Bokelskere.no

Dermed hadde debatten tatt en annen vending mens jeg skrev det siste innlegget mitt. Jeg så det ikke, men lar likevel innlegget og mine boktips stå.

Jeg ser du spør på vegne av en bekjent, og det er greit. Jeg har likevel rettet svaret mitt til deg, siden det er du som formilder spørsmålet.

Jeg er litt usikker på hva det er du/din bekjente er ute etter. Hvis det er bøker om å behandle mennesker som har et syndrom eller en psykisk sykdom ved hjelp av manipulering (forandring av) arvestoffet deres, tviler jeg på om disse finnes (i hvert fall for allmennmarkedet).

Derfor anbefalte jeg to bøker om gener, miljøfaktorer og sykdom mer generelt (se mitt første innlegg). Undlien («Din unike arv») er en fremstående forsker på feltet, som klarer å beskrive dette fagfeltet slik at også ikke-fagfolk kan forstå det. En liten smakebit:

«Eksemplene viser hvordan enkelte genfeil eller genvarianter påvirker sykdom og/eller reaksjoner på medisinsk behandling. Det er helt klart at biologiske og medisinske sammenhenger sjelden er så enkle at en genvariant alene kan forklare et fenomen. (…) Genene opererer ikke i et vakum. Genvarianter samvirker med hverandre og med miljøfaktorer i våre omgivelser på kompliserte måter som vi kun forstår bruddstykker av.»

Undlien slår ettertrykkelig i stykker myten om at det skal finnes ett gen for en bestemt sykdom, for eksempel ett Asberger-gen (om noen har trodd det).

Jeg håper dette kan være av interesse for deg og din bekjente. Lykke til!

Jeg vet nesten ikke om jeg skal ta deg alvorlig eller ei … «å gjøre noe med de som har en del diagnoser som Asberger, Down osv. ved å forandre på DNA osv.» I ditt neste innlegg nevner du «ADHD, bipolar, MD (som jeg ikke vet hva er), schizo». Du sauser sammen medfødte syndromer, som Downs syndrom og psykiske lidelser, bipolar lidelse og schizofreni. Alt dette syndromer/lidelser som vi ikke fullt ut kjenner årsakene til. Det samme gjelder ADHD og Asbergers syndrom.

Hva mener du når du sier «forandre DNA»; forandre arvestoffet til de menneskene som allerede har en slik tilstand? Det lyder temmelig tvilsomt i mine ører.

I dag er alle som arbeider seriøst med disse spørsmålene, enige om at hvordan vi utvikler oss, og hvilke syndromer/lidelser vi får, henger sammen med både en arvelig disposisjon og ytre påvirkninger. Dette skjer i et komplekst samspill.

Jeg kan anbefale to bøker som sier noe om dette (men ikke om akkurat det du etterspør). Som du ser, er ingen av dem helt nye, og utviklingen skjer i raskt tempo på dette området. De to bøkene er Dag Undliens «Din unike arv, genetikk og helse» fra 2005 og Dag O. Hessens og Thore Lies «Genenes gåte» fra 2007. Håper du og din bekjente vil ha utbytte av lesingen!

Eg har desse skjønnlitterære bøkene, denne om nyare historie og denne om skjønnlitteratur.

Ha, ha, herlig nostalgi! Hjertelig takk!

Jeg er så vidt i gang med Larsens bøker fra Finnskogen. Absolutt lovende! Samtlige bøker i hennes tatertrilogi ga jeg terningkast 6. Anbefaler deg Larsens bøker på det varmeste. Tror bestemt du vil like dem.

Det finske ordet musta betyr "svart", "mørk" ("Mustalainen", veit du - "sigøynar"/"rom" på finsk). Og suo er nok "myr", ja (men Suomi har med "bakke", "jord" å gjere). Meir kan eg ikkje hjelpe. Har tenkt å lese dei bøkene sjølv, kanskje til sommaren.

Kan noen av dere hjelpe meg med betydningen av et par stedsnavn i boken. I min utgave (Bokklubben, Cappelen Damm 2009, trebindsutgave) står det kun en svært kort ordliste.

I ordlisten står mosta oversatt med svart, mägg med berg. Mostamägg skulle dermed bety noe sånt som svart berg eller fjell. Det virker, også ut fra beskrivelsene, litt rart. På side 81 leser jeg «… det er snart på tide å vende kursen tilbake til Mostamägg, stedet som har fått navn etter tjernet som heter Mostalamb et stykke nedenfor huset.» For bedre å forstå tittelen skulle jeg gjerne visst mer om betydningen av Mostamägg.

