Trykk på "Finn en bok" deretter på "Legg til (en ny utgave)"

III.9.VIII Vitneutsagnene. Bånet

Vi kjem nå til vitneavhøyra, som for det meste handlar om pengeforbruket til Mitja: hadde han brukt alle dei tre tusen rublane på den fyrste ranglinga, eller hadde han fordelt utgiftene? Trifon Borisytsj meiner bestemt ja. Ja, hadde han kanskje seks tusen i alt? Eller, som gamle Maksimov seier, tjue tusen? Grusjenka held på at det gjekk med tre tusen fyrste kvelden.

Så har Mitja ein draum, om eit barn, «Bånet», der spørsmålet er «Hvorfor er folk fattige?». Det må vel da vere ein samanheng mellom dette spørsmålet og pengeforbruket til Mitja?

I alle fall vaknar Mitja og skriv raskt under på forklaringa.

Del 2 av lista 'Leste bøker i 2016 som IKKE er med i leseutfordringen'.

Jeg tenkte også først på salamandere som et bilde på jødenes skjebne, men fikk det ikke helt til å stemme. Valgte etter hvert å se på historien som en advarsel om hva som ofte skjer når de som er utsatt for mishandling og urett blir sterke nok til å slå tilbake. Selve krigen utløses vel etter hvert først og fremst på grunn av kamp om knappe ressurser etter hvert som salamandere blir så mange - et motiv som er lett å kjenne igjen fra mange kriger - også i dag. Men det er kanskje ikke så treffende som årsak til 2. verdenskrig, så jeg ser det mer som en generell allegori. Det er imidlertid skremmende hvordan det nesten kan se ut som Capek forutså de forferdelige medisinske eksperimentene.

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år. Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet.

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

III.9.VII Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet

Mitja seier nå at han hadde stole pengane frå Katarina Ivanovna Verkhovtseva og rangla bort det meste i to omgangar. Er kapitlet meint for å problematisere forholdet mellom ein kjeltring og ein tjuv? Utsagnet «Skurker er vi jo alle saman i større eller mindre grad, men det er bare erkeslynglene som er tyver. […] jeg mener bare at en tyv er mer slyngelaktig enn enn en slyngel.» er neppe tilfeldig lagt i Mitjas munn. Seinare følgjer han opp: «Jeg har lært at det ikke bare er umulig å leve som kjeltring, også å dø som kjeltring er umulig… Nei, mine herrer, man må dø som et hederlig menneske!...»

Derfor har vi hatt desse kapitla om rangling og forhøyr.

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen.

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år?

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana.

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra.

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse.

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ...

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene.

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie!

VI Statsadvokaten får Mitja på kroken

Mitja reagerer kraftig på ordren om kroppsvisitasjon og på at han lyt ta på seg kleda til Kalganov. Etterpå fortel statsadvokaten at Grigorij Vasiljev seier at døra til hagestua hadde stått open. Verre er det at Nikolaj Parfjonovitsj viser fram ein tom konvolutt med påskrifta «Til min lille kylling» og «Tre tusen». Da endrar Mitja forklaring og legg skylda på Smerdjakov. Etter mykje forspel er vi nå framme ved at Mitja skal fortelje korleis han hadde fått tak i pengane.

Om ensomhet i verdens utkant

Peter Stamm (f. 1963) tilhører toppsjiktet av sveitsisk samtidslitteratur. Han har studert anglistikk, psykologi og psykopati, og har hatt lengre opphold i Paris, New York og Skandinavia. Han har jobbet som frilansforfatter og -journalist siden 1990, har utgitt seks roman, fire novellesamlinger og et dusin hørespill. Han er en prisbelønt forfatter, som blant annet har vært finalist til Man Booker International Prize 2013. I den forbindelse ble han i New York Times betegnet som "one of Europe´s most exciting writers". (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Handlingen i "Omtrentlig landskap" finner sted nord for Polarsirkelen, nærmere bestemt i et ikke navngitt fiskevær i Finmark. Stedet beskrives som verdens utkant, et sted hvor det skjer lite. Her lever Kathrine. Hun er i slutten av tyveårene og hun har et barn fra sitt første mislykte ekteskap med en alkoholisert og voldelig ektemann. Etter bruddet opprettholder hun en slags lyst til å leve, selv om det er heller få lyspunkt i tilværelsen. Det faktum at hun er ung og attraktiv gjør at hun i alle fall får oppmerksomhet fra de få mennene som er der, selv om det aldri handler om kjærlighet.

