Bokelskere.no

Jeg synes ideen til Julie er veldig god. Jeg er enig i at lenker til anmeldelser ikke bidrar med så mye med tanke på diskusjoner og å holde bokelskere levende på den måten, men synes likevel det bidrar med noe. For meg er bokelskere også et sted jeg både som privatperson og ikke minst i mitt yrke som bibliotekar kan finne omtaler, terningkast og diskusjoner om en bok jeg lurer på om jeg skal lese eller kjøpe inn. Da er det også greit å kunne finne eksterne omtaler, så har man alt på et sted. Da blir nytteverdien større.

Hvis man legger ut deler av eller hele anmeldelsen man har skrevet på sin egen blogg her inne regner jeg med de aller fleste synes det er greit å legge inn en lenke til der den først ble publisert under.

Unni og Gunni er morsomme og enkle bøker som gir en fin liten historie og samtidig lærer barna noe. Denne gangen er det form og størrelses som er i fokus.

For en utrolig morsom, smart og ikke minst gjennomført roman. Jeg er imponert over alle detaljene og referansene som er tatt med uten at det blir masete eller kjedelig. Selv er jeg født i 1980 og har dermed opplevd hele tiåret som først og fremst hylles i denne boken, men jeg må innrømme at det er mange av referansene jeg ikke tar. Jeg er ganske sikker på at det er mulig å la seg underholde av boken uten å ha et forhold til 80-tallet da jeg tror den appellerer til nerden i oss alle. Jeg kan bare forestille meg hvor moro dette er for de som har et sterkere forhold til flere av 80-tallets filmer, TV-serier og aller helst dataspill der jeg har minst å fare med. Dette er absolutt underholdning på høyt nivå, ideen er spennende og jeg lar meg rive med. Det er i grunn en stund siden jeg har hatt det så morsomt mens jeg leste en bok og jeg merket at jeg gruet meg til at den skulle ta slutt selv om den etterhvert var så spennende at jeg bare måtte komme meg videre. Jeg ble vel ikke revet med i boken fra første side, men etterhvert i aller høyeste grad.

I motsetning til en del andre dystopier synes jeg ikke boken er like mørk og heller ikke at samfunnskritikk er det essensielle. I det at mange lever livet sitt mer og mer online ligger det en viss parallell til vårt samfunn og også energikrisen som har slått til, men jeg synes det er mer som en bakgrunnshistorie som rettferdiggjør at historien skjer inne i OASIS i denne sammenhengen. Selv om OASIS virker forlokkende også for leseren, ser vi at dette ikke er virkelig og aldri kan erstatte ekte menneskelig kontakt. Denne boken har derimot det meste en bok som i hovedsak skal underholde bør ha. Den har spenning, vennskap, kjærlighet, et godt plot, karakterer å bli glad i og en dose humor. Det aller beste med denne boken er likevel at forfatterens lidenskap for det han skriver om skinner gjennom på hver eneste side. Det er tydelig at han både kan det han skriver om og ikke minst brenner for det. Det er også en hyllest til alle nerder og jeg føler jeg er med på laget;-)

Dette er ikke gitt ut som en ungdomsbok, men den fikk i 2012 YALSAs Alex Award for bøker med spesiell appell til unge lesere. Den kunne nok like gjerne vært en ungdomsbok, men da hadde nok mange voksne leserne gått glipp av den. Forhåpentligvis går ikke potensielle unge lesere glipp av den nå.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Siden dette er basert på virkelige hendelser vet man jo som leser hvilken vei dette bærer. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn og i den siste delen av boken hadde jeg en stor klump i magen. De fleste av oss er vel utstyrt med en optimisme som gjør at ihvertfall jeg øyner et ørlite håp om at det hele skal gå bra og at jødene skal få bli i hjemmene sine istedenfor at de sendes i konsentrasjonsleire. Det er skrevet mange bøker fra 2. verdenskrig, men jeg er usikker på om det er skrevet spesielt mange ungdomsbøker. Denne boken kan like fint leses av voksne lesere, men den passer kanskje aller best for ungdom som vil vite mer om det grusomme som skjedde den gangen. Det er klart at innholdet er sterkt også fordi vi vet at dette har hendt i Norge med tilsvarende familier, men jeg synes Marianne Kaurin med sitt enkle, rolige og vakre språk og stil klarer å tilføre ekstra styrke til innholdet. Det at historien fortelles gjennom ulike perspektiv gjør det også ekstra interessant. Du får se historien både gjennom en ung jentes øyne, en alvorstynget far og ikke minst gjennom naboen som på mange måter står på den andre siden.