Suo står oversatt med myr. Hva betyr da Suomägg? Ved Suomägg ligger også et tjern, et tjern der en babygutt druknet. Og på Suomägg ligger en gård, med bønder og tjenestefolk. Bygger storbønder gården sin ved en myr? Er takknemlig for oppklaringer!

Jeg er på jakt etter bøker som passer de på 11-12 år, hvor dansing er en del av historien. Den eneste boken jeg kommer på selv på norsk er Battle av Maja Lunde, og den tenker jeg er for litt eldre lesere. Er det noen her som har gode forslag?

Ja, nettopp! Kanskje er det når det har gått litt tid, man ser nye sider ved en bok. Min oppfordring til alle er å ikke slippe boken, selv om den definerte leseperioden er over :-)

Jeg også begynner med Britt Karin Larsen denne helgen -- første bok i serien fra Finnskogen, "Det vokser et tre i Mostamägg". Den har ligget på vent lenge; godt å være i gang.

Larsen tatertrilogi leste jeg for et par år siden etter å ha besøkt Finnskogdagene og sett "Spelet om innvandrerne". Du har noe å glede deg til!

Tusen takk for utdypende svar både til deg og Marit.
Sett på bakgrunn av det som kommer frem i dokumentaren og det dere sier om gutten i «Døden i Venedig», blir det seksuelle i forholdet ekstra tydelig. Jeg har kun sett «Døden i Venedig», ikke lest boken, men når jeg først er blitt oppmerksom på det, ser jeg fellestrekk også mellom gutten i filmen og den feminine og sarte, men like fullt livlige Kai.

Jeg er enig med deg, Marit i at scenen ved pianoet er sterk kost. Bokens desidert beste sider er etter min mening skildringene av Hanno, hvordan Mann gir så gripende og troverdige bilder av hva som rører seg i denne følsomme gutten, for eksempel ved farmorens død eller forventningene til julegavene. Siden Mann gjør dette med en sånn innlevelse, har jeg tenkt at det kunne være selvbiografisk.

Når det gjelder det avsnittet du siterer, Bjørg, er jeg enig i at det utfyller bildet av det seksuelle i forholdet mellom guttene. (Jeg bet meg også merke i det.) Sykdomsbeskrivelsen tolker jeg like mye som en beskrivelse av en psykisk krise som av en sykdom.

Min lesing av «Huset Buddenbrook» ble oppstykket siden jeg reiste til Syden (tre uker), uten å ha fullført! (Kunne ikke ta med den tykke boken bare for disse sidene.) Terningen landet på fem.

Felleslesing av "Huset Buddenbrook" høsten 2015, se her.

Etter å ha lest fra «Dette var en dag i lille Johans liv.» og ut boken i kveld, ble jeg sittende og tenke over forholdet mellom Hanno og grev Kai Mölln. Det er noe så intimt og sårt i forholdet mellom de to guttene, som nå er kommet i puberteten (Kai er i stemmeskiftet). De er hverandres nærmeste (og eneste?) fortrolige, de deler kjærligheten til kunst (henholdsvis musikk og litteratur) og de deler humor (ulykkelige Hanno greier ikke å slutte å le av Kais tørrvittige karakteristikker på lærerne). Kai viser en rørende omsorg og hjelpsomhet overfor Hanno.

Beskrivelsen av Kai som forfinet, nesten feminin: «Hendene var fremdeles ikke helt rene, men smale og usedvanlig velformede, med lange, tynne, spisse fingrer og fint avrundede negler. Og fremdeles falt det rødgule håret som hadde en slag skill efter midten, ned over en hvit, feilfri panne, og de skarpe, lyseblå øynene lynte som før …»

Mot slutten av skoledagen utspiller følgende, litt dunkle scene seg:
«-- Hør nå her, sa Kai og begynte å gå fortere, -- nå skal du fortelle meg noe om det du spiller for deg selv. Jeg har nemlig tenkt å skrive noe vidunderlig, noe aldeles vidunderlig … Det kan godt være jeg begynner alt i tegnetimen. Skal du spille i eftermiddag?
Hanno tidde et øyeblikk. Det kom noe uklart, hett og forvirret i hans blikk.
– Ja, jeg kommer vel til å spille, skjønt jeg ikke burde gjøre det. Jeg burde øve meg på etydene og sonatene og så holde opp. Men jeg spiller nok, for jeg kan ikke la være, skjønt det bare gjør alt sammen enda verre.
– Verre?
Hanno svarte ikke.
– Jeg vet hva du spiller om, sa Kai. Og så tidde de begge to.

De var kommet i en besynderlig alder. Kai var blitt svært rød og så ned mot jorden. Hanno var blek og fryktelig alvorlig. De gyllenbrune øynene så til siden med et sløret blikk.»

