Bokelskere.no

Langtekkelig og lite spennende utifra forhåpningene som var høye!

Mitt største problem med denne boken er nok Nygårdshaugs egen stemme som høres litt for godt. I blant virker teksten rett og slett litt belærende.

Helt enig i at slutten er god og dette syns jeg også pleier å være en gjenganger i mange av romanene hans. Uansett klarer han å skape en avslutning som gjør at jeg sitter igjen med et spørsmål. Det kan jo ikke være negativt.

100 % enig!

Har noen av dere derimot lest "Søthjerte" av samme forfatter?

En bok jeg gjerne skulle diskutert!

Carl Frode Tiller er ekstremt god på å skape karakterer med dybde som konstant endrer status i forhold til sine medkarakterer. Dette skjer gjennom replikker nært knyttet opp til (jeg vil tro) alles hverdag;dagligtale med en kraft og stikkende effekt som sårer og skaper uroligheter innvendig.

Mektig, god dramatikk!

Dersom det er den svenske filmen du har sett, må jeg nesten si meg uenig. Filmen har en helt egen stemning og enkelte hendelser i boken mener jeg det er helt greit å utelate.

Du burde kanskje se den amerikanske remaken, Let me in, som er en mer klassisk skrekkfilm? =)

Er ikke så godt kjent med hvilke bøker som handler om hvilke etterforskere, men begynte med denne fordi det er første frittstående boken i forfatterens "velferdsstatstrilogi".

I det hele tatt første boken jeg leser av ham, så kan ikke uttale meg om de tidligere utgivelsene.

Ikke alle skriver krim som Jo Nesbø, og godt er det. For samtidig som han er i vinden, tror jeg mange leter etter kriminalforfattere som kan oppdrive den samme ekle følelsen og spenningen Nesbø får frem idet morderen sniker seg innpå offeret.

GW Persson skriver bøkene sine på en helt annen måte. Som det det så fint står skrevet på forsiden av denne boken, er dette en "roman om en forbrytelse", og ut i fra dette får jeg akkurat den opplevelsen jeg forventer av boken, romanfølelsen. Neida, handlingen har ikke det raskeste tempoet og nei, offeret er ikke drept bestialsk vis, men karakterene utvikler seg og forholdene seg i mellom på et naturlig vis, samtidig som etterforskningen følges stykkvis og oversiktlig fra flere hold.

En krim for deg som liker et roligere tempo der du tar deg tid til å ta inn masse informasjon og stor situasjonsutvikling.

Det er morsomt at du nevner hvordan "hoppingen" mellom skildringene kanskje oppleves på lydbok, fordi jeg i begynnelsen trodde at cd-spilleren sto på "shuffle", altså at sporene kommer i tilfeldig rekkeføllge. Det ble etterhvert som hos deg; man blir vant til det og venter i spenning på å returnere til de forskjellige historiene.

Disse novellene kan så og si regnes som en prolog til Nygårdshaugs senere utgitte "Dverghesten". Tematikken vender seg mot det sagnomsuste, nedsunkne Atlantis, som leseren på forskjellige måter blir introdusert for.

Når jeg ovenfor skriver prolog tenker du kanskje at den må leses før "Dverghesten" slik ordets rette forstand er. Allikevel tror jeg også mange vil kunne få mer ut "Solfiolinen" dersom de leser "Dverghesten" først, da denne er mer konkret i sin beskrivelse av det svunne riket.

Som med så mye annet svinger kvaliteten på litteratur fra det helt fantastiske til det horrible. Enhver mening er selvfølgelig individuell, men samtidig liker man å gi uttrykk for hva man nettopp har opplevd. Hvordan klarer DU å formidle en leseropplevelse, på godt eller vondt?

Vakker!

Har ett ord jeg liker å bruke om denne boka: FINURLIG!

Jeg skal med en gang inrømme at bokas forutsetninger ikke var spesielt gode i forhold til min instilling til denne bestselgende vampyr-/kjærlighetshistorien. I utgangspunktet var jeg svært skeptisk til de kjekke, pene og ikke minst glitrende vampyrene, da jeg er mer av Bram Stoker-typen, men boken skulle i tillegg vise seg å være dårlig skrevet (noe som så klart kan komme av dårlig oversettelse), med dårlige overflatekarakterer fanget i en kjedelig og treg historie.

Dette var rett og slett ikke boken for meg.

Kan "Siste reise" på tross av ulikhetene, anbefales? Dette er den eneste romanen jeg har lest av Carsten Jensen og en så tykk, men allikevel gjennomført roman bør si noe om at han er en megetdyktig forfatter?

Ruben Eliassen har med de tre Mare-bøkene skrevet nok en bokserie om det overnaturlige. Det fine er at han ikke på noen måte kopierer suksessen Phenomena-serien skulle vise seg å bli.Eliassen viser oss spennende karakterer som man fort blir glad i, og å legge hendelsene i bøkene til et sirkus skaper med en gang et morsomt miljø. Spørsmålet om hvem den mystiske Mare er, fungerer som drivkraft i historien

Jeg vil tro, uten å antyde noe, at bøkene er delt i tre deler for å gjøre de mer barnevennlige. Dette passer yngre lesere bedre, men for en som er litt eldre ble jeg sittende igjen med tanken om at historien ville fungert likså godt i én bok. De to første bøkene får ikke, etter min mening, en oppbygning mot et klimaks slik bøker i en serie bør (for eksempel Harry Potter-bøkene).

Men igjen; jeg har full fortsåelse for at bøkene først og fremst er ment for yngre lesere og at tre tynnere bøker appellerer mer til disse, enn én tykk.

Carsten Jensen har klart å komponere en bok ikke bare med én fortelling, men med et titalls. Dette kunne fort blitt rotete men alle historiene flettes sammen på en elegant måte slik at leseren i løpet av denne mursteinen føres gjennom hundre år med historie så spennende, trist og interessant som det kan bli.

Helt fantastisk!

Sinnsykt: skildring av et sykt sinn.

Fæl: Det stikker innvendig.

men

God: fantastisk sammensatt historie, meget godt skrevet!

I forhold til "Midtvinterblod" syns jeg denne hadde en mye bedre kriminalhistorie. Jeg ville faktisk gått så langt som å si at den første boken om Malin Fors var kjedelig. Det var kanskje først og fremst det lyriske ved språket jeg ikke likte. Jeg gikk derfor i gang med denne med en viss skepsis. Heldigvis viste det seg at denne, som allerede skrevet, hadde en mye mer interessant historie og det lyriske passet bedre i forhold til de kvinnelige ofrene. Med dette mener jeg IKKE at lyrikk er mer "kvinnelig", men slik offeret i den første boken ble karakterisert (dum og kanskje litt "enkel") klarte jeg ikke å forstå hvorfor han plutselig skulle begynne å tenke slike filosofiske tanker i døden.

Serien om Malin Fors kommer ut i fire bøker der den tredje, "Høstoffer" har vært ute på markedet en stund. På tross av en dårlig første-bok, ser jeg frem til å lese de to videre bøkene