Bokelskere.no

Og enda har ikke Bob Dylan holdt sin tale.
Står veddemålet ved lag :-)

Siden dere nå har stemt frem en bok jeg har hatt på ønskelisten siden jeg hørte Kim Leine og Kjell Wesö i Litteraturhuset i Oslo, for gud vet hvor lenge siden, er det mulig jeg hiver meg på likevel! Leine snakket nettopp om den aktuelle boken.

Det hjelper også godt, Kjell med såpass lang tid mellom felleslesingene. God idé.

Men så har luringen Jostein sikret seg det siste(?) innbundne, online eksemplar. Vel, vel, hvis mine lokale brukthandlere svikter, skal jeg alltids ta turen til Rygge. Jeg er blant dem som er «opptatt av å eie et eksemplar med stive permer».

Onsdag 5. april 2017 er det 50 år siden forfatteren Johan Falkberget døde, Ut fra denne artikkelen ser det ut som vi kan vente oss spennende nyutgivelser.

Denne har jeg hatt på ønskelisten en stund. Takk for en god og inspirerende (tross alt) omtale.

Bjørneboe!

For ikke å glemme klassikerne

• Tatt av vinden med Clark Gable og Vivian Leigh
• Casablanca med Humphery Bugart og Ingrid Bergman

VI.12.XI Det var ingen penger. Det var ikke noe ran

Også i dette kapittelet viser til forteljaren til romanskriving og psykologi når han lèt forteljaren referere Fetjukovitsj, forsvararen:

Er ikke dette snarere en fantasifull antagelse som anstår seg en
romanforfatter?

og

Ærede jury, siden dette er psykologi med to ender, vil jeg ta fatt i
den andre enden, så får vi se hvilket resultat vi da kommer frem til.

Fetjukovitsj har eit stikk motsett perspektiv på saka enn aktoratet …

VI.12.X Forsvarerens tale. En stokk med to ender

Forsvararen, Fetjukovitsj, begynner; fyrst tilbakeviser han skuldingane mot Mitja, «ikke uten sarkastiske og ondskapsfulle bemerkninger», og deretter «hevet talen seg virkelig til patos». Dostojevskij lyt ha kost seg med å la forteljaren trekke parallellar til romanskriving, «særlig om man da fra naturens side er blitt utstyrt med stor psykologisk begavelse», og dette passar vel meir på forfattaren av Karamasovbrørne enn på dei fleste.

Jeg er i hovedsak enig med deg - en meget god bok. LBK fører et vakkert, poetisk og billedskapende språk. (Jeg leste boken på originalspråket da en anmelder bemerket av noe av poesien i språket tapte seg i oversettelsen.) Boken nådde likevel ikke helt opp hos meg, røsket meg ikke i hjerterøttene, slik den tematisk skulle ha gjort. Nøler likevel ikke med å støtte din anbefaling.

Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.

Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.

Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.

Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.

Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.

Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.

Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.

Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Takk skal du ha :-)

VI.12.IX Psykologi for alle pengene. Den galopperende troika. Slutten på statsadvokatens tale.

Nå gjer statsadvokaten seg ferdig. Vi ser at (nesten) alt som skjedde før rettssaka, nå blir gjennomgått som ei rettssak, med aktorat og forsvar, ein prosess om livet og døden, om straff og skyld. Interessant er at statsadvokaten har kjennskap til Shakespeare og Hamlets monolog om å vere (dvs. leve) eller ikkje vere (dvs. døy). «Nei, ærede jury», legg han til, «andre får bare ha sine Hamleter, vi russere har nok med våre Karamasover!»

Eg ser forresten at ei dramatisering av romanen, Brødrene Karamasov, for tida går på Trøndelag Teater, og at Dostojevskij skal diskuterast på Litteraturhuset i hovudstaden. Det gror etter kommentarane våre.

Så hyggelig å høre, Hilda - tusen takk!
Jeg regner med å delta i lesesirkelen for fullt igjen når tingene roer seg litt mer. Dette betyr mye for meg :-)

Jeg tror jeg like godt kan melde pass først som sist i denne runden (hulk, hulk). Jeg er ikke ferdig med Peer Gynt (har igjen siste akt) og henger etter med Pesten. Jeg har enda et par uleste bøker liggende (liker å gjøre meg ferdig med én bok om gangen).

Ser ikke ut til at det blir noen lysning for meg før nærmere sommeren.
Lykke til, til dere!

Dette sitatet har gitt tittel til ei viktig bok om overgrepa mot urinnvånarane i Sør-Amerika.