og spedbarnsdød, og kjærlighet og menn som ikke kommer tilbake fra sjøen.

Det er bare synd at forlaget ikke har hjulpet henne med å stramme inn manuset. 650 sider er for mye. Ikke bare er det for mange navn og steder å holde rede på (jeg er kjent i traktende), historien blir også for detaljert og dvelende; for mange beskrivelser av været, fuglene, angsten, sorgene (som det er mange av) osv. Selv om det ikke er direkte gjentakelser, satt jeg tidvis med følelsen av at «dette har jeg da lest før» eller «å nei, ikke mer av dette».

Disse innvendingene til tross, jeg anbefaler absolutt boken. Den gir et meget godt bilde av våre formødres liv.

Tusen takk til deg som satte denne i en gratis gi-bort-hylle!

Felleslesing av og diskusjon om "Og bakom synger skogene" i mai 2022. Alle innleggene finner du i denne tråden.

Synspunktene på «Og bakom synger skogene» har vært sprikende, for å si det mildt. Fra full begeistring til kjedsomhet, endog platthet og trivialitet. Selv om leseperioden er over, hadde det vært fint å høre flere synspunkter. Det er alltid spennende å se hvor ulikt vi kan oppleve en bok, og hva vi vektlegger i vurderingene.

Jeg er enig med Vannflaske i at boken faller gjennom sammenlignet med «Kristin Lavransdatter». (Om skrivestilen har likheter med Mikkel Fønhus har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.)

Mange har hatt interessante synspunkter på språket og skrivestilen, blant andre du Harald (spent på om du har vendt deg til den «merkelig oppkonstruerte» ordstillingen :-).

Håper flere vil følge opp med innlegg om denne boken som vel finnes «i de tusen hjem»!

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Med forbehold om at jeg kan huske feil; jeg mener det ble fremmet et slikt forslag for en tid siden (lese først, diskutere etterpå) og at det var litt frem og tilbake om dette. Men noen konklusjon ble ikke trukket.

I og med at vi leser i forskjellig tempo, er det å få en slik nettbasert lesesirkel til å fungere en balansekunst. Personlig ville jeg ha foretrukket at diskusjonen strakk seg gjennom hele leseperioden. Som du sier, gjerne legge frem synspunkter før, under og etter lesingen. Jeg har sett tilløp til samme tendens som deg (lese først, diskutere etterpå), og jeg har sett «etternølere» komme med gode innlegg som ikke blir fulgt opp, antakelig fordi de fleste da har sett seg ferdig med boken.

Mitt innlegg er ingen kritikk, kun en observasjon. Hvordan fungerer lesesirkelen i dag, og kan noe gjøres annerledes for å gjøre den mer attraktiv. (Jeg hadde virkelig ikke tenkt jeg skulle legge meg borti denne diskusjonen, men akk … )
Håper riktig mange kommer med sine synspunkter!

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.