Og idet guttene skilles: « … kom Kai springende efter ham, la armen om halsen hans og visket: -- Ikke vær fortvilet … Det er visst best du ikke spiller!»

Men Hanno setter seg ved flygelet og begynner på en av sine fantasier, en fantasi, et musikkstykke som tar sine egne veier og river Hanno med. «Det var et ganske enkelt motiv han la til grunn – en bagatell, et bruddstykke av en ennå ikke født melodi …». Mann bruker flere sider på å beskrive hvordan musikken driver Hanno videre og videre – gjennom lengsel, smerte, rastløshet, angst, hele spekteret av følelser. Det første motivet kommer tilbake «dette stakkars lille påfunnet, dette naive eller hemmelighetsfulle teamet, denne søte, smertelige overgangen fra en toneart til en annen.» Og så igjen ut i voldsomme følelsesutbrudd. «Hva var det som gikk for seg? Hva var dette for merkelige opplevelser?» Og avslutningsvis: «Det lå noe brutalt og dumt (…) i denne fanatiske dyrkelsen av en slik bagatell, dette bruddstykket av en melodi, av dette korte, barnaktige harmoniske påfunnet på halvannen takt ... noe lastefullt i den umåtelighet og umettelig det ble nytt og utnyttet på …».

Hva er det som skjer med Hanno ved flygelet denne ettermiddagen? Hvilke følelser har Kai vekket til live i ham? Skremmende og forbudte følelser? Er det nærliggende å lese noe seksuelt inn i forholdet mellom de to guttene? Etter mitt syn rommer denne teksten en slik undertone.

Selv om felleslesingen for lengst er avsluttet hadde det vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tanker om forholdet mellom Hanno og Kai.

Nå var jeg et øyeblikk redd det var meg du siktet til ...

Jeg synes diktet ditt er godt, om enn noe uferdig. Tematisk sterkt. Om temaet også har vært omhandlet av andre poeter, har etter mitt skjønn liten betydning; omhandler ikke de fleste dikt de samme store, menneskelige teamene.

I og med at du ber om innspill, oppfatter jeg at du ikke ser deg hundre prosent ferdig med diktet. Jeg har vanskelig for å sette fingeren på eksakt hva, men jeg føler at noe halter. Kanskje henger det sammen med at meningen ikke alltid kommer klart frem, som for eksempel i passasjen: «tar barnet på sitt lille lår, hodet til sin mor.»

Jeg lærte en gang følgende læresetning: «Vit hva du vil si, og si det så enkelt som mulig». Dette kloke rådet har reddet meg ut av mang en kronglete formulering. Det er selvfølgelig ikke myntet på poesi, men kanskje kan du likevel dra nytte av første del av det; «vit hva du vil si». Jeg vet ikke om dette kan være til hjelp. Ønsker deg uansett lykke til – og håper du får diktet i havn.

Jeg forstår dine gode hensikter. Samtidig vil jeg si at du er inne på et vanskelig område, hva er godt for mennesker i dyp sorg. Jeg er enig med Ingunn i at Hans Børlis dikt kan være fine i en slik situasjon. Mange av dem handler om de store spørsmålene i livet, skjønnheten og storheten i naturen, uten at fokuset på sorg og død er veldig tilstede.

Du kan også ta en titt i denne tråden, der en bokelsker etterlyser noe av det samme som deg.

En ellevill historie - misvisende forlagsomtale

Originaltittelen, Numero Zero henspiller på det som etter min mening er bokens sentrale tema; en ramsalt kritikk av media. Domani nummero zero er en avis som skal utgis utelukkende for å tekkes sine lesere, og derigjennom sin eier, kommandør Vimercate. En avis som skal komme med tolv utgaver gjennom et år, alle skrevet ferdig på forhånd og nummerert 00, og slik at hver avis kan komme på hvilken som helst tilfeldig dato.

Vi møter redaksjonsstaben, sjefen dottor Simei og seks redaksjonsmedlemmer under planlegging av avisen. Bokens jeg-person er journalist dottor Colonna, slettes ingen «paranoid skribent som raver rundt i et dystert Milano» (fra omslaget). Colonna observerer sine kollegaer i redaksjonen: «Ingen av disse fem medpassasjerene mine kunne vise til erfaringer som vakte noen særlig begeistring. De ledet snarere tankene hen på det miserable persongalleriet i Broen San Luis Rey (jeg vet ikke om det er tiltenkt, men de styrtet alle i avgrunnen). Hvordan Simei hadde klart å grave dem frem, har jeg ingen anelse om.»

