Jeg er helt sikker på at det finnes flere Bokelskere som har bøker å anbefale.

Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham.

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket.

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste.

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse.

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt.

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Den kommer på norsk 15. mars til neste år. Har skrevet om det her

For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.

Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.

Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.

Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.

Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.

Ingen blir fordømt.

Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?

• Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?

Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.

Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.

Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.

(Kopiert fra min egen bokblogg Ellikkens bokhylle)

Lørdag 8. desember i år holdt Torbjørn Færøvik et foredrag i forbindelse med lanseringen av denne boka. Her er min omtale av hans foredrag - basert på notater jeg gjorde meg underveis.

I bøkene følger vi Kalinovitsj over en tiårs periode. Han drar fra sin kjæreste Nastenjka og en ussel jobb som skoleinspektør i provinsen N for å søke lykken som forfatter og få tjenese som statsansatt i Petersburg.
Å tro at alt skulle bli bedre ved å dra til storbyen blir en utfordring for vår venn Jakov Kalinovitsj. og der møter han motbør og mange hindringer.
En fortelling fra et fordums Russland, der det er verdifullt å eie mange sjeler, som igjen er bevis på hvor rik en er. Forholdet mellom fattig og rik er stor og har en penger kan en lett kjøpe seg tjenester og fordeler.
En helt ok og lettlest fortelling, to bøker som jeg kunne slappe av med og de tok meg med på en reise bakover i tid.

Hei! Heldige deg som skal til India! Jeg var i Mumbai i slutten av oktober, og i den forbindelse laget jeg meg en liste over India bøker jeg hadde i bokhyllen. Listen min ser slik ut; http://bokelskere.no/lister/188613/liste/
Anbefaler deg spesielt India av Thobjørn Færøvik, Shantaram og Hvit Tiger.
God tur! :)

Enda en god bok fra Hoem. Han skriver så bra og fengende at det var nesten vanskelig å legge den fra seg, Å begynne på en annen bok samtidig gikk ikke, jeg måtte bare konsentrere meg om denne.
Han skriver så varmt og nært om familien Bjørnson som er gjennom mange strabaser og vansker i den tiden "Faderen" virket som prest. Han fletter Bjørnstjerne så elegant inn der det er naturlig i fortellingen.
Peder "Faderen" Bjørnson forsvarer seg så godt han kan mot all den urett han mener har blitt begått mot han.
En velskrevet og god bok, rett og slett.
Har også skrevet dette som svar under en bokomtale, men siden kommentaren ikke vises skriver jeg det her slik at flere kanskje får lyst til å lese boka.

Enda en god bok fra Hoem. Han skriver så bra og fengende at det var nesten vanskelig å legge den fra seg, Å begynne på en annen bok samtidig gikk ikke, jeg måtte bare konsentrere meg om denne.
Han skriver så varmt og nært om familien Bjørnson som er gjennom mange strabaser og vansker i den tiden "Faderen" virket som prest. Han fletter Bjørnstjerne så elegant inn der det er naturlig i fortellingen.
Peder "Faderen" Bjørnson forsvarer seg så godt han kan mot all den urett han mener har blitt begått mot han.
En velskrevet og god bok, rett og slett.

Det første jeg gjør når jeg kommer inn i en ny bokhandel er å finne ut hvor lyrikken, de engelskspråklige klassikerne, tegneseriene og fantasy- og science fiction-bøkene befinner seg. Etter at jeg har funnet en interessant seksjon, pleier jeg å se etter om jeg ser noen titler jeg har hørt bra ting om, eller forfattere jeg allerede liker. Deretter begynner jeg å se på omslag. Jeg styrer stort sett unna alt med brennende romskip, halvnakne damer, paraplyer eller mange pastellfarger. Jeg styrer som oftest også unna bøker med titler som ikke tiltaler meg. Det skal ganske mye til for at jeg skal se nærmere på en bok som heter noe sånt som Drømmehjerte, Barnepiken eller Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt.

Det er ekstra stor sjanse for at jeg ser nærmere på en bok om den har fugler, rever eller hvaler på omslaget, og jeg har også en tendens til å bli litt ekstra interessert i bøker med blått omslag.

Jeg er nå ferdig med boka, og har hatt glede av å lese den.
Sterk begynnelse, midten ok, slutten spennende. Det er hovedtrekkene jeg føler etter endt lesning.
Pip som er hovedpersonen i boka er en sjarmerende og sympatisk gutt som vokser opp med sin strenge søster og hennes mann Joe, han er Pips beste og mest trofaste venn.
Det ser ut til at jeg er langt foran leseplanen, så nå tar jeg meg en lengre Dickenspause.

Jeg venter og venter, når kommer del ll ?

Jeg fikk e-mail de 5 første dagene og svarte på alle, men har ikke fått idag. Hva kommer det av? Jeg kjenner jeg blir bare irritert av sånt "rot".

Skrev nettopp en kommentar til en bokomtale jeg også og opplevde det samme som deg. Synes det er tungvint, for det gjør jo at jeg heller ikke alltid får lest kommentarer til bokomtaler fra andre bokelskere her inne. Håper det blir gjort noe med dette!

Siste ordet er foreløpig mitt, så nei, det tror jeg ikke. Husker forøvrig å ha opplevd det samme ved kommentering på lister.

Har opplevd det samme og det skjer alltid når jeg kommenterer under en bokomtale. Vet ikke hvorfor det er slik, men det er da sikkert noe adm. kan gjøre noe med hvis han vil.
Nå tror jeg det må være en stund siden han har åpnet og lest hva som står i "Forslagskassa" som han laget til oss.

Fantastisk bok av Ken Follett. Virkelig en klassiker etter min oppfatning. Ingen forutsigbare valg av de sammensatte karakterene som skapes. Karakterene kastes ut i en av de mest uoversiktelige og kaotiske tider i Storbritannias historie.
Ta en titt på historiskeromaner.com for å lese en lengre omtale av Stormenes Tid.

Fantastisk bok av Ken Follett. Virkelig en klassiker etter min oppfatning. Ingen forutsigbare valg av de sammensatte karakterene som skapes. Karakterene kastes ut i en av de mest uoversiktelige og kaotiske tider i Storbritannias historie.
Ta en titt på historiskeromaner.com for å lese en lengre omtale av Stormenes Tid.

Etter å ha skrevet en kommentar på en bokomtale, dukker jeg opp under "Snakket sist", men ikke under "Sist sagt". Mer har jeg ikke å si annet enn å spørre hva dette kommer av.