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Fuck off I love you handler mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund, forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil. Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.

Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.

Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.

Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i. Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.

Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.

Les omtalen i sin helhet her.

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Boken er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag om man har lyst til det.
Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Jeg er enig med deg i at enten hele omtalen eller deler av den med en lenke til egen side må være greit under den "nye" funksjonen bokomtaler. Lenken kan være interessant og nyttig for noen og jeg kan ikke se at det skal være til hinder eller større irritasjon da den er lett å ignorere. En løsning kunne være at ved lengre tekster kan deler av teksten vises med en les mer-knapp til slutt (som på Goodreads.com). Noen har klaget over at de lange tekstene tar lang tid å laste inn og tar oppmerksomheten vekk fra de andre kortere tekstene.

Dette er en liten bok som uttrykker sterke følelser fra en 14 år gammel jente. Selv om boken er så kort får jeg virkelig forståelse av hva Aurora går gjennom for det er gjennom henne vi får servert historien. Gaute er flink til å oppmuntre henne både på trening, men spesielt i situasjoner der de to er alene, enten etter trening eller på meldinger på telefonen. På denne måten gir han henne også et inntrykk av en spesiell fortrolighet mellom de to. Utenfra er det etterhvert lett å se at håndballtreneren Gaute helt klart utnytter sin posisjon som både trener og voksen i måten han uttrykker seg på, meldingene han sender til henne, små berøringer, selv om det ikke er før helt til slutt han virkelig går over streken på en måte som er klar og tydelig for alle andre enn Aurora. Når jeg som leser ser historien gjennom hennes unge øyne skjønner jeg likevel godt hvorfor hun får følelser for ham og hvordan hun kan tro at de er gjensidige, ekte og riktige.

Boken viser hvor vanskelig og vonde saker som dette kan være i virkeligheten, at det ikke alltid er så lett å bevise skyld, selv om den voksne så klart alltid har ansvaret. Vi har jo nylig hatt vår egen sak her hjemme med ordføreren i Vågå der bevisene etterhvert var så sterke grunnet SMS-logger og lignende, men uten dem blir det først og fremst ord mot ord. Ved å avsløre Gaute blir en familie ødelagt, for hans kone og barn blir også rammet. Det er derfor lett å da la være å si fra i en slik situasjon. Forfatteren utfordrer også leseren ved at det er lett å tenke at det er Auroras egen feil, at det er han som blir forført, og at hun er med på å ødelegge en familie både ved å knytte seg til ham og hvis hun sier det til noen.

Dette er en sterk liten bok om hvordan en voksen kan utnytte sin posisjon ovenfor barn på en verst mulig måte. Han manipulerer henne til å fatte interesse for ham uten at han egentlig har gjort noe direkte ulovlig og så gir han henne skyldfølelse for det etterpå. Hun setter alt på spill for ham for deretter å få sitt hjerte totalt knust. Han tar vekk hennes glede for håndballen som var hennes lidenskap og setter hennes forhold til egen familie og venner på spill. For ikke å snakke om hva dette må gjøre mot hans egen familie selv om dette ikke har hovedfokus i boken.

Selv om dette er en lettlest bok med målgruppe ungdom kunne jeg godt tenke meg at boken var litt mer utfyllende, da jeg synes den blir litt for strippet for informasjon enkelte steder og dybde i fremstillingen av Aurora. Språklig sett er den heller ikke veldig spennende selv om det flyter godt. Den klarer som sagt likevel å uttrykke veldig mye på de få sidene om et dessverre vanligere enn vi liker å tro, viktig, og vanskelig tema. Jeg må til slutt også kommentere at omslaget på boken hverken oser kvalitet eller gjør meg nysgjerrig på innholdet og dermed langt i fra yter innholdet rettferdighet. Det som derimot gjorde meg nysgjerrig var at boken fikk Brageprisen for beste ungdomsbok (åpen klasse) i 2012. Og jeg sier det igjen, la dette bli en egen kategori hvert år!

Omtalen i sin helhet

Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det. Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg. Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.

Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.

Se omtalen i sin helhet her.

Robin og kameratene hans raner en ung kvinne for lommebok og forlovelsesring. Robin kommer i skade for å si navnet til kameraten foran kvinnen og må ordne opp i etterkant ved å oppsøke henne. Hedvig, kvinnen de raner, blir først livredd og deretter forbanna. Det er tross alt 15 år gamle gutter det er snakk om, så hvorfor skal hun la seg skremme? De to forteller hver sin historie om et møte som starter ubehagelig, men utvikler seg til å bli noe helt spesielt og uventet.