Så treffer Kathrine Thomas. Han er alt som eksmannen ikke var. Han er en mann som vet hva han vil og som har en retning i livet.

"Omtrentlig landskap" er fortalt i en nokså knapp stil, uten for mange språklige viderverdigheter. Det blir i knappeste laget for meg, som liker et mer blomstrende og poetisk språk. I alle fall tenker jeg at historien om Kathrine kunne kledd en mer poetisk fortellerstemme. Dypest sett handler denne romanen om en dyp ensomhet og en lengsel etter en tilhørighet som ikke finnes i Kathrines verden. Kanskje er hun i for stor grad prisgitt det lille lokalsamfunnet hvor det er så få valg? Og når hun legger ut på en reise sydover i Europa, slipper ikke ensomheten tak i henne. Hun passer i grunnen ikke inn noe sted, og vender derfor tilbake til stedet hun kom fra - med uforrettet sak ... Eller har hun tvert imot funnet tilbake til kjernen av seg selv?

Jeg er sikker på at dette er en bok som vil gi mange lesere en hel del, selv om den ikke ble noen innertier for meg. Kanskje skrudde jeg også forventningene litt for høyt fordi den på forhånd var beskrevet som et mesterverk? Tematikken med et ensomt fiskevær i verdens utkant som bakteppe, er nok mer eksotisk i Sveits enn i Norge ...

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Herlig sommerbok!

I fjor sommer toppet Antoine Compagnon´s "En sommer med Montaigne" bestselgerlistene her i Norge. Hvem skulle ha trodd at det var mulig i et land der krimlitteraturen og bøker med bilder av pene damer i flagrende kjoler i motvind truer med å ta over hele bokmarkedet? Slike hendelser gir et visst håp for den mer krevende litteraturen. (Ikke dermed sagt at det ikke finnes god krim eller gode såkalte dame-romaner - problemet er bare at de relativt få gode bøkene drukner i mengdene av bøker som ikke holder mål.)

I år er Solum forlag ute med to nye pocket-bøker i samme sjanger. "Digital melankoli" er den ene av dem. Også den er det Antoine Compagnon som står bak. Den andre er "En sommer med Proust", og der er det flere forfattere - blant andre Compagnon - som har bidratt.

Antoine Compagnon (f. 1950) er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. Innleggene i "Digital melankoli" ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post. I 40 kapitler, som er korte og humoristiske, skriver forfatteren om sitt forhold til den digitale virkelighet - på godt og vondt. Blant annet kaller han de digitale hjelpemidlene sine som "proteser". For alle oss som mer eller mindre er flasket opp på gadget´s i den digitale tidsalder, er tematikken godt gjenkjennelig. Vi kjenner oss igjen i både gleden og avmakten over vår avhengighet til hjelpemidler vi aldri trodde at vi kom til å gjøre oss til venns med.

"Digital melankoli" er en tankevekkende, men fremfor alt humoristisk sommerbok om hvordan den digitale verden påvirker livene våre. Jeg likte likevel Compagnon´s forrige bok "En sommer med Montaigne" enda bedre, og opplevde nok kvaliteten over noen av kapitlene som litt varierende denne gangen. Men i 25-30 av de i alt 40 kapitlene i boka er Compagnon rett og slett glitrende, og det i seg selv gir et godt grunnlag for å anbefale boka! Boka er lettlest og passer godt som strandlektyre.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Søt bok om endringskompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min?" er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf.

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10).

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som mangler endringskompetanse ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ...

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng.

Her kan du lese mer av min bokanmeldelse.

