Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum har kommet ut. Gleder meg til nok et møte med K2 og Patricia, så derfor blir det bytur og bokhandlerbesøk på mandag.
Ble ferdig med Donau av Magris for noen dager siden, og måtte bare ha en liten pause etter denne slitsomme boka. Har kommet et stykke i Fortryllelsens by av Han Suyin, ei lettlest og til nå sånn middels bok.
Neste bok ut blir Alter og disk av Agnar Mykle før jeg kanskje drar i gang med Stille flyter Don, jeg får se når jeg synes jeg vil starte på første bind, kanskje jeg må vente enda litt til.
Nei, jeg har ikke sett serien og jeg må si det er ikke fristende pr. d.d. siden boka ikke falt i smak for å si det mildt. Betryggende å høre at du ga opp serien når jeg tenker på hva jeg skrev om boka :) Men jeg leser da at noen trykker boka til sitt bryst, slik er de nå en gang, alle slags bøker kan ikke fenge og falle i smak hos alle.
Hva skal en si om en slikt bok, vel, jeg har noen kommentarer og innvendinger av det jeg har lest.
I det store og det hele er jeg nok skuffet, og skal prøve å begrunne min skuffelse.
Min bok er på 511 sider, og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier det er minst 2 nye navn på hver side. Ja, da kan dere bare tenke dere selv. Her ble jeg presentert for både kjente og ukjente navn fra historien, kunne nok ha kuttet ned på halvparten og enda hadde jeg synes det vrimlet av folk i mindre betydelige posisjoner, og de fleste hadde ikke noe med elven å gjøre engang.
Her vrimler det også av navn på folkegrupper opp gjennom århundrene, og han tok seg kortere og lengre avstikkere fra elva, sågar langt innover i landet uten at jeg klarte å finne ut hvor jeg var. Det er det mest underlige at det ikke ble presisert bedre hvor en var langs elva, en stor svakhet etter min smak. Det hadde gjort seg med et kart i boka, prøvde meg med atlasen min men det gikk ikke.
Her var det en del tilfeller av hans synsing og påstander som jeg ikke helt er enig i. Mange avsporinger som i grunnen ikke hadde noe med boka å gjøre. Det ble for mye utenomhistorier til å være en bok om Donau – En reise fra Schwarzwald og Svartehavet - som er tittelen på boka.
Etter hvert følte jeg en viss motstand og skepsis underveis i lesingen, og det fulgte meg helt til slutt.
Han navngir for meg mange både kjente og ukjente forfattere og deres verker, og fletter det inn både her og der, med anekdoter, historie og kulturbegivenheter. Interressat, for her fikk jeg bøker/forfattere som jeg vil sette på ønskelista mi.
De siste kapittlene av boka er faktisk de beste, her kom det fram noen fine naturskildringer av Donau som jeg savnet tidligere, for her han tok seg tid til å sitere og navngi andre forfatteres observasjoner og beskrivelser.
Ingen kildehenvisninger eller litteraturliste var det å se i min utgave, (Storpocket 2009)det mener jeg er den største svakheten med boka, merkelig at en slik faktabok slipper unna med det.
Hva mener dere andre om det?
Jeg har ikke gitt boka terningkast, for pr i dag er den så lav at det er flaut. Boka skal få lov å synke litt inn og jeg må la ergelsene sive ut av hodet før jeg triller terningen.
Jeg har sittet på sidelinjen og lest med stor interesse og glede diskusjonen du og Rolf har hatt om boka "Stille flyter Don". Har også sett hva Marit mener.
Jeg har ikke lest de, men nå har de rykket langt fram i køen for nå ble jeg så utrolig nysgjerrig på de at jeg tror sannelig jeg snart vil begynne :)
Men jeg må bli ferdig med en annen elv først, og elva heter "Donau" og er skrevet av Magris. Den har jeg hatt lyst til å hive "vegg i mellom", men det skal jeg si noe om senere.
Takk til dere for en inspirerende tråd.
Jeg registrerer at Bokelskere.no på Facebook er det få av de som følger som bidrar. Det er helst de som driver siden som legger ut diverse, ja hva skal jeg kalle det, reklame for diverse "fancy" bokrealeterte ting. For meg er det ganske så uinteressant.
Her inne savner jeg en mye bedre oversikt på hva vi har drevet på med. Tenk f.eks. på alle de flotte samlesningene vi har hatt, med diskusjoner og refleksjoner. Det måtte da gå an å fiske de opp og lage et eget band slik at de er lette å finne både for de som har vært med og alle andre.
Kanskje vi må sende en personlig melding til André, hvis det er han som fremdeles er ansvarlig for denne siden da.
Dette var i grunnen ei ganske fantastisk bok som glimtar av storheit. Nokre svært treffande innsikter om korleis me som kollektiv kritiserer den som tenker annleis. Hovudpersonen altså ein slik type (gal eller genial), og han lar seg ikkje avfeie.
