Bokelskere.no

Det står ingen steder som jeg kan se at sitatet skal være unikt plukket ut fra en av bokens mange sider. Det står rett og slett "Har du et favorittsitat?"

Poenget med Bokelskere er at man skal kunne diskutere litteratur med andre litteraturinteresserte (det er det i alle fall for meg), og for oss er det litteraturen som gjelder. Vi bryr oss ikke om sitatene vi deler er den første eller siste setningen i boka - for det også er vel også litt uinspirert? - vi ønsker bare å dele sitater/tanker/meninger vi liker med andre! Hadde ikke forlaget valgt ut sitatet det hadde vært snakk om på omslaget av boka, hadde det likevel vært Anitas favorittsitat.

Jeg blir irritert over at noen ser seg nødt til å kommentere slik du gjorde. Poenget med det var hva? At folk ikke kan skrive ned de sitatene de liker bare fordi DU mener det kommer fra en uinspirerende kilde? Kan man heller ikke skrive sitater andre har skrevet før en selv da? Du kunne jo bare klikket deg videre istedet for å komme med en slik bemerkning, mener jeg?

Sak: Anita siterer Maskeblomstfamilien. Du skriver det er uinspirert fordi det står på bokens omslag. Jeg spør: "hva i all verden har det med saken å gjøre?" aka hvorfor er dette uinspirert bare fordi det står på omslaget? Man kan vel likevel synes det er fint? Eller? Skal man ikke få like andre verdenskjente sitater heller da, fordi noen allerede har funnet sitatet og satt det som sitt yndlingssitat først?

Mente jeg.

Hva i all verden har det med saken å gjøre?

Da jeg først begynte på denne romanen for litt over to måneder siden, synes jeg det var en herlig bok. Forfatteren tar oss med til hjertet av Bombay med alle sine lukter og lyder, og skriver veldig godt om sine opplevelser derfra. Han får så godt fram stemningen at man skulle ønske man selv var i Bombay og kunne drikke chai med Prabaker og de andre gode karakterene i boka. Roberts klarer å holde på den gode følelsen til vi er midtveis i romanene - da begynner det å gå nedover. Fra hovedpersonen Lin drar til Afghanistan med sin elskede Khaderbai til bokas slutt, opplevde jeg stort sett de siste 400 sidene som en lang plage. Det blir for mye krig, vold, kjedelige detaljer og mafiadritt at jeg nesten ikke orket å lese den ferdig. Kanskje fordi Lin forandres da han flytter fra slumen, forandres også fortellingen. Ønsket om at boka aldri skal slutte blir totalt snudd, og jeg skulle nesten ønske de siste 400 sidene ikke var med. Lin går fra å virke som en helhjertet god fyr til en selvopptatt mafiafjomp. Jeg irriteres over måten han er på, og blir sint fordi han går vekk fra å være en god "doktor" i slumen til å knapt besøke de vennene han har igjen som fortsatt bor der.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi Shantaram terningkast 5, men det kan jeg ikke. Den første delen er fantastisk, den siste delen er dritt. 5 + 3 blir dermed terningkast 4.

Nå må jeg i gang med noe kort og lettlest kjenner jeg! :)

Jeg sukker og åh'er bare jeg tenker på denne boka! Denne er bare absolutt helt herlig, dere!

Henry har en kromosomfeil som gjør at han reiser i tid. Han møter Clare når hun er seks år, og han er 36. Under hele Clares oppvekst dukker Henry plutselig opp, naken og fra en annen tidsperiode. De utvikler et kjærlighetsforhold, og Clare vet fra hun er ung pike at dette er mannen hun skal gifte seg med. Henry har allerede fortalt henne det, noen ganger kommer han fra den tiden i framtiden hvor de er gift. Livene deres preges naturlig nok av Henrys reiser, som bare de to og et knippe andre vet om. De elsker hverandre veldig høyt, og gjør alt de kan for å få forholdet mellom dem til å fungere. Til tider er det vanskelig for dem, de må bli kjent på nytt og hendelser som har skjedd for lenge siden kan være en helt ny oppdagelse for Henry. Til tider kan reisene hans være svært farlige og dramatiske.

