Jeg bor i et rekkehus med mange vinduer ut mot veien. Kanskje det hadde hjulpet å pusse noen av de vinduene. På den andre siden kan man ikke se ut for bare eviggrønt. Det var en våt sommer i fjor, det eviggrønne vokste som et helvete.
Det er ikke sant at man kan dele en sorg med andre, man kan bare slå dem sammen.
Og sammen med tristheten var det noe annet som smøg seg inn døren, et snev av noe annet, mener jeg. Det må ha kommet fra vedstabelen eller stormet inn fra skogen, for jeg hadde aldri følt noe slikt før.
Hjertet ble ei slegge.
Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en.
Hun setter seg opp i senga, bruker et lite sekund på å komme til seg selv, inn i morgenen som ligger mørk rundt henne.
Så kom ordene, på rekke og rad, små kuler skutt ut av en revolver.
Det var noe som hadde kommet snikende denne sommeren, hun var ikke forberedt på det, men nå lå det der, det hadde suget seg fast, et insekt som smatter på søtt blod. Kjærligheten. Alt hun har lest om den, alt hun har forberedt seg på, sett for seg, og likevel. Skulle den dukke opp her, i en bakgård på Grünerløkka, i et mørkt portrom der det luktet søppel, der de pleide å fange rotter og mus?
En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.
En helt fantastisk vond, vakker og hjerteskjærende bok om Kristine, om angsten, om spiseforstyrrelsen, om familieforhold, om kjærligheten, om redsel og smerte. Jeg krympet meg i stolen da jeg leste, kjente på de fæle følelsene, kjente meg igjen, håpet og heiet og gråt litt, følte på angsten, men herregud, så flott. Kristine er min superhelt.
"Nok, Kristine.Nok, nok, nok," tenkte jeg mens jeg stappet munnen full av pute så jeg ikke skulle brøle liv i den gamle damen som sov i sengen ved siden av min - et skrukkete, blåhvitt ansikt med vibrerende øyelokk, et fredelig, lite smil og gjennomsiktige hender foldet over brystet.
Det tror ikke jeg. Jeg tror det blir ganske intenst og spennende. Jeg gleder meg til filmen kommer!
Hun sa: De trenger et sammenbrudd. Nei, to. Ett for å lære noe om seg selv og ett for å komme til hektene.
Jeg tror det umulig forholdet, den umulige kjærligheten og alt det erotiske har mye å si for at disse bøkene har blitt så besettende. Jeg har i allefall ikke lest slike sex-scener i vanlige bøker før, dette er noe nytt og spennende, og noe som vi alle har godt av å lese om - tror jeg. Det er fint at man kan skrive om hva man vil. At dette også er akseptert litteratur og kan stå framme i en vanlig bokhandel. Det skal sies at jeg hadde sett for meg noe helt annet da jeg startet på fifty shades. Det ble jo lagt veldig stor vekt på at dette var veldig erotiske bøker, men sånn egentlig er jeg litt uenig. Det er bare lagt større vekt på den biten i disse bøkene. Egentlig er jo dette bare en veldig intens og kronglete kjærlighetshistorie om to stykker som er helt forskjellige, men likevel dras mot hverandre. Jeg leser fifty shades freed så sakte jeg bare klarer nå sånn at denne serien aldri skal ta slutt. Egentlig skjønne jeg ikke helt ennå heller, etter å ha skrevet alt dette, hva som gjør det så besettende. Det bare er det.
Det skjønner jeg godt. Jeg leser nummer tre så sakte jeg kan sånn at den aldri skal til slutt. Håper de blir filmatisert fort nå.
Vann er det nok av. Hele svarte havet er fullt.
Du tegner solen på et ark og sier det vil ta for lang tid å tegne jorden, det er så langt mellom alle hus.
"I lay awake for hours and watched you sleep," he murmurs. "I might have loved you even then."
With his eyes wide and full of fear, he gently tugs my hand and places it on his chest over his heart - in the forbidden zone. His breathing quickens. His heart is beating a frantic, pounding tattoo beneath my fingers. He doesn't take his eyes off mine; his jaw is tense, his teeth clenched.
Vet ikke helt hva jeg skal si, men det er like mye en kjærlighetshistorie som ei erotisk bok. Man bare dras inn i det og klarer ikke komme ut av det, ikke en gang når man er ferdig med boka. Jeg er glad jeg har alle tre liggende. Fifty shades of grey er virkelig verdt å lese, du merker jo fort om du liker den eller ikke.