Bokelskere.no

Om Krog hadde visst hva som befinner seg nede i dypene, ville han kanskje blitt kunsthistoriens første surrealist. På land leves livet horisontalt. Nesten alt foregår på bakken, eller maksimum på nivå med det høyeste tre. Fugler kan riktignok fly høyere, men også de tilbringer mesteparten av sin tid på bakken. Havet er derimor vertikalt, en sammenhengende søyle av vann der gjennomsnittsdybden er 4267 meter. Og det finnes liv fra topp til bunn. Nesten alt mulig livsrom finnes i havet. Alle andre lendskaper, inkludert regnskogene, blekner i sammenligning.

En ny istid er vel i ferd med å senke seg over oss igjen, mener far. Jeg er ikke uenig i det, og tar en nøtteis denne gangen.

Småfuglene sprudler som om de har drukket champagne til frokost..

For et par milliarder år siden var hele jorda dekket av vann, kanskje med unntak av noen små øyer fjernt fra hverandre. Fortsatt utgjør havet mer enn sytti prosent av jordas overflate. Noen skrev en gang at planeten ikke burde hete Jorda. Den burde opplagt hete Havet.

Jeg vet ikke hva ordet liberal betyr, men det rimer på gal.

Dette er ingen som helst dag, det er den dagen jeg har sett Khrutsjovs kortesje,den 30.juni 1964, siste gangen i livet mitt at noen bør forsøke å tvinge meg til å spise Trondhjemssuppe.

Korleis kan ho elske eit heilt land, spør ho seg, når ho ikkje eingong kan elske sin eigen familie, og kvifor heiter det fedreland; om faren hennar skulle styre noko land, ville det gå rett i dass.

Huset er frå tjuetalet og står så åleine i landskapet at det ser ut som det har ramla ned frå himmelen.

Jeg kom meg ut og opover jordet, inn Eikelundveien, bort Liaveien og til høyre oppover og inn i relativt ukjente regioner. Jeg hadde vært her på sykkel før, med kompiser , men sykkel er en ting, til fots er man og langt mer stasjonær, både i tid og rom, mer til stede så og si si, i det fremmede.

Det er sånn det er å være på ferie. Det er å få et nyss om at du kunne vært en annen, hvis du bare hadde levd et annet sted, vært omgitt av andre mennesker og hus enn dem som står som to tapre fjellkjeder på hver sin side av Traverveien og inneholder mødre og sønner og svik og vennskap. Det er en dyp revolusjonær innsikt.

Vi gikk omkring med en frykt at noe skulle skje, selvfølgelig fordi vi ville føle oss ansvarlige. I ettertid ser jeg , at det som var av katastrofer ikke kunne lastes oss, men de andre, ansvarlige, som aldri lot til å forstå hvor tidkrevende det er å få unge mennesker i den dypeste ulykke på rett kjøl. Det tar år. Og det koster penger.

Bilen gled sakte bort. De hadde tretti mil å kjøre. Det var mange mil for noen få replikker.