«Hva skal så avisen handle om,» ville Cambria vite. «Skjebnen til en dagsavis kan nå etter hvert sammenliknes med et ukeblad. Vi kommer til å snakke om det som kunne komme til å skje i morgen, med dyptpløyende artikler, supplerende undersøkelse, uventete prognoser...» (s. 36). Slik fortsetter det. Vi får inngående innsikt i hvordan avisen selv skaper de nyhetene den, og ikke minst dens eier, ønsker at leserne skal få del i. Vi får mange humoristiske – og tankevekkende – eksempler på hvordan en redaksjon kan sette sammen tilfeldige hendelser, og ut fra det skape inntrykk av at nettopp en bestemt hendelse har funnet sted - alt etter hvilken «nyhet» avisen ønsker å publisere. «Det er ikke nyhetene som skaper en avis, det er avisen som skaper nyhetene» (s. 63).

Og vi får detaljert kjennskap til hvordan mistenkeliggjøre en person. «Aha! Fyren (atpå til en dommer) gikk i tennissko! Og smaragdgrønne sokker!» hadde Simei jublet. «Han er med andre ord en snobb eller en laps. Da ligger det jo snublende nær å tenke at han også røyker hasj. Men dette sier vi jo ikke, leseren må finne det ut selv. Jobb med disse elementene, Palantino, og la meg få et portrett som oser av dulgte antydninger, og dermed har vi mannen plassert som seg hør og bør. Med utgangspunkt i en ikke-nyhet har vi laget en nyhet. Og det uten å lyve. Jeg tror Kommandøren kommer til å bli tilfreds med dem. Og med oss alle sammen, det er klart.» (s. 138)

I tillegg skal avisen inneholde et visst antall forhåndsskrevete dementier (kostelig beskrevet), dødsannonser og horoskoper. Ingenting må støte eieren eller eierens interesser.
Dette er ramm og treffende mediekritikk!

Eneste kvinne i redaksjonen er Maia Fresia, 28 år gammel, som har arbeidet fem år i et sladderblad og nå ønsker å arbeide med seriøs journalistikk. Kunnskapsrike Maia, som stiller relevante spørsmål til hva redaksjonen driver med, blir satt til å skrive dødsannonsene og horoskopene. Jeg røper vel ikke for mye ved å si at det oppstår en skjør og fin forelskelse mellom Maia og den betydelige eldre Colonna. Rørende vakkert beskrevet. Vi ønsker så inderlig at de skal klare det.

Vel halvveis i boken begynner redaksjonsmedlem Braggadocio å fortelle om sine undersøkelser og teorier, teorier han vil ha hjelp av Colonna til å bekrefte. Lettere forvirrende og konspiratoriske historier om Mussolini og hans dobbeltgjenger, høyreekstreme grupper med forbindelser til Vatikanet og liknende. Det går over stokk og stein. Jeg synes det til tider er vanskelig å henge med i denne delen av boken og har heller ingen forutsetninger for å bedømme sannhetsgehalten i alt dette.

Utforskingen av disse teoriene er på ingen måte ufarlig, og vår mann Colonna frykter for sin egen sikkerhet. Maia blir hans gode støttespiller. Et nydelig bilde på dette: «… Og allikevel merket jeg at jeg ble mer og mer glad i denne skapningen som, fra å være en liten gjerdesmett som trengte beskyttelse, hadde forvandlet seg til en trofast ulvinne, rede til å sette tennene i den som ville meg noe vondt.» (s. 221)

Umberto Eco er en forteller full av innfall og digresjoner. I så henseende minner han meg litt om portugiseren José Saramago. Boken er lettlest og humoristisk og innbyr til refleksjon over dagens medier. Så kan man jo lure på hvorfor forlaget i sin omtale har neglisjert den mediekritiske siden og kun presentert «jakten på en falsk Mussolinis råtnende lik» på vaskeseddelen.

Terningkast 5!

Tusen takk! Da er alle syv notert.
Jeg har enda ikke lest de tre jeg har, men vil gå i gang med dem så fort jeg kommer hjem (er fortsatt i sydens land og har som vanlig for lite reiselektyre :-)

Takk også for informasjon om slektene. Jeg tror jeg gjør, i hvert fall til å begynne med, som jeg gjorde med tatertrilogien og noterer navn og gårder fortløpende. Gleder meg til disse bøkene!

Kan jeg be deg om en tjeneste, Ellen eller andre. Etter at jeg leste Britt Karin Larsens trilogi om taterfolket, har jeg ønsket å lese hennes bøker fra Finnskogen. Jeg har de tre første (i et samlebind), men har mistet oversikten over de resterende.

Vil du være så snill og si hvilke titler som inngår i serien fra Finnskogen, og i hvilken rekkefølge de kommer.