en bok basert på et eventyr
en bok som har vunnet National bok award
en Young Adult bestselger
en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen
en bok med handling fra ditt hjemsted
en bok oversatt til engelsk
en kjærlighetshistorie med handling i fremtiden
en bok hvor handlingen er i Europa
en bok på under 150 sider
en New York Times bestselger
en bok som blir til film dette året
en bok anbefalt av noen du akkurat har møtt
en selvutviklingbok
en bok du leser ut på en dag
en bok skrevet av en kjendis
en politisk memoar
en bok som er minst 100 år eldre enn deg
en bok på mer enn 600 sider
en bok fra Oprah's bokklubb
en science- fiction roman
en bok anbefalt av et familiemedlem
en tegnet roman
en bok publisert i 2016
en bok hvor hovedpersonen har samme yrke som deg
en bok hvor handlingen er om sommeren
en bok og dens prequel
et mordmysterie
en bok skrevet av en komiker
en dystopi
en bok med blått omslag
en diktsamling
den første boken du ser i en bokhandel
en klassiker fra det 20 ende århundre
en bok fra biblioteket
en selvbiografi del 1
en selvbiografi del 2
en bok om en roadtrip
en bok om en kultur du er ukjent med
en satirisk bok
en bok hvor handlingen foregår på en øy
en bok som garantert vil gi deg glede

og

1 - Read a book with over 500 pages
2 - Read a book that has been translated to your language
3 - Read a book with a red cover
4 - Read a book you have wanted to read for a long time
5 - Read a book with under 200 pages
6 - Read a book you finish in one day
7 - Read a fantasy book
8 - Read a book that has been standing in your shelf for too long
9 - Re-read a book you read years ago
10 - Read a book you chose from the cover alone
11 - Read a book with a cover you didn't like
12 - Read a book you should have read in school
13 - Finnish a series you startet once
14 - Read a triology 1
14 - Read a triology 2
14 - Read a triology 3
15 - Read a prequel
16 - Read a novella
17 - Re-read a children/teenage book you used to love
18 - Read a book that has been translated to english
19 - Read a book by your favorite authour
20 - Re-read your favorite book

Etter hvert som jeg planlegger hvilke bøker jeg skal lese oppretter jeg nye linker.

11, november - nå er det såpass sent på året at jeg vet at jeg ikke blir ferdig med lista iår heller, så selv om linkene fortsatt er der sletter jeg de bøkene jeg ikke regner med å få lest her fra lista.

Jeg er for tiden hekta på Det ukjente bøker, leste en del når de kom ut på sent 80-tall/tidlig 90-tall men ikke alle, og har alt lest 2 av Johannes von Buttlar på slutten av 2015, fant til og med i en dansk bok av ham en liste med lignende bøker på dansk hvor det var en del som ikke er på norsk som jeg også skal lese, og med de 4 stk jeg har på lån og reservert 8 til blir det en del.

Er i gang med Atlantis av Charles Berlitz innimellom all sporten, og håper på å også komme i gang med Historien om det som ikke skjedde - kontrafaktisk historie i helgen.

Blir med på denne også, i denne er det en bok med rødt cover, i den andre en bok med blått cover. Har 3 stk igjen å lese i serien Sagakonger, en med rødt, en med blått og en med grønt cover. Siden jeg ifjor kom opp i 158 bøker og vanligvis leser flere, håper jeg at det går greit. 'Finnish a series you startet once' går sammen med 'en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen' siden jeg leser Shikasta av Doris Lessing for den, og kom til starten av bok 3 på norsk, og har nå hele serien på engelsk (5 bøker).

Jeg vet at det finnes flere bøker her med handling fra Fredrikstad, har minst en på skal lese lista, Det femte bud - et herregårdsmysterium med handling fra Elingård mellom Fredrikstad og Moss. Det stemmer med at home-state betyr hjemfylke, så det blir nok denne boka.

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014.

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien.

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år.

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening.

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede sliten hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli.

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans?

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg.

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til!

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne!

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Her er lister på

• National Book Award-Fiction
• National Book Award-NonFiction
• National Book Award-Young People's Literature
• Oprah's Book Club
• Lists of The New York Times Fiction Best Sellers
• Lists of The New York Times Non-Fiction Best Sellers
• List of The New York Times Manga Best Sellers

fra Wikipedia.

Vet at jeg har Ken Follett's 'Pilars of the Earth' fra Oprah's, og har tenkt på å lese Gabriel García Márquez, en annen mulig bok er John Steinbeck's 'East of Eden', en annen av min fars favorittforfattere.
Fant flere som jeg både har lest og skal lese på 'New York Times Fiction Best Sellers'.

Har 2 klare allerede, 2 som jeg begynner på denne helgen, Historien om det som ikke skjedde - kontrafaktisk historie som 'en bok fra biblioteket' siden den forfaller over helgen, og Atlantis av Charles Berlitz i serien Det ukjente som jeg er hektet på for tiden, og den er den av de jeg har lånt som forfaller først som 'en bok på under 150 sider' med sine 134 sider.
Har også klar 'en bok du ikke har lest siden ungdomsskolen' i Shikasta av Doris Lessing som jeg da leste på norsk, og har nå hele serien på 5 bøker klare til å leses på engelsk. Kom ikke lenger en til begynnelsen av bok 3 på norsk.
Har også ideer til minst 10 til, har bl a 24 diktbøker i en egen hylle, så det skal ikke bli noe problem. Ta gjerne en titt for forslag. Kun 3 av dem står på ønskelista og en har jeg allerede lest.