Da jeg først leste om denne boken, var jeg ikke interessert. Det virket litt for sært på en måte. Men da sjefen min på Riksen anbefalte den for tusende gang, og jeg tilfeldigvis fant et gratis leseeksemplar på jobben, tok jeg den med meg. Og det er jeg så takknemlig for nå! Jeg er klar over at hele handlingen virker helt supersær, men Niffenegger beskriver tidsreisene på en måte som ikke får det til å virke som en sprø sciense fiction-roman. Handlingen er lagt fra 70-tallet og fram til vår tid, og hun veksler mellom å la Clare og Henry ha synsvinkelen. På den måten får hun fram hvordan tidreisende preger dem begge, og hvordan de oppfatter og føler ulike situasjoner. Romanene er på over 500 sider, men språket i boken er som en lek og er derfor lett å lese. Jeg synes til tider alle sidene om Clare og Henrys forsøk om å få barn ble litt vel langdrygt i lengden, men jeg ser helt klart virkemiddelet ved å gjøre det slik.

Denne boken er både morsom og trist, særlig i slutten. Jeg satt på kontoret på jobben da jeg leste ferdig, og måtte stadig se opp og ut vinduene for å tørke tårene.

Helt enig! De som mener denne er bedre enn Vindens Skygge er skrudde i hodet. Dette var en utrolig kjedelig bok som jeg virkelig ikke fikk noe ut av, og jeg er lei for at jeg gadd å kaste bort tid på den.

Denne leste jeg ut på en dag. Nei, jeg kødder ikke.

Det var som å lese en barnebok, for den er bare på 173 små sider. Vel, innholdet minnet meg ikke om en barnebok. Det er vel heller sex og erotikk fra begynnelse til slutt! Alba er besatt av en kunde på jobben, som hun har gitt navnet Mads Mikkelsen, etter den danske (heite!) skuespilleren. Drøm og virkelighet glir over i hverandre, men jeg har ikke noe problem med å skille hva som er hva. Jeg kan selv huske hvordan det er å være så besatt eller forelsket i en person at man går og fantaserer og drømmer om denne personen døgnet rundt, i alle mulige sammenhenger. Og da tenker jeg ikke bare 'the naughty way', men også at man møtes i butikken, på byen, måtte sitte igjen på skolen sammen... You know ;)

Alba er ikke forelsket, selv om det virker som om hun prøver å overtale seg selv om at hun er det. Hun skal reise til utenlands om bare et par uker, for å studere tipper jeg. Det får vi aldri vite. Men hun har et tidspress på seg, og vet ikke riktig om hun skal kontakte ham eller ikke. Hun vil jo ha ham! Da hun begynner å ha uforpliktende sex med en kompis, virker det som om interessen for Mads Mikkelsen ikke fortsetter å være så ekstrem, men hun tenker fortsatt på ham. Så reiser hun, og bokens siste sider forteller om når Alba har kommet tilbake til Norge for sommeren. Da har det gått mange måneder siden vi sist "traff" henne, og vi har ikke fått vite i det hele tatt hva som skjedde med besettelsen hennes. Men på stranda møter hun en bekjent...

Jeg synes boka var underholdende nok, men den var jo fryktelig lettlest og kort. Det er nesten sånn at den minnet om en novelle. Det er ganske mye puling, så man burde synes det er greit å lese om sånt før man begynner på denne. På en måte minnet den meg på hvordan det er å være yngre, og jeg rødmet et par ganger på Albas vegne. Så boka er for all del morsom, men den er ikke akkurat et mesterverk.

Denne boka kjøpte jeg på Mammut for noen år siden, så jeg var spent på hvordan den var. Nå når jeg er ferdig, er jeg ikke helt sikker. Temaet er interessant, men jeg lurer på om det hele egentlig ble litt klisjéfylt... Dette er en ganske lang historie på bare litt over 200 sider. Kanskje boken hadde blitt bedre om forfatteren hadde jobbet mer med språket og utvidet historien litt. En ting jeg reagerte på, var at boken består av kun 5 kapitler. Kapitlene ble derfor ganske lange, og kunne nok vært oppdelt litt bedre. Dessuten vekslet synsvinkelen på å være hos både Sara, Maryam eller en allvitende forteller. Det synes jeg også ble litt rart. At synsvinkelen skifter kropp er helt ok, men når den også blir allvitende blir det nesten litt rotete. Kanskje det var meningen.

Alt i alt er Safrankjøkkenet en lettlest bok med en fin historie jeg gjerne kan anbefale, men dette blir nok ikke en bok jeg kommer til å huske. Til det var den ikke spesiell nok.

Spennende og se spillere fra den siden, selv om det ikke akkurat gagner dem. En fin bok, men historien er litt uforløst akkurat som hovedpersonen Joakims karriere. Fin vending mot slutten, men boka blir aldri noe mer enn en ålreit leseopplevelse. Jeg kunne tenke meg å lese mer av Stavrum, for det er ingen dårlig debut.

