Bokelskere.no

Tusen takk! Jeg kjenner ikke disse titlene, men vil sjekke dem ut. Synes spesielt de to bøkene med fortellinger, eldre og fra i dag, høres interessante.

Tusen takk både for reisetips og boktips, krira!
Himmelstormeren har jeg lest. Enig med deg - en interessant og velskrevet bok. Absolutt verdt å anbefale.

Ja, nettopp - visst var det deg! Beklager Marit :-)

Hjertelig takk for tips. Fått mange gode forslag. Flere av de foreslåtte forfatterne kjenner jeg jo av navn, men det viser seg at jeg har lest sørgelig få av dem.
Ja, denne reisen skal bli fin. Gleder meg.

Tusen takk for gode tips og et herlig dikt!

Hamsun ja, sukk. Jeg er ikke så glad i han. Er det du og jeg som har diskutert han tidligere, Hamsun kontra Falkberget, menneskesynet hos de to? Vel, kanskje tiden er kommet for Benoni … med et åpent sinn.

Roy Jacobsens De usynlige har jeg lest, praktfull. Ikke oppfølgeren.

Dag Skogheim selvfølgelig. Hvordan kunne jeg glemme han! Jeg regner meg blant de «spesielt interesserte» og noterer meg begge forslagene dine. Noterer meg også Ragnhild Nilstun og Arvid Hanssen.

Da er det bare å stupe inn i bruktbutikken med Nord-Norge i blikket. Skjønt her på Østlandet spørs det om jeg ikke også må ty til biblioteket ...

Tar gjerne imot flere tips og synspunkter!

Tusen takk for en fin lenke! Jeg er enig med deg i at Nordlands trompet hører med i en slik oversikt. Har den på leselisten.

Tusen takk for interessante tips, Anniken! Artig at du relaterer dem til Hurtigrutens anløp - det liker jeg :-)
Jeg har ikke lest noen av de du foreslår, og noterer meg alle.

På forsommeren går en drøm i oppfyllelse. Da reiser gemalen og jeg ut på Den store Nord-Norge-reisen. Ved hjelp av Hurtigruten og egen bil. Kirkenes, Finnmarksvidda og kysten er blant områdene som inngår, mye er åpent. Jeg må innrømme at jeg har blitt «en gammel dame» uten å ha vært lenger nord enn Vesterålen.

Jeg har Hurtigruta – en litterær reise liggende klar. Ellers viser det seg at jeg har lest sørgelig lite fra og om vår nordligste landsdel. Cora Sandels Alberte-trilogi i min ungdom. Når jeg tenker meg om, har jeg lenge hatt Bojers Den siste viking på leselisten.

Spørsmålet er: Hvordan skal jeg være best mulig forberedt. Jeg er interessert i alt – skjønnlitteratur, poesi, sakprosa og reisehåndbøker. Alle tips mottas med stor takk!

Absolutt et godt forslag! Er vi kommet til Eldre verdenslitteratur?
Da bør jeg kanskje prøve å legge den bort ...
En fengende bok godt egnet for diskusjoner!

Boken slukte jeg i en jafs. Eller boken tok meg.

Har sett en fjernsynsversjon for lenge siden, men det er ingenting mot å lese boken. Den vil ikke bli glemt. Jeg deler ditt og Josteins syn – dette er blant det beste jeg har lest.
Tusen takk til dere begge for at dere ga Keiseren av Portugalia et puff frem i min lesekø.

God ide! Boken har jo fått veldig gode omtaler her inne, og jeg har rikelig med lesestoff :-)

Takk skal du ha, Kristine Louise!
Boken ligger i "skal lese"-bunken :-) Gleder meg til den.

Jeg også!

Tusen takk, Knut!
En vakker, konsentrert og sterk bok høres ut som det jeg trenger etter Blixens nokså kronglete og sammensatte fortellinger. At den er kort, gjør heller ingenting, siden jeg har tenkt meg tilbake til lesesirkelens timeplan.

Jeg kjenner at jeg må ha en pause fra Karens Blixens «Syv fantastiske fortellinger», som vi leser i lesesirkelen. Har lest de fire første nå, den femte tidligere.

Har en liten bunke på nattbordet, som jeg har plukket frem som prioritert lesing. Valget står mellom så forskjellige bøker som «Kongens fall» av Johannes v. Jensen, «An der schönen blauen Donau» av Øyvind Hånes, «Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm og «Keiseren av Portugalia» av Selma Lagerlöf. Alle plukket med fra bruktbutikken.

Klarer ikke å bestemme meg. Noen som kan hjelpe!
God helg!

Selv takk, Marit! Men da gjenstår jo fortsatt spørsmålet, hvorfor vil priorinnen ha denne yndlingsnevøen ut av verden? Jeg holder fortsatt en knapp på at han har vært involvert i en homoseksuell affære, deri ligger den moralske skandalen som kun kan rettes opp gjennom et ekteskap.

Nå satser jeg på at de som er med i denne felleslesingen, er kommet så langt at vi kan snakke rett ut :-)

“Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor?”

