Bokelskere.no

Så fint og selv takk!
Om du vil, kan du gå inn på min profil (eller andres) og se på de listene vi har laget (bare som eksempler). Som du vil se, kan man lage lister over nær sagt hva slags boklige temaer som helst.

Delta gjerne også i samtalene og diskusjonene her på Bokelskere.no!

Hei Skjoldtun barnehage og velkommen til Bokelskere.no!

Jeg ser dere registrer hvor mange bøker dere har, under «Bokomtaler» og er enig med Marianne Augusta. Et alternativ er å lage en liste. Det gjør dere slik: I øverste rad til høyre finner dere «Lister, vi har dem». Trykk her. I neste skjermbilde finner dere (til høyre) «Lag en liste». Trykk her og følg anvisningen. Husk å lagre listen når den er ferdig. Dere kan når som helst føye flere bøker til listen, eller lage flere. Dere kan velge om dere vil ha listen for dere selv, eller gjøre den synlig for andre.

Dette blir antakelig mer oversiktlig for dere.
Under «Bokomtaler» er det fint om dere skriver om bøker.

Lykke til!

Tusen takk! Da tar jeg sjansen og fører bøkene opp på ønskelisten; de høres fascinerende. Snedige omslag.

Tusen takk! Føles nesten som en liten tilsnikelse fra min side; jentene er to år :-)
Og mormor har jeg vært i mange år.

Takk for en fin og inspirerende omtale!

Så er det store spørsmålet – hvordan egner trilogien seg for en relativt fersk tvilling-farmor 😊

Jeg hadde omtrent samme reaksjon som Marit (ikke første gang, ha, ha). Da jeg fikk summet meg, tenkte jeg at alt har sin tid og dette er et forståelig valg. Jeg er litt i samme situasjon; har utrolig mange bøker jeg gjerne vil lese, og selv for en pensjonist strekker ikke tiden til. (Dette er bakgrunnen for at jeg foreslått litt lengere opphold mellom bøkene, men er blitt nedstemt, og det er greit nok.)

Fortsatt gir lesesirkelen meg så mye at jeg er med videre. Om noen andre tar over ledelsen, er det supert! Hvis ikke sier jeg tusen takk til ditt generøse tilbud, Kjell. Jeg synes vi, under din ledelse, har funnet en veldig fin form på denne lesesirkelen, absolutt verdt å ta vare på. Det er en imponerende mengde bøker vi har lest og diskutert. Hjertens takk!

God jul til deg også - og håper vi ses!

Tusen takk for ditt svar, så informativt og inspirerende! Morsomt at du har funnet denne gamle tråden. Jeg må innrømme at jeg enda ikke har lest Lorca, men etter innlegget ditt får jeg virkelig lyst til å komme i gang. Alle de bøkene du nevner, frister. I norsk oversettelse, hvilke vil du anbefale?

«Der det finst fuglar» har utløst et stort engasjement. Enige er vi ikke, hverken når det gjelder bokens kvaliteter eller persongalleri. Et sunnhetstegn!

Den fulle «sannheten» får vi nok aldri vite. Om den da finnes. Som Torill sier, «vi får ikke vite alt og vi tolker underveis». Slik vil det alltid være. Jeg har lyst til å sitere fra Bjørgs bokomtale: «De (Johan, Darling, Marie) har hver sine hemmeligheter, men hvor mye forstår de av hverandre og hvem er det som utnytter hvem?» Spørsmål som blir hengende i luften.

Bokens forsonende avslutning liker jeg. Fyret blir automatisert, menneskene ror i land, og fuglene slår seg igjen trygt ned på skjæret. Ringen er sluttet.

Tusen takk til alle!

Jeg vet ikke om vi kommer så mye videre, tuhamre. Jeg har i flere innlegg prøvd å si noe om hva det gjør med et barn å bli seksuelt misbrukt, og du svarer at jeg har metoo-brillene på. Jeg blir også litt matt når du sier at menneskene i boken, i den naturalistiske ånd de er beskrevet i (handlingen er lagt til mellomkrigstiden) ikke hadde så mye ansvar sine for egne handlinger. Mener du det?

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Takk til deg, Tuhamre som ønsker å grave dypere i boken. Det er et spørsmål som ikke som ikke vil slippe tak i meg, Darling og de funksjonshemmete barna. Nå er det en stund siden jeg avsluttet lesingen, og det var i utgangspunktet vanskelig å holde styr på hvem som er foreldre til hvem (så beklager om jeg roter med detaljene).

Incest / «innavl» øker risikoen for at ev. barn blir skadet. Jeg antar det er dette Uthaug vil belyse når hun lar flere av barna på fyret være funksjonshemmete; Maries Valdemar og Darlings Gro. Men siden Feite er far til begge disse to (stemmer ikke det?) henger ikke argumentet helt på greip (som mye annet i boken). Med mindre det er incest også i tidligere generasjoner.

Hva som egentlig feiler Valdemar, som spiser gress og oppfører seg tilsynelatende som en kalv, får jeg ikke tak i. Jeg kjenner ingen typer utviklingshemning / funksjonshemning som gir denne typer symptomer.