Stille dager i Mixing Part er tragisk og råmorsom på den måten som bare Erlend Loe klarer. Til tider er noe av dialogen helt kald og følelsesløs samtidig som den bugner over av familien Telemanns merksnodige samliv. Ikke Loes beste, men veldig god.

Wow! Jeg ble så positivt overrasket over denne boka! Egentlig hadde jeg ingen spesielle forventninger, jeg bare syntes historien og konseptet virket morsomt. Dette er en veldig original roman, som innledes av ord med forklaring fra en ordbok. Ordet forteller litt om hva kapittelet tar for seg. Kapitlene kan både være korte og lange, noen ganger er det bare en liten nedskrevet hendelse på en side eller to. Vanligvis irriterer jeg meg over korte kapitler, men her gjorde det ingenting.

Z, som hovedpersonen kaller seg, vet ikke særlig mye om den vestlige verden, og hun blir både positivt overrasket og sjokkert da hun begynner på livet sitt som utvekslingsstundent i London. Vi opplever gjennom henne hvordan et kultursjokk oppleves, og hvor forskjellige mennesker fra Østen og Vesten faktisk er. Noen ganger er det morsomt, andre ganger er det nesten litt trist. Z innleder et forhold til en mye eldre mann, og går fra lykkelig berusende forelskelse til å bli en frustrert elsker. Alene legger hun ut på en rundreise i Europa, hvor hun opplever mye forskjellig, og samtidig ser ut til å finne seg selv. For henne er kvinnens seksualitet og selvstendighet noe helt nytt, og når hun ankommer Kina bestemmer hun seg for hva hun vil gjøre med livet sitt.

Romanens språk går gradvis fra å bli skrevet på relativt dårlig engelsk til nesten perfekt i slutten. Hun utvikler seg i takt med språkkunnskapene sine, og går fra å være usikker til mer selvstendig og selvbevisst. Selv om språket er enkelt, er dette en veldig sterk og varm roman. Den tar opp temaer som kjærlighet, ensomhet, usikkerhet og det å være ny og kanskje litt annerledes. Noen ganger blir man litt sprø av hovedpersonen. Hun har et helt annet bilde på hvordan forholdet mellom mann og kvinne skal være enn slik det vanligvis er i Vesten, og hun klager og maser mye på mannen hun er sammen med om alt mulig; om hvordan han oppfører seg, hva hun vil ha av han, hvordan hun vil bli behandlet... På samme tid er denne mannen litt av en type. Jeg falt veldig for denne boka, og kan anbefale den på det varmeste. Den har alt! Man både trekker på smilebåndet, feller en tåre og stopper opp og tenker. Virkelig wow altså :)

PS: Boka er oversatt til norsk, men jeg anbefaler å lese den på originalspråket, da jeg tror man får mye mer ut av den (det gjelder kanskje bestandig, men spesielt i dette tilfellet vil jeg tro). Språket er såpass lett at det ikke er noe problem selv om man kanskje ikke er verdensmester i engelsk.

Denne boken er helt fantastisk! Alle menneskene, hendelsene og småhistoriene er herlige, og jeg elsket den fra begynnelse til slutt. Det er en nydelig kjærlighetshistorie, som er både vakker, trist og morsom. Jeg leste den da jeg var på øyhopping blandt de greske øyene om sommeren i forifjor, så jeg var virkelig i ånden. Da jeg kom hjem så jeg filmen, men den synes jeg var skikkelig dårlig. Jeg har litt problemer med at ting blir gjort annerledes fra boken som blir filmatisert, og i dette tilfellet har de gjort om ting helt! Det blir helt feil for meg, så derfor vil jeg ikke anbefale filmen (selv om vakre Penelope Cruz som jeg liker så godt er med). Men boken er blandt mine favoritter.

Romanen handler om familien og menneskene som i huset ved moskeen i byen Sandjan, med Aqa Djan som husets overhode. Det er et mylder av ulike mennesker, alt fra to gamle og kloke bestemødre, blinde tjenere, funksjonshemmede barn og utagerende onkler og engasjerte imamer. Hver person har sin rolle i huset og familien, og alle har hver sin historie som fortelles. Huset ved moskeen er på mange måter en slektskrønike, men det er også en historisk roman. Handlingen foregår i det som først er et fredlig Iran. Vi får lese om hverdagslivet i landet før den hellige krigen bryter ut, og om hvordan alt blir snudd på hodet. Aqa Djan er en respektert mann med mye makt, som sakte, men sikkert mister både respekten og makten da islam kommer til makten. Familier splittes, og tusenvis av mennesker drepes. Vi får være med da menn blir urettferdig henrettet av husets tidligere imam, og vi tar del i sorgen til de familiene som har mistet ett eller flere familiemedlemmer.