Innledningsvis får vi vite at den unge mannen, priorinnens yndlingsnevø, har vært involvert i en moralsk skandale. Nonnene tisker og hvisker og får gjennom klosterets bibliotekar vite at det har med det gamle Hellas å gjøre, «med de romantiske kystene som hittil hadde beveget hjertene deres med inntrykk av høy skjønnhet og klassisk harmoni. De husker sine unge dager da alt gresk hadde vært på moten (…) à la greque det aller mest attråverdige, og de spurte seg selv undrende: Kunne dette uttrykket også brukes til å betegne noe som i liten grad stemte overens med ungpikedrømmene deres om romantikk, ridderlighet og god tone?»

Ligger hunden kanskje begravet her?! I det gamle Hellas’ andre side når det gjelder seksualitet og kjærlighet? Og at et ekteskap er det som må til for å gjenopprette familieæren.

Ellers synes jeg du har en morsom løsning på apen og metamorfosen. Kan absolutt være som du sier. Ha, ha!

Jeg er enig i dine vurderinger, Kjell. Liker skildringene av personene, landskap og vær. Synes Blixen skriver så jeg ser det hele for meg. Hør for eksempel: «Skyene hang lavt over vannet. Den lille båten som beveget seg tungt av sted, så ut til å gli fremover langs en smal, vannrett bane, inneklemt mellom oversvømmelsens tunge vann under den, og den tyngende vekten av den lave himmelen ovenfra.» (fra Syndefloden over Norderney, siden 144)

Som jeg har nevnt før, synes jeg hun har noen fornøyelige metaforer. Her er en: «Sjalusi, troløshet, forførelse, voldtekt, barnemord og senil grusomhet med alle de skrekkelige utslag som menneskelige lidenskaper kan gi, helt til de galante sykdommene som hun hadde godt kjennskap til – alt var søt konfekt for henne, som hun fornøyd plukket ut av sin sjels små gaveesker og knasket og koste seg med.» (samme fortelling, side 155)

Og jeg faller for passasjer som denne:
«Kjenner du noen kur for meg?
Ja, visst gjør jeg et, sa han, jeg kjenner en kur for alt: Saltvann.
Saltvann? spurte jeg.
Ja, på den ene eller den andre måten: Svette eller tårer eller det salte havet.» (side 169)

Men så er det alle disse innflettete historiene da. Jeg prøver å lese dem med et åpent sinn, åpent for at jeg ikke nødvendigvis må forstå alt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg synes. Kjenner at det butter.

Syndefloden i Norderney og Et familieselskap i Helsingør står begge i boken Babettes gjestebud og andre historier. Det er derfor ikke så lenge siden jeg leste dem, uten at det ser ut til å hjelpe meg så mye …

Meget god start på leseåret 2016 for meg! Lest fem bøker og gitt tre 6-ere og to 5-ere.

Britt Karin Larsens: Før snøen kommer, Det synger i lauvet og Slik treet faller ligger alle høyt. Om det er mulig å rangere disse, grep Før snøen kommer meg aller mest (riktignok leste jeg mesteparten i julen, men ferdigdatoen ble i januar :-). Det synger i lauvet synes jeg var en anelse svakere enn de to andre.

Høyt ligger også Sidsel Wolds Landet som lovet alt, Min israelske reise.

Jeg hadde stor glede av Bulgakovs skrekkvisjon: Fatale egg. Et lite skritt i retning av å lese mer fra Min russiske skattekiste (Jeg har nå lest flere enn da jeg satte opp denne listen.)

Fra Drømmerne, Karen Blixen:

«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»

Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».

Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.

Jeg likte Apen godt! (OBS fare for spoilere)

Jeg leste Apen (etter Quijotes anvisninger, ha, ha) som et eventyr, ikke som en historie med klar tematikk. I den grad jeg fant et tema, må det være en hyllest til den sterke, unge kvinnen som ikke lar seg herse med.

Jeg ble fascinert av de to standhaftige jomfruene, den gamle og den unge, og av den unge mannen som, etter eget utsagn, nærmest dinglet hjelpeløst som en marionettdukke i trådene mellom dem. Jeg synes det var driv og spenning over fortellingen, gode personskildringer – og ikke minst flotte, billedskapende skildringer av landskap og naturkrefter.

Også i denne fortellingen dukker speil og scener (livet som en scene?) opp, uten at jeg går nærmere inn på det.

Stemmer det at apen er helt borte før den plutselig dukker opp mot slutten? Hva er det Boris møter under rittet tilbake til klosteret den stormfulle og uhyggelige natten:

«Idet han svingte inn den lange alleen som førte til klosteret, skinte vognlyktene plutselig i et par øyne. En bitteliten skygge løp tvers over veien og forsvant i de enda svartere skyggene i priorinnens busker.»

Et forvarsel? Hva som er symbolikken med apen, vet jeg ikke (har unnlatt å google noe som helst). Er den bare et gjennomgangselement som skal forsterke mystikken i fortellingen?

Den forunderlige slutten fant jeg egentlig komisk. Et pek til oss fra forfatteren! Og skjedde virkelig denne metamorfosen, eller var den et produkt av de to unges fantasi etter alt det andre uvirkelige de hadde gjennomlevd i løpet av ett døgns tid? Eller er det som du Kjell er inne på, en dypere forbindelse her?