Bokelskere.no

Er med på den.

Endelig skjønner jeg rasisme! For meg som er oppvokst på et sted helt fordomsfritt mot mørkhudete har alltid rasisme virket fremmed. Må ile til å si at det ikke er fordi jeg har vokst opp i himmelen jeg ikke opplevde rasisme i min barndom, men fordi det ikke var noen mørkhudete der. Jeg var 15 år første gang jeg så et mørkhudet menneske i RL (så vidt jeg tør å si det, med tanke på hvor jeg bor nå og hvordan Norge er nå, høres det mer eller midre ut som galskap eller løgn). Det betyr jo ikke at det ikke eksisterte fordommer, spesielt mot samer har det vært mye, men de heller var ikke til stede i hverdagen.

Tante Ulrikkes vei beskriver godt hvordan det er selve slitasjen, det vedvarende presset som gjør at rasisme oppleves som uholdbart (i denne settingen, da selvsagt). Som tidligere fattig og da og nå kronisk syk kjenner jeg godt til problemet med at de konkrete sakene i seg selv er små og ikke skaper forståelse, samtidig som det å vise totaliteten er nesten umulig. For eksempel dette med å være fattig (fattig og rik, blir litt polarisert.): Jeg kjøpte meg feil jakke, jeg trodde den var vanntett, men det var den ikke. Var på konsert i jakken og ble søkkbløt. Like våt rik som fattig. Forskjellen var at jeg etter konserten kjøpte meg ny (og vanntett!) jakke. Så det er muligheten til å avslutte problemene som er forskjellen.

Og det er akkurat denne vedvarende slitasjen som jeg opplever at boken beskriver så glitrende. Likte godt rammen rundt med tre fortellerstemmer. Og språket er helt fantastisk! Det er så beskrivende og variert og bygger opp karakterene på en nydelig måte.

Etter en høst med faglitteratur var det akkurat det jeg trenge! :D Øverli leverer!

Her er boka som har opptatt meg hele høsten. I og med jeg tar fag på NTNU videre må det til noe lesing av faglitteratur - og den blir selvsagt lest på en annen måte en "vanlige" bøker. Her er man på forelesninge, og skriver oppgaver basert på boken, så man fordyper mer.

Uansett en interessant bok, den er faglitteratur og ikke populærlitteratur, slik som feks boken jeg leste om kreft. Er utsikker på hvor mye detaljer jeg hadde fått med meg uten kurs og oppgave. Ganske tung, men veldig bra!

Jeg ble litt mørkeredd da jeg leste denne - fordi jeg kjenner meg så igjen i det som skrives. Og fordi jeg opplever at jeg er på et stort tog som man ikke kan kontrollere når jeg leser den - fremtiden er ikke påvirkbar for enkeltmenneske. I min barndom opplevde jeg - selv om jeg per ikke vet om opplevelsen var reell eller om den kom fordi barn har begrenset innsikt i verden - at man som enkeltindivid levde i et samfunn der man kunne påvirke mer. Anbefales! Litt sånn faglitteratur dystopi sjanger!

Jeg styrer vanligvis unna alt som ligner på nyttårsforsetter, men ble inspirert til å lage meg ei leseliste. Det går ofte i rykk og napp med lesinga, så forhåpentligvis kan det å planlegge en måned av gangen gi et litterært puff i baken. Ambisjonen er å lese ei bok i uka. Og fortrinnsvis fra egne bokhyller. Så januar ser slik ut:
Wilson - et lite drap i Lisboa
Alder - Alle tings mål
Kolbert - den sjette utryddelsen
Mostue - når historien slutter

Så får jeg se om et litterært nyttårsforsett var noe for meg. ;)

Ikke annet enn at jeg syns Metro 2033 var en langt bedre bok.

Tja, det var det da. Tror ikke jeg orker gruble frem noe til et slikt hypotetisk spørsmål.

Leste ferdig boka tidligere i dag. Helt ok roman, men dystopi/sci-fi-settingen var gimmickpreget og opplevdes som unødvendig. Romanen står like fint uten disse elementene og slik sett virker de bare påtatt for å gjøre boka mer interessant enn den er. Terningkast tre.

Nja, jeg er ikke enig. Etter å ha lest ferdig de to første delene av boka syns jeg ikke forfatteren viser noen god forståelse av hva kjernen i en dystopi er. I del to er det ett element (kall det gjerne en gimmick) man kan fjerne og så kunne dette like gjerne vært en fiktig skildring av noe som kunne skjedd i Russland i perioden 2000-2018.

Skal man skrive i sjangeren dystopi, så må det være fordi historien ikke lar seg fortelle gjennom andre litterære uttrykk, og så langt har ikke Fosshaug overbevist meg om nødvendigheten av dystopien som rammeverk for sin roman.

Enig at det er noe illevarslende som ligger og lurker i kulissene, særlig med tanke på prologen. Men merkelappen "dystopi" forplikter litt ekstra for min del og foreløpig innfrir ikke boka det den lover på baksideteksten.

Da er jeg ferdig med første del. Så langt syns jeg det har vært mer hverdagsfortelling enn en "nyskapende blanding av arbeidsroman og dystopisk sci-fi" (som det står på bak på boka), men det endrer seg forhåpentligvis.

hei tilbake! Jeg skal forsøke å hive meg med på bok 13. Det står i bokhylla, så fort gjort å finne den frem. Hvis det gir mersmak kan det være jeg hiver inn et forslag. Har en del bøker innenfor sjangeren jeg har vært litt treig med å lese.

Jeg hadde store problemer med å vite hvordan jeg skulle klassifisere boken. Det er en roman om fæle oppvekster og hvordan problemene blir med deg som voksen. Det er også en såkalt "dameroman". Miksen gjør det vanskelig å helt si hva som er hva. Forfatteren faller ikke for grepet med å la alt ende godt når hun treffer mannen i sitt liv - tvert imot - boken er realistisk og ikke noe "happy ending", men formen! Formen og språket er dameromanen sitt.

Jeg har også lest: Saman er ein mindre åleine. Jeg liker godt bøkene til Anna Gavalda.

Takk! :)

Veldig spennende. Jeg var ikke klar over at askorbinsyre hjalp til i brødbaking, men nå vet jeg det. Mye spennende krydder i brødene, og det jeg syntes var mest spennende var "Esekiels brød". I sitatet fra boken står det: "Profeten Esekiel fikk ifølge Det gamle testamentet en brødoppskift direkte av Gud, og spiste bare dette i 390 dager. Brødet skal inneholde alle stoffene som trengs for å overleve. Bønner, linser og hel spelt gir fullverdig protein." Har dessverre ikke rukket å bake noen av brødene da jeg har en laaaang liste med hva jeg skal lage på kjøkkenet. Heldige meg! Det må da være et virkelig luksusproblem.

Ofte når man leser "må" bøker, så er det mindre gøy. Dette er en "må" bok fordi den står på pensum. Jeg ble hoppende glad da jeg likte den. Godt og lettlest skrevet og stemmer helt overens med mine tanker. Man må snakke - hele tiden - for å få ting riktig. Nytter ikke å skrive, nytter ikke å stole på jungeltelegrafen.

Charles Dickens