Jeg synes selv at jeg fikk et godt innblikk i, - men ikke forståelse for- hva som egentlig har skjedd i Iran, og hvorfor landet har vært så turbulent. Jeg har lært mer om islam, og jeg har skjønt hvorfor de muslimske lederne har gått til angrep på landets tidligere amerikavennlige sjah. Huset ved moskeen er en nydelig skrevet bok, som til tider minner om et eventyr tatt fra 1001 natt, minus magi og andre overnaturlige elementer. I stedet er det mye religion i bildet, som på sin måte tilføyer mystikk. Romanen er utrolig godt skrevet, og jeg er ganske sikker på at jeg skal kaste meg over den andre boka (Min fars notatbok) til Kader Abdolah ved en senere anledning. Jeg kan virkelig anbefale denne boka, for mer velskrevet bok skal du lete lenge etter! Jeg lurer faktisk på om jeg likte denne bedre enn Drageløperen... Les!

Da jeg ble tilsendt denne boken av Aschehoug, ble jeg kjempefornøyd og kastet meg over den med det samme. Jeg er rimelig svak for bøker med handling tilknyttet Spania og latin-Amerika, det er ingen hemmelighet. Dessuten har boken et nydelig cover, don't cha think?

Det hele begynner svært lovende. Franske Carole Martinez' språk er veldig poetisk, malende og svulmende, noe som både kan være positivt eller negativt. Positivt om man liker slikt, negativt om man finner et slikt rikt språk uutholdelig å lese. Til å begynne med var det bare positivt.

Vi følger hovedpersonen Frasquitas liv gjennom flere synsvinkler i løpet av boka. Av sin mor får hun et magisk skrin som har gått arv i arv i årevis, og etter en lang tids prøvelse får Frasquita åpne skrinet. Der finner hun sysaker – Frasquita er nemlig en mester i sying og brodering. Etterhvert blir hun gift, og får mange barn. Mannen hennes, José, er litt av en skrue, og en dag i sin galskap spiller han henne bort til en av byens menn. Derfor velger Frasquita å flykte, og tar med seg alle barna på en lang ferd gjennom Spania. Underveis treffer de mange forskjellige mennesker, og opplever mye, både fæle og overnaturlige. Til slutt blir familien tvunget til å slå seg ned, og innen den tid har Frasquita født enda et barn. Hvert av barna hennes har spesielle evner, og alle døtrene har når tiden har vært inne, fått åpne skrinet med det rare og hemmelige i. Til slutt før Frasquita, og fortellingen blir fortalt videre av hennes yngstefødte, Soledad. Hun forteller i bokens tredje og siste del om skjebnen til hennes mange søsken, og helt til slutt tar hun en avgjørelse om det hemmelige skrinets skjebne.

Egentlig ble jeg skuffet over Det broderte hjertet. Jeg synes boken begynte vakkert, både i språk og handling. Men mot slutten syntes jeg det hele ble for pompøst og rart. Kanskje det er fordi jeg ikke er flink nok til å forstå allegorier? Jeg klarte i alle fall ikke å tyde om Soledads søskens skjebne var allegoriske eller bare overnaturlige. Var de overnaturlige synes jeg det ble litt for sært, og var de allegoriske klarte jeg ikke å se hva det egentlig skulle bety. Og slutten likte jeg ikke. Jeg synes slutten bare ble oppramsing, og nesten bare triste skjebner – uten at jeg skal si noe mer om det. En annen ting jeg ikke likte var at kapitlene var korte. Når en bok er på omtrent 400 sider blir det nesten kjedelig og ”slitsomt” når kapitlene ofte bare er på et par sider. Jeg følte at jeg leste og leste, men at jeg ikke kom noen vei. Likevel hadde jeg også en positiv leseopplevelse, selv om det kanskje ikke virker slik  Selv om språket til forfatteren ble litt vel mye til tider, er det samtidig veldig vakkert. Mange av de små historiene er både fine og morsomme, og persongalleriet er stort og interessant. Jeg tror ikke dette er en bok for alle, men selv om jeg egentlig ikke akkurat vil anbefale den videre, vil jeg heller ikke forsøke å stoppe de som vil forsøke seg på den.

Terningkast 3-4.