Har samme problem med Sarpsborg, leste ifjor en fra Skjeberg og en delvis i Sarpsborg og delvis i Varteig.
Mitt største problem er 'en bok anbefalt av et familiemedlem' siden jeg ikke har hatt kontakt med noen på minst 8 år (bror som jeg IKKE har kontakt med), resten er enten døde eller har ikke snakke med på over 10 år. Det nærmeste er å velge en av forfatterne min far leste, har gjort det en gang før. En av hans favoritter var John Irving, og har lest 'Hotell New Hampshire'.

Vinterlige tekster fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.

Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren".

"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag.

Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre.

Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser.

Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale".

"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem.

Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da?

Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)

Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss.

Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre.

I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv.

Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!

Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ...

Prøver igjen! Forrige svar forsvant ut i Cyberspace og blir forhåpentlig dekodet av aliens.

Jeg skal seriøst forsøke å lese bøker fra egen hylle istedenfor å låne på biblioteket, især de 49 titlene på "1001 bøker du må lese før du dør"-listen. Unntakene blir når jeg må kjøpe eller låne bøker for å følge lesesirklene her inne eller om jeg finner klassikere på lydbok. Jeg begynner også å bli noe lei krim.

Helt enig med deg her, hadde ventet meg noe helt annet etter omtalen, historien fanget meg ikke på noe punkt i boka og det ble som du sier, kjedelig lesing stort sette hele vegen. Jeg er også veldig skeptisk til bøker som "hauses" opp og liker de veldig ofte ikke,,,stemte også denne gangen desverre....det høres bare så spennende ut det som stod bak på boka.....

Det skar seg ifjor, men prøver på nytt i år, har nettopp printet ut lista.

Har bare en venne-ektepar (Bjørn som samler på Star wars & Torill) som jeg veksler gaver med, og de 2 siste årene har det blitt en flaske whiskey, men i 2013 ba jeg om og fikk Norske klassikere - bøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag siden jeg visste det var en bok jeg ville beholde. Hadde tenkt å be om 101 tv-serier - fra The Simpsons til The Sopranos, fra Riget til Game of Thrones i år, men kjøpte den selv sammen med en del andre som jeg fikk rabatt på hos AdLibris. Selv om det ikke var noen rabatt på denne boka da den var fra 2015, var den fortsatt 50 kr billigere enn å kjøpe den hos den lokale bokhandleren. Bjørn fikk en svensk bok om akvarier og fisk fra Bonnier av meg før jul som jeg fant hos en selger på QXL som jeg kjøpte div bøker og tegneserier av.

Jeg har så vidt kommet i gang med Døde sjeler av Nikolaj Gogol og leser Ungen av Oskar Braaten innimelom. På øret har jeg Viveca Stens I natt er du død. Har få planer for julen, så jeg regner å få masse tid til lesing.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke for alle bokomtaler og kommentarer i året som har gått. Jeg har hatt mange gode leseopplevelser på grunn av deres innspill. Har nettopp lest ferdig både Jeg er Pilegrim og Tanta Pose etter anbefalinger/tråder her inne. Så glad for at dere finnes! God Jul!

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Jeg begynte på Reiser i evigheten tidligere idag, og regner med å veksle den med Victorian Christmas Book og The World's Worst Movies i løpet av helgen. Har vunnet en bok på Fredrikstad biblioteks julekalender og skal ned og hente den på mandag. Rettelse: pga kort åpningstid (10-16) og sport på tv henter jeg ikke boka før på nyåret.

Jeg hørte en som sa om Hege Storhaug at den som har hammeren som sitt eneste redskap, kjøper bare spiker. Spiker er lette å slå inn, men kan være vanskelige å trekke ut igjen.

Ut fra det jeg har lest av hennes utsagn, så skjønner jeg din skepsis. Selv om hun kjemper for verdier som jeg tror de fleste av oss kan stille oss bak, som likestilling og demokrati, så tror jeg ikke måten hun fører den kampen på er et positivt bidrag.

Jeg og varierer en god del, leser mye fagbøker, og til tider blir det mere fanfiction enn bøker innimellom, antagelig derfor jeg har lest færre bøker i år enn i fjor. Er for tiden hekta på Det Ukjente bøker, har allerede lest 2 stk den siste måneden og 5 til fra biblioteket (1 av dem på dansk). Fant i den danske en 4 siders liste på flere, og skal sjekke ut om de 9 jeg er interessert i er å få på bibliotek i Norge.

Ellers siden det er jul skal jeg lese noen julebøker, har lest 6 og har 4 til i Leser nå, og 3 av de jeg har lest handler om julehefter, og en av de jeg leser nå er så og si bare bilder, CHRISTMAS - VINTAGE HOLIDAY GRAPHICS, men det er er mange fine bilder hvis noen er interessert da den går i til salgs/bytte hylla da jeg ikke skal spare på den.

En annen serie jag lese fra tid til annen er de svenske sällsamheter, har 6 stk i leser nå, 5 lånt på Strömstad bibliotek om en jeg har kjøpt på AdLibris, de er det mye interessant å lese i. Har en i bytte hylla hvis noen har lyst til å prøve en, Sällsamheter i södra Sverige. Det er legender og historisk om hverandre. Det finnes flere i bibliotek rundt om i landet, men jeg låner unna alle de jeg kan få i Strömstad først, siden norske bibliotek og til slutt kjøper jeg resten på bokbörsen.