Så enig, så enig!! Jeg kjenner meg så til de grader igjen i mange av situasjonene, tankene og følelsene, fabelaktig godt beskrevet!
Mens Dagny utan blygsel fortalde dei mest intime detaljar frå sitt eige liv, ville Paula nesten alltid spørje seg sjølv om dei andre ville vere interesserte i det ho hadde tenkt å fortelje, og ettersom svaret altfor ofte vart nei, vart ho gjerne sittande og vere den stille i forsamlinga, den som lytta oppmerksamt til det dei andre hadde å fortelje, og som nøgde seg med å komme med ein liten kommentar eller ein liten latter etterpå.
Rektor hadde eit stort, trillrundt og nesten alltid smilande ansikt som fekk han til å likne ein fluortablett.
Huset der du og Erik og mora di budde, var lite, skakt og skeivt, og det trong ikkje blåse meir enn frisk bris før ein fekk midtskil når ein satt inne i stua og såg Dagsrevyen, så trekkfullt var det, i følgje bestefar.
Eg skal ta den for deg, Karoline, sa du, og dermed kom du meg i forkjøpet med å avlaste henne. (...) -Synest du ikkje det er tungt i det heile tatt, du? spurde ho da ho såg at du brukte berre ei hand til å bere stokken. -Tungt? sa du, du var raud i fjeset, og det var så vidt ikkje armen rauk i to på midten, men du kunne ikkje begripe kva ho snakka om.
Har ho hatt på han rosa body? seier ho, ho ser måpande og litt latterildt på meg eit par sekund, og så ristar ho oppgitt på hovudet (...) Det at ho snakkar som om det er ein sjølvsagt ting at det er Helen som har kledd på han, det er nesten enda meir irriterande, har ho hatt på han ein rosa body? sa ho, ho veit godt at eg kler på og steller Daniel minst like mykje som Helen, men ho lèt som om ho ikkje veit det, ho lèt som om ho trur ting er slik ho meiner dei skal vere, og så skal eg liksom føle at noko er feil når dei ikkje er slik, er ein måte å protestere på, dette.
Finner ikke ord... Helt vannvittig.. og beundringsverdig at hun har klart å få ned alle disse grusomme opplevelsene i en bok! Hadde vært litt interessant å visst i hvor stor grad hun har fått hjelp med formuleringen. Engasjerende og utrolig godt skrevet!
Halsen på kontrabassen stakk opp gjennom det tynne og svakt duvande sløret av tobakksrøyk, omtrent som ein spiss fjelltopp stikk opp gjennom morgondisen, og mens fingrane til Jon lunta som tunge bjørnelabbar over strengane, satt gjestane til mamma og lytta, brisne på raudvin og med øre som folda seg rundt tonane og tok vare på dei, slik muslingar lukkar seg rundt og tar vare på perlene sine.
Kloke, gode bestemor. Av ein eller annan grunn såg eg alltid for meg ein liten stubbe når eg tenkte på henne, og da eg fortalde deg det, sa du at du skjønte akkurat kva eg meinte, berre for å legge til at "ein kan ha tillit til stubben". Eg hugsar at eg syntest det var snodig, men vakkert sagt.
...i ettertid har eg fleire gongar tatt meg i å tenke på det som håplaust sentimentalt, men eg tok faktisk vare på puta ho hadde drømt drømmane sine på. Kvar einaste natt i ett, kanskje to år etter at ho døydde, sov eg på hovudputa hennar, og håpa det skulle hjelpe meg til å møte henne i drømme.
Eg kjenner ei glede velte gjennom meg når eg tenker tilbake på scenar som dette, det er i dei stille glørne det er varmast, David, ikke i dei ville flammane, og slik er det med lykka også, ho er å finne i kvardagen.
Jeg kunne ikke finne noen hevngjerrig følelse inni meg - tvert imot: Utleverte jeg ham til politiet var det som om forbrytelsen han hadde begått mot meg ble snudd på hodet. Først hadde han sperret meg inne, deretter ville jeg sørge for at han ble sperret inne. I mitt forvridde verdenssyn ville ikke det ha opphevet ugjerningen, men gjort alt enda verre. Ondskapen i verden ville ikke blitt mindre, men fått større omfang.
Stockholm-syndrom (..) - en kategoriserende diagnose jeg tvert avviser. Det spiller ingen rolle hvor fulle av sympati blikkene måtte være når begrepet ristes ut av ermet, effekten er grusom: Det gjør offeret til et offer for annen gang idet det blir fratatt makten til å tolke sin egen historie - og gjør de viktigste opplevelsene til utviklingen av et syndrom. Begrepet setter spørsmålstegn ved oppførselen som faktisk er avgjørende for at offeret overlever.