Bokelskere.no

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Hvis du ser under «Om bokelskere.no» (tast først Diskusjoner, så Oversikt) vil du se at Einonie tok opp samme problem som deg for to måneder siden, om «rare profiler». Fulgt opp av Bjørg. Det er altså mange av oss som reagerer på dette.

Det stemmer også at Bokelskere.no har en avtale med Norli. Hvis du går inn i Norlis nettbutikk og for eksempel ser på «Reisen til Cadillac» av Andreas Viestad (som jeg har skrevet om), finner du terningkast gitt av oss og en lenke direkte til Bokelskere.no, i dette tilfellet, mitt innlegg. Jeg reagerer sterkt på at vi bokelskere brukes i kommersielt øyemed og har sagt fra om det. Men la nå det ligge i denne omgang. Denne avtalen med Norli innebærer imidlertid at de terningkastene og omtalene vi gir her, kan påvirke Norlis salg (det er vel hele hensikten med avtalen).

«Uærlige brukere» kan altså bidra til reklame for/mot en bok og trekke salget opp eller ned.

Et velkjent problem, dessverre. Du kan sende en epost til Andre Nesse som er ansvarlig for dette nettstedet: admin@bokelskere.no

Takk for at du tar dette opp.

For all del, Hilda! Jeg har ikke monopol på dette uttrykket :-) Bare hyggelig at du har samme oppfatning.
Nå håper jeg inderlig ikke at det er en utgave med mikroskopisk skrift jeg har kjøpt. Det vil vise seg, var ikke oppmerksom på dette da jeg bestilte boken.

Ja, prøv å les den, og jeg ønsker lykke til - til oss alle!

Jeg vil gjerne få være med på denne felleslesingen. «Blikktrommen» er en bok jeg i alle år har tenkt å lese, den hører med til et slags litterært grunnfjell, om jeg kan si det litt høytidelig. Glad for nå å få dette sparket til endelig å komme i gang, og for anledningen til å diskutere den med flere.

Jeg var så sikker på at boken fantes her i huset, men den var ikke å oppdrive. Jeg har derfor bestilt et eksemplar hos antikvariat.net (de har flere).

Tja, jeg er neppe i denne bokens målgruppe, men inspirert av deg og gode anmeldelser tenkte jeg at det likevel kunne være noe å hente her. Også gamle kvinner kan ha vennskapsforhold det er verdt å gå nærmere etter i sømmene. Men Isakstuens venner syntes alle å tilhøre et avgrenset sosialt sjikt og en bestemt aldersgruppe. Og jeg fant sørgelig lite av overføringsverdi.

Den heseblesende stilen var heller ikke noe for meg, men den kunne jeg ha stått ut med om innholdet hadde fenget. Noen skarpe og som du sier satiriske beskrivelser reddet 2-eren eller kanskje 3-eren …

Den inspirerende tittelen og gode omtaler til tross, denne boken skuffet. Ingunn Kyrkjebø er god når hun skriver om japansk kultur, om kalligrafi, kampsport og teseremonier, og om hvordan gammelt buddhistisk og taoistisk tankesett brukes i disse. Dette er interessant og morsomt og beskrevet med entusiasme, glede og overbevisning. Og her er mye å lære for oss i vår heseblesende, vestlige verden. Om verdien av blant annet stillhet, pauser, dyp pust og å prøve å løsrive oss fra alle tankene vi stadig baler med.

Men det er likevel når Kyrkjebø skal gjøre de japanske ideologiene relevante for vestlige lesere, boken faller litt sammen, i hvert fall for denne leseren. At vi gjør ting bedre når vi konsentrerer oss om én ting om gangen, kan være greit å bli minnet på. Men må vi til zenbuddhismen eller taoismen for denne innsikten? At mennesket har to typer tankesett, et raskt, intuitivt og følelsesladet, og et langsomt, rasjonelt og logisk, tilskriver forfatteren psykologen og økonomen Daniel Kahneman (2011); kunnskap som var kjent lenge før Kahneman. Det er flere slike eksempler. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mye av den forskningen forfatteren referer til, spesielt de vidtrekkende slutningene hun kan trekke av ett enkelt forskningsprosjekt, og hvordan hun relaterer dette til japansk tenking. Dette stoffet overbeviste ikke meg og opplevdes til dels irrelevant.

Alt i alt, en bok omtrent midt på treet.

Epilog

God natt – god sömn jag önskar er,
ni alla vandringsmän.
Vi sluta sjunga och skiljas – vad mer
om aldrig vi träffas igjen.
Jag har sagt något litet och fattigt av det
som brunnit hos mig och så snart brinner ner,
men den kärlek, där fanns, ej förgängelse vet –
god natt – god sömn åt er.

Ur Dan Anderssons Efterlämnade dikter (1922)

Dette diktet fant jeg på et oppslag ved Ludvika Ulrikka kyrka i Ludvika (Dan Anderssons fødeby) i Dalarna i Sverige sommeren 2022.

Jeg er litt usikker på hva du legger i «samlerverdi», er det prisen du ev. kan få solgt dem for? Min erfaring er at det generelt er vanskelig å få solgt gamle bøker, selv av store forfattere, og at man ikke får mye for dem. Da må det i så fall være noe helt spesielt. Om dine Wergeland er av en slik karakter, kan jeg ikke vurdere. Kikket litt på Antikvariat.net og der lå mange bøker av Wergeland til salgs for en rimelig penge. Vil anbefale at du forhører deg med noen antikvariater for å lodde interessen.

Ellers tenker jeg at dette må være bøker det er morsomt å ha.
Lykke til!

PS: Er det Wergelands "Skrifter i utvalg" du har i syv bind? De ligger i så fall til salgs på Antikvarat.net for kr. 450 -.

Da setter jeg disse på ønskelisten og ser hvordan det går :-)
Husker du hva de to første heter? Ellers finner jeg det vel ut.
Hjertelig takk!

PS: Der så jeg det - de to første står jo på forsiden, ikke sant.

Jeg leser så godt som aldri krim, men dette høres ut til å kunne være en fin avveksling. Skjønner at det dreier seg om flere bøker; en serie som bør leses etter hverandre?
Håper ikke de er for gufne og bloddryppende for en sart sjel!

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Lagt til ønskelisten!

Så flott - en god bok!
Jeg har også hatt en privat omvisning på sykepleiemuseet på Lovisenberg. Svært interessant. Mye historie her som burde ha vært bedre kjent.

Diakonissehuset sykepleiemuseum i Oslo selger biografiene om Cathinka Guldberg (Gry Espedal og Berit Hovland) og Rikke Nissen (Kitt Austgard og Berit Hovland).
Men om de sender vet jeg ikke. Det er et forsøk verdt.
Lykke til!

Heldige deg som fikk tak i "Pusteboka"! Jeg var en gang så dum å bytte bort mitt eksemplar. Har prøvd å få tak i den flere ganger, uten hell.