Boken er delt opp i kapitler der hver av de to hovedpersonene forteller med sin stemme. Dette fungerer veldig godt og stykker ikke opp historien på noen måte, slik det av og til kan gjøre når en historie fortelles på den måten. Boken er velskrevet, flyter fint, virker naturlig og er dermed veldig lettlest og fengende. Med naturlig mener jeg at språket i Robin sine kapitler spesielt, ikke virker overdrevent ungdommelig, men akkurat passe for en 15 år gammel gutt. Jeg har lest en bok av Arne Svingen tidligere der språket i dialogene delvis ødela for meg. Begge karakterene blir fremstilt som komplekse med flere sider. Robin har en side med kameratene der han er ganske tøff, og en mildere og mer sårbar side hjemme med sin mor og to småsøstre og ikke minst når han er sammen med Hedvig. Han har vokst opp i et hjem der materielle goder ikke er en selvfølge, og der han stadig må stille opp som barnevakt og ta ansvar som eldstemann i huset. Hedvig er kanskje noe bortskjemt, og ihvertfall godt vant med ressurssterke foreldre både når det kommer til økonomi og utdanning. Nå har hun også funnet drømmemannen Gustav som hun snart skal gifte seg med. Han driver et eget vinimporteringsfirma og selv jobber hun i kunstgalleri. Jeg synes definitivt at Robin sin karakter er den mest interessante for Hedvig sin historie og karakter kan kanskje bli litt vel naiv.

Hedvig er 25 år og i tillegg forlovet, og Robin er 15 år! Under lesingen kunne jeg jo forestille meg at han er eldre, og det er godt mulig at Hedvig forestiller seg det også for å ikke tenke på hva hun egentlig holder på med. Det ene er, og det verste såklart, at hun utnytter en ung gutt og det i tillegg er ulovlig, og det andre er at hun går bak forloveden sin rygg. Boken problematiserer ikke dette så godt som den kanskje burde. For spørsmålet her er ikke hvorfor Robin innleder et forhold til Hedvig, men hvorfor i all verden hun gjør det? Hedvig har nok stort sett gjort som forventet av henne i livet, hun har en venninne som er motsatt og som pusher henne på at hun må leve livet litt mer. Forholdet mellom henne og forloveden virker å fungere veldig godt og da er det vanskeligere å forstå. Ranet gjør henne mer sårbar og åpner opp for mange nye følelser, men jeg synes ikke disse følelsene og årsakene til handlingene hennes kommer godt nok frem og karakteren blir derfor ikke like troverdig som Robin sin.

Jeg vil påstå at dette er en form for erotisk bok for ungdom og det føles litt rart i denne sammenheng. Ja, for det er altså en god del sex i boken, og dette er noe ungdommene som har nominert boken til Uprisen også påpeker, at det rett og slett blir litt for mye. Fordi Robin virker moden og reflektert mens Hedvig er usikker og naiv godtar man premissene for forholdet til en viss grad og på en annen måte en om alderen hadde vært motsatt. I kameratgjengen hans er det også sett på som et statussymbol at han har fått en eldre og så pen kjæreste. Begge disse tingene gjør at leseren håper at de to skal få hverandre til tross for at det er helt feil på alle måter. Jeg ser at denne boken kan provosere og utfordre forestillinger om hva som er rett og galt, men synes likevel det er problematisk at deler av boken blir litt som en Cupido-novelle (som en på bokelskere.no kalte det) som får det hele til å virke som noens seksuelle fantasi istedenfor en romantisk historie. Jeg tror ikke helt på kjærlighet mellom de to, men på det spennende og ulovlige i å være sammen. På den annen side så trigger det at du faktisk heier på noe som er både ulovlig og umoralsk en del tanker og spørsmål hos leseren. Jeg ser hvordan forfatterne har brukt visse grep for å få dette til, men jeg synes likevel ikke at historien er helt urealistisk, og spesielt ikke sett fra Robins ståsted. Når det gjelder Hedvig så er det mest realistisk at hun tenker tanken, men at hun faktisk lever den så til de grader ut er muligens vanskeligere for en voksen leser å tro på enn en leser i målgruppen.