Nå er det imidlertid Darlings sønn Thomas (som Marie tar som sin egen), Darling gir navnet Kalven. Hun har under graviditeten sett et deformert kalvekadaver, og ifølge overtroen vil et slikt syn skade fosteret. Men så vidt vi vet, er Thomas det eneste av fyr-barna som ikke feiler noe.

Du skriver, Tuhamre:
«Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.»

Jeg tror ikke Darling er fornøyd, jeg tror hun ikke makter å forholde seg til barna sine. Livet har vært for brutalt. Som et seksuelt misbrukt barn har hennes selvfølelse fått en livslang knekk (som hun febrilsk prøver å kompensere for). For barn som er misbrukt av sine nærmeste, er det vanskelig (umulig) å knytte nære, varige og tillitsfulle relasjoner til andre mennesker. De føler seg «skyldige» og «urene». Darling får, hvor paradoksalt det enn kan høres, i egne øyne som fortjent.

Her ligger antakelig også svaret på ditt neste spørsmål; hvorfor er det bare er broren Valdemar Darling knytter seg så sterkt til. Han er den eneste hun stoler på. Faren (stefaren skal det vise seg) misbruker henne på det groveste, moren er sint og avvisende og klarer ikke å beskytte henne mot (ste)farens overgrep. Barna på fastlandet mobber henne. Lillen vil riktignok være venn med henne, men er ikke det fordi Lillen ikke har noen andre? Ergo stoler ikke Darling på det vennskapet heller.

Valdemar er helt og holdent Darlings; han gjør henne ikke noe vondt.

Tusen takk for påminnelsen, Monica! Min ønskeliste er lang og uoversiktlig; pirolene har havnet litt i bakleksa. Begge disse bøkene til Håenes frister (skulle gjerne hatt et system der lese- og ønskelister kunne prioriteres, ha, ha). Du hører fra meg når jeg har lest dem (skal prøve å huske det :-))

Tusen takk til alle for svar! Artig å reflektere litt over det å lese i fellesskap kontra det å lese alene. Blir vi mer kritiske når vi leser med lupe på detaljene (morsom formulering Torill!), og mister vi noe av leseopplevelsen ved denne nøye gjennomgangen, som Kjell er inne på? For andre er det som Ingunn er skriver, ingen forskjell i opplevelsen. Takk til Ingar som bringer også kritiske anmeldelser til torgs. Særlig Sofie Brauts anmeldelse i Stavanger Aftenblad finner jeg interessant. Følgende sitat er nokså dekkende for mitt syn på «Der det finst fuglar»:

«I dei mange forviklingane og konfliktlinjene er det som om menneska likevel står att som litt uferdige og kystlandskapet som litt gisne kulissar.»

«Språkleg har Uthaug prioritert detaljar vekk og skapt eit knapp uttrykksform fint tilpassa eit karrig kystlandskap. Hadde handlinga vore prioritet etter same prinsipp hadde uttrykket blitt mindre overlessa, mindre repeterande og truleg meir vellukka.»

Selv er jeg en i overkant kritisk leser. Så kritisk at det til tider kan være plagsomt, ha, ha. I dette tilfellet landet jeg på en 4-er. I positiv retning trekker tematikken og et relativt godt språk, i negativ personskildringene. Boken har uansett avstedkommet mye debatt; det er i seg selv positivt!

Selv om ikke leseperioden er utløpt, virker det som mange har fullført. Boken har utløst mye debatt, og det er i seg selv et bra tegn. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at lesesirkelens deltakere har vært langt mer kritiske enn Bokelskeres øvrige medlemmer og de profesjonelle anmelderne. (At anmelderkorpset ofte (men ikke alltid) løper i flokk, er en kjent sak.) Hos Bokelskere.no generelt har boken i overveldende grad fått 5-ere og 6-ere, mens lesesirkelens folk jevnt over har gitt lavere score, helt ned på 3-tallet. (Dette basert på et inntrykk, ikke nøyaktig opptelling.) Få eller ingen i lesesirkelen har uttrykt begeistring over boken.
Har noen av dere lagt merke til det samme som meg?

Hvis mine antakelser er riktige, hva er da årsakene? Er det så enkelt som at smaken er forskjellig? Eller stimulerer en lesesirkel til å lese med et spesielt kritisk blikk? Eller er det andre årsaker?

Dette er bare løse tanker fra min side. Har dere noen av dere synspunkter på disse spørsmålene?

Artig! Også jeg tenkte på Kim Leine da jeg leste denne boken. Jeg er enig i din vurdering av «Der det finst fuglar» (ingen fysiske reaksjoner hos meg heller), men ikke i synet på Leine. Jeg har kun lest Profetene i Evighetsfjorden. I den syntes jeg ikke forfatteren brukte sine virkemidler spesielt godt.

Jeg siterer fra min egen oppsummering av Profetene i Evighetsfjorden:
«Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?»

Felleslesing – i november 2020 leste vi «Der det finst fuglar» i Kjells lesesirkel. Synspunktene på denne kritikerroste romanen varierte mye. Mange interessante innlegg, men som du vil se her, var ikke alle deltakerne like begeistret.

Vi leser denne i Kjells lesesirkel nå. Ta en titt her, og du vil se at du ikke er alene.

Lagt til ønskelisten. Takk!

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.