Bokelskere.no

Den hørtes fristende ut, - nå har jeg satt den opp på min lange "skal lese"-liste for at jeg ikke skal glemme den!

Oj, - takk skal du ha! Ja, det virket jo som om det var snakk om last, men jeg har aldri hørt det i den forbindelse. Hva den damen visste, - og uten internett! Men hun hadde nok mange ordbøker!

Er det noen språkeksperter eller flinke googlere som kan hjelpe meg? Sigrid Undset har jo et særpreget språk, fullt av gamle ord og uttrykk, og hun var jo en kunnskapsrik dame, så hun brukte nok disse ordene riktig. I dette bindet av Olav Audunssøn (s.21), skriver hun at den "farmen" Olav skulle ha med i båten for å selge i England, ble lastet om bord. Har dere hørt det ordet (farmen) på norsk før? Og kan det på noen måte være bakgrunnen for ordet "farm" på engelsk, - det er jo mange engelske ord som har opphav i norrønt.

Til dem som liker boken, kan jeg nå fortelle at det går en god filmatisering av den på stv1 på søndager, - men det kan jo være litt vanskelig å skjønne hva de sier ...

Med Lagerlöf og Uskyldens tid skulle du ha masse godt lesestoff etter min mening! Har du lest Besettelse av A.S. Byatt og Fare, fare krigsmann av Marge Pearcy,, - begge er gode "gamle" bøker, - jeg er ikke så flink til å følge med!

Jeg jobbet på Riksarkivet, og der var dette i sin tid favorittboken til kontorsjefen, - men jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har lest den. En annen bok som fikk en høy stjerne i det samme miljøet, var Bonde Værskjegg av Kristian Elster d.y., - der hadde nemlig en arkivar en fremtredende rolle. Boken handlet for øvrig om utbyggingen av og eiendomsretten til vannkraft, - et stadig aktuelt tema!

Jeg er en sakte-leser og har nå tilgang på omtrent alle de bøkene jeg tror jeg rekker å lese det første halvåret av 2023! I desember begynte jeg på første bind av "Olav Audunssøn" av Sigrid Undset, og nå er jeg i gang med bind to, - men enda er det to til, så det vil ta sin tid før jeg er klar for noe annet! Til jul fikk jeg så fire gode bøker som foreløpig må stå på vent: «Stjernenes knitring» av Jón Kalman Stefánsson, «La meg få vandre i min sannhet» av Levi Henriksen, «Historien» av Elsa Morante og «Om utregning av romfang 1» av Solvej Balle, - så jeg har mye å glede meg til!

Takk skal du ha, - så gøy! - Og ellers vil jeg virkelig anbefale Jerusalem, - en veldig god bok, glimrende filmatisert av August Bille. Jeg så filmen første gang mens jeg leste boken, - og alt stemte! Og filmen har jeg siden sett maaange ganger, så det er ikke så imponerende å huske de hendelsene 😉

Har Sigrid Undset lånt litt fra Selma Lagerlöf? Det er litt interessant å oppdage skjulte forbindelser i litteraturen. Ved gjenlesing av første bind av «Olav Audunssøn», oppdaget jeg plutselig at der var det jo to hendelser jeg hadde lest før, - men i en helt annen bok!

Den første hendelsen var da den uforklarlig lamme Ingunn klarte å reise seg for å redde et lite barn som var kommet for nær ilden, - da gikk det opp for meg at dette hadde jeg jo lest før, - og faktisk sett på film! Det var nemlig akkurat det samme som skjedde den uforklarlig lamme Karin i Lagerlöfs «Jerusalem»!
Senere nekter Ingunn som nybakt mor å se barnet sitt og legge det til brystet, men hun blir lurt av stellekonen som bare «må» legge fra seg barnet på sengen hennes et øyeblikk, - og da klarte hun ikke å avvise barnet lenger. Og det var akkurat det samme som skjedde i «Jerusalem», da Ingmar Ingmarssons hustru nektet å se sitt lille barn, - en svært rørende scene i filmen, med Lena Endre som moren.

Selma Lagerlöf skrev «Jerusalem» i 1901-02, og den var med på å bidra til at hun fikk Nobelprisen. Det er ingen grunn til å tro at den da 20 år gamle Sigrid Undset ikke leste det store romanverket, - hun var antageligvis veldig begeistret. Da hun drøye tyve år senere skrev sitt store middelalderverk om Olav Audunssøn, har hun så brukt noen hendelser fra den boken, - men om det var bevisst eller ubevisst, vet ikke jeg! Men det var artig å oppdage!

Takk, - i lige måde 😊

Jeg har begynt å gjenlese Olav Audunssøn av Sigrid Undset. Det er 30-40 år siden jeg leste den, og jeg har ofte tenkt at jeg skulle lese den igjen, men det har blitt med tanken, - inntil nå, midt oppe i juleforberedelsene!! Ikke så veldig lurt, for den er like god, om ikke bedre, enn jeg husket den! Jeg leser sakte, dels for å nyte språket og dels for å få med meg alt som skjer og hvem som er hvem, - og koser meg veldig!

Du burde få med deg "Bonde Værskjegg" av Kristian Elster d.y. også, - med en arkivar i hovedrollen. Han innleder boken slik: "Det var den juridiske avdeling som hadde indført den fine distinktion: jurister og mennesker."

Slik gjenga Sigrid Undset sagnet om søsterklokkene:
https://www.facebook.com/100063517482542/posts/pfbid0aUAKsZsAE9HcKRivYcEbaYaTQkeMjVEiM2vW7586xiKJ4zWZFGzjkw3hjPFgaSxyl/?sfnsn=mo

Dette var en trivelig bok, - særlig for oss som liker å fiske ørret, bo i primitive hytter og tenke over livet. Den har form som en dagbok fra en ukes fisketur ved et fjellvann, - til og med omslaget ser ut som en notatbok fra forrige århundre. Det er fortelleren, eller heller skibenten, og den gamle onkelen hans som er deltakerne, og det viser seg jo raskt at det er forholdet dem i mellom som er det sentrale i boken. Deres samtaler, - eller heller onkelens enetaler - , går rett inn på de store spørsmål i livet, og skribenten får litt å tenke på. Boken er skrevet på dialekt, og forfatteren leker og lurer oss litt med dagbokformen, - det er mye som minner om ham selv der. Slutten er overraskende, og det var gledelig, - boken ellers var nokså ensformig, men slutten var med på å heve den til en solid femmer fra meg.

Jeg har akkurat lest ut Kniven i ilden av Ingeborg Arvola, som jeg var veldig begeistret for, og er nå klar for å begynne på Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, - en tynn liten bok som har fått veldig god omtale, så den gleder jeg meg til!

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Så rart! Og den venter vi jo sånn på! Kanskje han angrer og vil rette på noe?