Historien er som sagt velskrevet og godt fortalt og karakterene er stort sett troverdige. Jeg lar meg rive med av historien og forstår til og med til en viss grad hvorfor de to gjør som de gjør. Så jeg endte vel opp med å like boken relativt godt selv om jeg sitter igjen med litt blandede følelser etterpå. Boken er nominert til Uprisen som er en pris som handler om bøker for ungdom bestemt av ungdom, og jeg forstår godt hvorfor de liker denne. Kanskje spesielt fordi Robin sin historie er så troverdig og også fordi historien har et veldig godt driv. Jeg tror de to forfatterne har skrevet en bok som virkelig fenger målgruppen med et ungdommelig språk og spennende oppbygging. Det blir veldig spennende å se hva ungdommen bestemmer seg for når prisen deles ut 30. mai.

Først postet på bloggen Så rart

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har oppdaget den nye funksjonen bokomtaler her inne før nå og synes at det var litt voldsomt med de som skrev inn hele blogginnlegg eller lange omtaler. Det blir litt annerledes når det er en egen funksjon for bokomtaler. En enslig lenke er heller ikke særlig fruktbart for fellesskapet, men jeg tror mange bloggere gjør det for å ha oversikt over egne omtaler. Mange bruker dette nettstedet som en oversikt over hva de selv har lest og hva de syntes om boken.

Jeg synes du er litt krass mot bloggere her og jeg synes at det vitner om at du ikke leser særlig mange bokblogger. Bokblogger skriver jo nettopp bokomtaler og mange av dem både gode og grundige som du etterlyser så jeg ser ikke noe galt i at de deler dem her inne og legger ved en lenke til bloggen sin. Som du sier har ikke alle brukere tid tNå blogger jeg om bøker selv så kan vel ikke kalles særlig subjektiv, men jeg vil også si at jeg har hatt utrolig stor nytte av alle de gode bokbloggene som finnes der ute også i jobben som skolebibliotekar. Det gjelder spesielt å følge med på hva som kommer innen ungdomsbøker, fantasy, sci-fi og lignende både på engelsk og norsk, bøker det skrives lite om i andre medier. Bokelskere er også et godt verktøy i jobbsammenheng, men ofte finnes det for få omtaler og diskusjoner spesielt om denne type bøker til at det er nok å bare bruke dette. Jeg håper flere vil bidra med relevant innhold og synes også det er fint med lenker til egen og andres blogg.

Alle fire hovedpersoner i boken har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør, men ingen av dem handler deretter. Kevin står for eksempel fast i kjærlighetssorgen og vil i hjembyen for alltid være fotballtalentet som ulykksalig ble skadet og gikk glipp av en lovende proffkontrakt i utlandet, men var det virkelig en proffkarriere han ønsket seg?

Jeg synes at Therese var skildret best av de fire og hun er nok en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Etter å ha lest et intervju med Heidi Linde vet jeg at hun er mor til tvillinger og jeg vil tro at det er denne historien hun lettest kan trekke ut fra egen erfaring. Hvordan man som småbarnsmor egentlig aldri får tid for seg selv og den evige dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Kevin sin historie er likevel den mest gjennomførte og er vel den karakteren ihvertfall jeg fikk mest sympati for. Jessica og Lydia er mindre engasjerende og ihvertfall Lydia fikk jeg ikke helt taket på. Jeg synes også forholdet mellom mor og datter ikke er så godt skildret, så der savnet jeg noe. Alle historiene har et slags vendepunkt, men det er kun i Kevin sin jeg synes det virkelig fungerer. I de tre andre blir det noe uforløst og halvveis.

Heidi Linde skriver forøvrig godt og Nu, jävlar er en lettlest bok. Jeg synes likevel ikke at alle historiene fungerte like godt og jeg satt igjen med en følelse av at noe manglet for å gi meg en stor leseopplevelse og å gi meg noe ekstra.

Jeg leste denne på norsk og ble ganske skuffet. Det er godt mulig at jeg er mettet på Paranormal Romance som jeg vil kalle dette her. Jeg synes egentlig historien er original og bakgrunnsteppet er godt, men kjærlighetshistorien ødelegger. Les omtalen min her.

Jokeren er en ganske original bok med et noe enkelt språk. Ed Kennedy mottar ulike oppdrag på spillkort og type oppdrag har sammenheng med fargen på kortet han får det på (ruter, hjerter osv). Oppbyggingen av boken gjør at handlingen drives fremover og jeg som leser blir nysgjerrig på hva som skal skje videre. Persongalleriet er både rikt og interessant. Boken har også et viktig budskap om å hjelpe hverandre. Les mer her.

Denne boken likte jeg godt. Den er en intens kjærlighetshistorie om to unge finner sammen der ingen andre forstår dem. Historien tar også en overraskende og sjokkerende vending. Den er fartsfylt og vil nok fenge mange unge og voksne der ute om de lar seg rive med. Les mer her.