En fin bok om å miste noen, veldig godt og nært skrevet. Førsund skriver så du kjenner hovedpersonens smerte og følelser helt inn til din egen marg, samtidig som han klarer å spe på med lett gjenkjennelig relasjonshumor. Jeg gleder meg til mer fra denne kanten.

Forlagets anmeldelse av Historikeren er slik som vekker min interesse - gamle brev og bøker, bibliotekbesøk, (litt)kjærlighet og mysterier! Heldigvis ble jeg ikke skuffet. Boken har handling fra rundt om i verden, på jakt etter Grev Draculas hemmelighet. Det er prøving og feiling, og hovedpersonen og hennes medsammensvorne blir både hjulpet og sviktet underveis. At deler av historien ikke er realistisk brydde jeg meg ikke om, da det var så spennende at jeg ikke hadde annet valg enn å fortsette å lese. At den er på nesten 900 sider er bare positivt når det er så spennende, interessant og velskrevet som det Historikeren nettopp er.

Jeg synes Kostovas bok er i samme sjanger som Da Vinci koden, bare tusen ganger bedre! Kostova har et mye bedre språk enn Brown, og det er ikke tullete kapitler på to sider hvor meningen er å holde leseren hekta. Historikeren er så velskrevet og spennende at det nesten er umulig å legge den fra seg. Kan virkelig anbefale denne :)

Finfin bok med handling fra India. Jeg har lest noen få bøker fra India tidligere og jeg må si jeg får lyst på mer jo mer jeg leser. Hvit Tiger er først og fremst en god historie fortalt på en bra måte. sånn skal det være.

Etter å ha sett Pornopung stående i bokhylla over lengre tid bestemte jeg meg for å endelig blåse støvet av den, og sette i gang med lesingen. Coveret er sjokkrosa, og skiller seg på den måten svært godt ut. But that's all.

Kapitlene er inndelt slik at vi følger Karl, Leo og Christian etter tur. Karl har kallenavnet "Karlsanova" fordi han har hatt sex med over hundre jenter. Han er sjekkekongen over alle sjekkekonger, men begynner å bli lei av det evige maset etter å nedlegge dame etter dame. Han er ikke akkurat på jakt etter et forhold heller, men tar det som det kommer. Nettopp fordi han er den beste til å sjekke, kommer han med råd og tips til hvordan kameratene kan få seg flest mulig ligg. Leo er i begynnelsen av boka sammen med Stine, men fordi han er notorisk utro slår han etterhvert opp med henne - selv om han egentlig ikke vil. Det virker egentlig som om det forventes av ham å ikke ha kjæreste, og han overbeviser seg selv om at han vil pule rundt på byen hver helg. I slutten av boken innser han at han egentlig savner Stine, og prøver å finne tilbake til henne. Christian er taperen av disse tre gutta. Etter det ble slutt med kjæresten, flytter han inn i kollektivet til Karl og Leo, deres livsstil blir hans nye drøm. Han forguder Karl, og suger til seg alle tips han kan få, men han lykkes omtrent aldri. Christian blir nesten sykelig opptatt av sex og det å nedlegge mest mulig damer, noe som etter hvert ødelegger for hans nye kjæresteforhold. Mot slutten av boka går han på en skikkelig smell, og blir lagt inn på psykiatrisk avdeling...

Det er sex, det er puling, det er damer, det er dop og det er fyll. Virkemidler som (kanskje?) burde gjøre dette til en fest av en bok, men slik er det ikke. Jeg synes det blir mye gnåling om hvordan vi jenter er, og hvordan vi (visstnok) kan få så mange menn vi bare vil. Vi styrer alt, det er vi som sitter med makta. Larsen hiver rundt seg teorier om hvorfor jenter er som de er, og hvordan man enklest mulig kan få oss til sengs. Sjenk oss, gi oss komplimenter - er hva jeg oppfatter som grunnlaget. Ville du virkelig blitt med en klysegutt hjem som kaller deg "pus" og kjøper drinker til deg?

Jeg synes også handlinga er litt drøy og merkelig til tider. Guttetur til Afrika, Christians deltakelse på gruppevoldtekt og horekjøp, samt innleggelse på psykiatrisk? Nei, vet du hva! Pornopung var til tider underholdende og den er lettlest. Men finnes det gutter med en slik holdning i virkeligheten, håper jeg at jeg aldri treffer på dem! Jeg får også inntrykk av at forfatteren prøver litt for hardt på å få dette til å bli en skikkelig kul bok, og at disse gutta er übercoole og tøffe, men slik er det ikke. Det blir bare dumt