"Lupinella" var i tillegg til "Da snøen kom" blant de aller første bøkene jeg leste selv. Lesverdige begge to.
"Ett skritt om gangen", sa John Clarkson. "Hink to skritt", sa jeg. "Barn klarer det. Det kan dere også".
Enig ! En eventuell TV- serie vil garantert bli godt mottatt. Ser frem til å lytte meg gjennom de 14 CD- platene, med Duc Mai The som oppleser. Brukte lydbokversjonen også ifm de to første bøkene.
Tar sikte på å avslutte "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. Historien har vært en minst like god opplevelse som da jeg leste den første gang for noen år siden. I tillegg håper jeg å begynne på bind 3 av Murakamis 1Q84 - i lydbokversjon. Lykke til med dine eksamensforberedelser - jeg minnes godt lange lesedager fra egne eksamensperioder. Hektisk mens det stod på, en lettelse da det var over.
God helg til alle :)
Artig at du nevner høytlesing. Det er kun noen få dager siden jeg hørte en ekspert uttale at høytlesing er ekstra stimulerende for hjernen.
Jeg har ingen bibliotekarer i min nære familie, men begge mine foreldre er ( pensjonerte) lærere, og er dessuten lesehester, dette medførte at både jeg og mine to søsken under hele skoletiden ble oppfordret og inspirert til å bruke biblioteket til å låne bøker som kunne supplere skolebøkene. Jeg ble lest for om kveldene, så lenge jeg var ung nok til å ønske det. Absolutt enig med deg i at leselysten også bør stimuleres i hjemmet.
Da latteren la seg, ble Clarkson alvorlig igjen. Han sa at alle eventyrere i Sierra Leone måtte avstå fra uærlig, usympatisk, ukristen og umoralsk atferd. Han leste høyt fra notatene sine:
"Kriminalitet, drukkenskap, voldsbruk, tyveri, lidderlighet, utroskap, utukt, uanstendighet, dansing og andre former for uhemmede følelsesutbrudd vil være strengt forbudt"
Det kom noen stønn fra publikum. En mann som stod like ved meg, mumlet: "Fanden heller, her skal vi dra hele veien hjem, og så får vi ikke feire med dans ??"
"Har du omfavnet Jesus", spurte han. "Armene mine har vært opptatt, og Jesus har ikke kommet og spurt".
Min lærer på barneskolen leste for klassen min i alle spisepauser fra 2.- 4. klasse. (1981 - 83) Jeg er ikke i tvil om at denne rutinen, pluss at min klasse et skoleår hadde ansvar for skolebiblioteket, stimulerte både min og flere andre i klassen sin leseglede. Gjorde din barneskolelærer dette, og hvis ja, husker du noen av bøkene det ble lest fra ? Selv husker jeg spesielt bøkene fra Narnia - serien og flere av Astrid Lindgren.
Alle får sin tur, og det er om å gjøre å vite når det er din.
Nylig oppdaget jeg at det skjer noe med mennesker når de Innset at de kanskje aldri vil få se deg igjen. De forventer visdom av deg. Og de vil ha deg i nærheten i avgjørende øyeblikk.
... Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave- fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid.
Hvordan kunne jeg være fra et sted uten å vite hvor det var?
Fortsetter med samme bok som forrige helg- Noen kjenner mitt navn, av Lawrence Hill. En absolutt lesverdig beretning om slavejenta Aminata Diallo, som bortføres fra sin landsby i Vest Afrika og settes på et slaveskip med kurs for USA.
Det er også mulig jeg i tillegg til denne boka, finner meg mer lesestoff på lokalbiblioteket, de har fått inn mye nytt de siste ukene.
Været er en god del kjøligere enn for en uke siden, så lesingen kommer til å foregå innendørs.
God lesehelg til alle :)
Han smilte. "Aminata Diallo". Han sa navnet mitt kraftfullt. Han sa det med stolthet. Jeg likte høre det sagt på den måten. Det fikk meg til å stå litt rakere.
Et barn hadde visse fordeler på et slavefartøy. Ingen hadde hastvark med å drepe et barn. Ikke en gang en menneskerøver. Men i tillegg er et barns sinn elastisk. Voksne er annerledes - presser man dem for langt, ryker de.
Før man begynner å tvile på andre, bør man finne ut om man kan stole på seg selv.
Våren har kommet, så her blir bøkene med ut. Mest lesing blir det i den historiske romanen " Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. Det er andre gang jeg leser den. Historien handler om den 11 år gamle jenta Aminata Diallo, som blir bortført fra sin landsby i Vest- Afrika og satt på et slaveskip med kurs for USA, der hun etterhvert havner midt i uavhengighetskrigen.
Ellers skal det fine været brukes til sykling i skogen like ved der jeg bor.
God lesehelg til alle :)
Å navigere i erindringen, er som å sitte i en båt i tett tåke. Plutselig åpner et gjenkjennelig landskap seg, for igjen å forsvinne i den samme tåken, hvis ikke samtalen, eller ordet, blir fyrlykten som viser vei.
Noen ganger sitter stillheten i hodet, mellom ørene et sted. Men andre ganger, ytterst sjelden, blir det stille i hele kroppen. Som om også magen, hjertet og åndedrettsorganene trekker seg tilbake noen minutter.
Da er man nesten død.