Bokelskere.no

Takk for en fin omtale, Ellen! Jeg også likte boken godt, er enig i det meste du skriver, og trillet en 5-er på terningen.

Du skriver: «… Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig?»

Jeg leste selv, og for meg blir det feil at Hilda skulle ha hatt en hard og «firkantet» stemme. Det er en stund siden, men jeg erindrer Hilda som en sammensatt kvinne; ydmyk, lojal - og reflektert og viljesterk. Og var egentlig Hildas liv "traurig"? Hilda står for meg om en kvinne som tok et selvstendig livsvalg.

Dette er hva jeg skrev om boken:

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge,
blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir
oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende
portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde
og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at
du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig
kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av
dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så
jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende: « (… ) Olivia (ved
Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen
arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene
hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig
visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være
nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling,
ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på
skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med
cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et
forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Stol på magefølelsen!

Jeg forlot antikvariatet med de fagbøkene jeg var ute etter. Lot «Berømte og gløymde trondheimskvinner» bli liggende fordi den ikke passet inn i mitt prosjekt. Trodde jeg. Tok en tur innom biblioteket, og magefølelsen fortalte meg at jeg hadde begått en skikkelig bommert!

Alle ære til journalist og forfatter Marte Mona som løfter disse kvinnene frem i lyset! 49 kvinner fra alle samfunnslag, fra den lutfattige og forvillete Kirsten Iversdatter (?–1674) som ble brent levende på bålet, til den styrtrike og mektige Catharina Meincke Lysholm (1744-1815) skipsreder og storkjøpmann (kvinnen bak Linjeakevitten!). Kvinner fra de fleste yrker, som Trondheims første faglærte jordmor Maren Anders (midt på 1700-tallet). Maren hadde fått sin utdannelse i København, og Trondheim var en av de første byene i Norge som fikk en utdannet jordmor. Nattmannens hustru Gunille Jonsdatter (1730-1752) som selv måtte gjøre den nedverdigende utedotømmingen om nettene.

Vi møter kvinner i samfunnets bunnsjikt som lever et usselt liv med drikking og stjeling. Desperate mødre som blir dømt til døden for å ha tatt livet av sitt eget, nyfødte barn. Og rikmannsdøtre som blir giftet bort i 13-14-åralderen til eldre menn for å øke patrisierfamilienes rikdom og makt.

Så mange begavete og kunnskapsrike malerinner, pianistinner, sangerinner, pedagoger, forfatterinner og kulturpersonligheter mellom to permer. Kvinnesakskvinner, stemmerettsforkjempere og organisasjonstalenter, som Antonie Løchen (1850-1933), stifter av Trondhjems Kvindesagsforening og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), stifter av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam er ikke «gløymt», men flere andre av disse kvinnene hadde fått sin rettmessige plass i historiebøkene om de bare hadde hatt et annet kjønn.

På få sider tegner forfatteren opp levende, informative og interessante portretter. Samlet sett gir tekstene et godt innblikk i kvinners stilling på 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, (med hovedvekt på 1700- og 1800-tallet) samt et bilde av Trondheim på samme tid. Av slit, sult, frost, barnedød- og hjertelag – og ufattelige rikdommer og særinteresser. Klasseaspektet er tydelig til stede. Kvinnenes stilling beror i vel så stor grad på deres sosiale rang, som på deres kjønn.

Boken er organisert etter kvinnenes bosted. Kvinner i samme bydel er omhandlet i samme bolk. Hver bolk blir innledet med en kort tekst om bydelens særpreg og et kart, slik at vi praktisk talt kan følge i de portrettertes fotspor. Flere av kvinnene, de velstående vel og merke, er fotografisk representert.

Mona skriver godt og har gjort et imponerende grundig forarbeid. Dette er en bok man stadig kan vende tilbake til; den fungerer utmerket som oppslagsverk. Jeg er glad for at jeg lot magefølelsen råde, gikk tilbake til Wangsmos antikvariat og sikret meg denne kulturhistoriske skattkisten. Terningkast 5 +!

Oppvarming!

Niks! Dette er en oppgave i biologi, siste år på videregående. Og jeg skal love deg at det ikke var enkelt. Små fjellplanter som var presset før de ble klassifisert (det siste en tabbe/forglemmelse selvsagt, og det var her mormor kom inn i bildet :-)

Ang. håp, som er et litterært moment i denne tråden, dukket et fint sitat av vår felles kjære Britt Karin Larsen tilfeldig opp: " … kanskje bør ikke alle behov stilles i et menneskeliv, kanskje er det best å ha en lengsel, et håp i behold …"

(dette fordi Parrot ga det en stjerne.)

Tusen takk! Et utsagn absolutt egnet for debatt. Kanskje noe for lesesirkelen.

Akkurat nå står jeg og et barnebarn overfor viktigere problemstillinger - klassifisering av fjellplanter til et herbarium :-)

Nå har jeg stemt (uten at min stemme ser ut til å bety noe til eller fra) - og boken er bestilt!

Dere gjør det sannelig ikke enkelt for en tviler! Takk skal du ha.

Jeg så jo filmen i min pure ungdom. Men ikke mye sitter igjen annet enn Anthony Quinns og …? dans på stranden til Mikis Theodorakis’ uforglemmelige musikk. Et absolutt interessant valg.

Skulle gjerne hatt en ekstra Godt sagt-tast til Kazantzakis' gravstein. Mener jeg har hørt det før. Noen som vet hvem som står bak utsagnet? Er det Kazantakis?

Du argumenterer godt for forslaget ditt, takk skal du ha, Randi.

Å lese ubehagelige bøker som røsker opp i en, kan være en nyttig øvelse. Du skriver: «Hovedargumentasjonen: klassikeren som ble aktuell gjennom diskusjonen om det er greit å lese Lolita etter mee too». Uten å foregripe begivenhetene er mitt spontane svar: selvfølgelig. Kanskje ekstra viktig.

Jeg kommer til å lese begge disse bøkene, men hører gjerne flere argumenter før jeg stemmer! Intervjuet venter jeg med å lese til jeg har lest boken. Fikk raskt inntrykk av at det forteller mer om boken enn jeg ønsker å møte den med.

I andre valgomgang har vi to bøker som begge ligger på terningkast 6 hos oss, og er plukket ut i Verdensbiblioteket. Jeg har ikke lest noen av dem.

Vil forslagsstillerne, eller gjerne andre, argumentere for «sin» bok – til hjelp for oss som nå ikke vet hva vi skal stemme.

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.

Jeg har liten kapasitet for lesing for tiden. Gikk derfor glipp av Dvergen. Mange gode forslag til Eldre verdenslitteratur, må nesten bare se hva jeg får tid til.

Vart forsinka med lesinga, men eg hadde lese Dvergen for mange år sidan - utan at ho gjorde det heilt store inntrykket den gongen. Forsåvidt ikkje nå heller; tematikken er jo velkjent i litteraturen: Dostojevskij, Duun, Golding, Camus, Bjørneboe og andre har behandla det vonde minst like godt. Men romanen er eit viktig innlegg - frå borgarleg-humanistisk synsvinkel - mot krig og fascisme. Reint meisterleg er ironien i skildringa av korleis hovudpersonen ivrar for krig og mot fred.