Boka var så spennende. Helt umulig å legge fra seg. I dag måtte OL vike.
Jeg leser Hypnotisøren av Kepler. Det er uhyggelig lesing, krim på sitt beste.
Du bruker opp hele inntekta de på forskudd, etter hva jeg kan skjønne. sånn kan det ikke fortsette, kamerat.
En eller annen gang underveis blir du nødt til å snu og begynne å gå tilbake mot deg selv. Ellers vil fortiden forfølge deg og bite deg i nakken og etterlate deg blødende i grøftekanten. Da er det bedre å snu og møte den med de våpnene du har.
Han har fått knea snudd også, sånn at han går bakover når han går forover. Du trur det ikke før du får se det, men det ser jævla komisk ut.
En fasinerende bok om åndeverdenen. Alison hadde en vanskelig oppvekst, da var det godt å drømme seg bort. Som voksen gjorde hun nettopp det. Hun er synsk og får kontakt med de døde.
Ja, og du skjønner, det var fordi de hadde plaget meg. Jeg brydde meg ikke om jeg ble utestengt, det var egentlig en lettelse, de sa de hadde ringt mora mi, men det visste jeg de ikke hadde, for overlæreren var alt for redd henne.
Skulle hun fortelle det når hun hørte en kvinne gråte i veggen? Når skulle en skrike opp og når skulle en tie stille? Var hun dum, eller var det de andre? Og hva skulle hun gjøre når hun var ferdig med skolen?
Als mor glemte å sende henne på skolen. I alle dager, sa hun da mannen kom for å anmelde henne, er'a virkelig blitt så stor allerede?
Fin og oversiktelig bok om dvergkaniner. Veldig usikker på hvorfor tittelen er "Dvergkaniner"? Alt som står her er like relevant for "vanlige" kaniner?
Hun sa hun fant det konstante ved matematiske sannheter betryggende; det var ikke rom for skjønn og forskjellige tolkninger, men derimot en visshet om at løsningene fantes bare man klarte å finne dem. De var der, de ventet, bare noen krittstreker lengre unna.
Skrivestilen minner meg om 1001 natt, og det å lese boken er som å sitte i et rom med hundrevis av detaljer i tekstiler, mønstre og mosaikk. Rikt, mettet av farger, tilsløret. I motsetning til 1001 natt hvor historiene er nøstet inn i hverandre, er dette samme historien sett fra mange forskjellige vinkler. Det er som å titte ned i et kaleidoskop. Mye av teksten er veldig visuell, jeg likte for eksempel godt denne passasjon om det å krangle: "Jeg husker at når mine foreldre kranglet, sluttet de ikke før en av dem hadde vunnet. Å avslutte feiden med en konklusjon, å hindre at den gled over i neste dag, var deres måte å bli ferdige med ubehagelighetene på. Men ikke slik i familien Wahdati. Uenigheten ble ikke avsluttet, men oppløste seg mer som en blekkdråpe i et fat med vann der misfargingen blir værende."
Jeg liker ikke krim som sjanger, og denne boken er et prakteksempel på hvorfor. Det er ingen ekte gåte i litteraturen. Alt man leser er nennsomt plukket ut av forfatteren slik at det leder til løsningen - leseren har selvfølgelig ingen mulighet til å finne ut noe som helst uten hintingen. Ellers er boken full av produktplassering - hvor relevant er det egentlig at Leo tar bilder iPhone i stedet for en annen telefon?
Tam leter etter den nye dragen i dragenes by.
En blanding mellom realisme og eventyr som jeg ikke likte. Her tenker revene, greit nok, da har vi en eventyrsetting, men samtidig oppfører revene seg veldig realistisk (med tanke på hønsejakten).
veldig smart synes jeg også at ho var,, men alt for grusom etter min smak. Ble "fan" av ektemannen, huffa meg.
og så ble jeg irritert over alle parantesene underveis, men mulig jeg hadde for høye forventninger ;-)
vil vel ikke anbefale denne boken faktisk , men så har vi alle hver vår smak :-)
ha en flott lesesøndag, her leses Faldbakken sine krimbøker i dag, mer etter min smak han ja :-)
vet ikke helt hva jeg skal si, jeg var irritert mens jeg leste, men leste den ferdig. En psyk krimtriller, hvor grusomt og manipulerende kan ett menneske bli??
likte ikke boken egentlig, men ...
En spennende historie, men den høres kjent ut, må ha sett en TV versjon. Her var det veldig mange personer å forholde seg til, savnet et anegalleri! Jeg liker godt historie og hvordan livet var på herregårder før i tiden.
Denne helgen leser jeg Døden kommer til Pemberley av Phyllis Dorothy James.
Det er mange hundre år siden vi aksepterte at kvinnen har sjel. Er det ikke på tide at vi aksepterer at hun også har hjerne?