Dypt personlig fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) nærmer seg nå fullførelsen av sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Fra før av har han utgitt "Om høsten" (2015) og "Om vinteren" (2015). "Om våren" kom ut for et par måneder siden. Jeg har selvsagt lest dem alle, og linkene til de to foregående titlene fører til mine omtaler av disse på bloggen min.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg elsker Karl Ove Knausgårds bøker! Men ikke tro at jeg ikke er i stand til å skille det eksellente fra det jevne. Greia med Knausgård - i alle fall dersom man har sansen og ikke opplever fortellerstemmen hans som "masete" (slik Cathrine Krøger i Dagbladet åpenbart gjør - hvorfor blir hun satt til å anmelde bøkene hans når hun ikke liker dem, lurer jeg på ...) - er at det som er på det jevne i hans forfatterskap, er så mye bedre enn det gjengse innenfor norsk samtidslitteratur. Jeg er åpenbart ikke den eneste som mener akkurat dette, for de siste årene har lesere fra andre land virkelig fått øynene opp for Knausgårds forfatterskap, som er helt spesielt i samtidslitteraturen i dag - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Bøkene hans er så langt oversatt til 30 språk i følge Wikipedia. Å slå gjennom i USA er ikke uten videre enkelt, men det har han også gjort.

Fire-binds-encyklopedien er tilegnet Knausgårds fjerde datter, som i bind en og to ikke er født enda, men som i denne tredje boka dels er ufødt og dels er født. Det tredje bindet er for øvrig annerledes enn de to foregående, fordi dette i motsetning til disse fremstår som en roman om familien Knausgård, og ikke som små kapitler med særskilte utvalgte temaer. Fremdeles er fortellingen rettet til datteren, som omtales som "du". Dette fortellergrepet gjør leseopplevelsen svært personlig. Boka er illustrert med vakre bilder av Anna Bjerger.

Som i Min Kamp-sekstetten (linken peker til mine omtaler av disse bøkene) står farskapets gleder og bekymringer sentralt. Som Aftenposten-anmelderen Ingunn Økland beskriver boka i sin anmeldelse: Dette er egentlig Min kamp 7! Samtidig er boka ikke så utleverende - i alle fall ikke for andre enn forfatteren selv - som Min kamp-bøkene var.

Noe av det sterkeste ved "Om våren" er beskrivelsen av konas bipolare lidelse, selv om denne diagnosen aldri nevnes. Vi som har fulgt Knausgårds forfatterskap er imidlertid godt kjent med dette, og "it goes without saying". Det bare ligger der som et kjent faktum. Med dette som bakteppe skjønner vi tegningen. Hun glir inn i depresjonen mens hun er gravid med deres fjerde barn - en datter - og så tar hun en overdose med sovetabletter. Livet er ikke lenger til å holde ut. Noe slikt har hun aldri gjort før. Forfatteren er vant til at kona med jevne mellomrom blir deprimert, og på begynnelsen av dagen reagerer han ikke på at hun bare ligger der og sover. Mest av alt plages han ved tanken på hvordan hun kan bli så deprimert når alt rundt henne er så skjønt. Det er den fineste sommerdag, barna leker, lyder av deres hvinende fryd ljomer gjennom sommerdagen - mens hun bare er deprimert ... I tide går det opp for ham at kona er unormalt langt borte. Han prøver å vekke henne, men hun lar seg ikke vekke ... Så skjønner han at noe er alvorlig galt, og ambulanse blir tilkalt. Fremdeles er han så åndsnærværende at han får ungene bort. De skal ikke erfare dramatikken rundt at moren hentes. Det skal de skånes for.

Et deprimerende møte med barnevernet - utløst av det faktum at barnas mor i et desperat øyeblikk av depresjonen har forsøkt å ta sitt eget liv - skildres. Hvem er disse unge saksbehandlerne, som ikke har egne barn? Hvordan kan de sette seg inn i og vurdere hvordan han og kona tar seg av barna? Hva vet de om slike ting?

Døden og særlig selvmordet blir gjenstand for en del plass i "Om våren". Knausgård skriver om Bjørneboes selvmord, og stiller spørsmål ved hvorfor han ønsket å dø.

"Hvorfor ville han dø?

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske.

Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den." (side 79)

Leo Tolstojs Anna Karenina så også selvmordet som den eneste utvei til slutt, og hun kastet seg foran et tog for å dø. For hva da? En forelskelse i en yngre mann, som var atskillig mer umoden enn henne og som kombinert med Annas utroskap derfor gjorde kjærligheten destruktiv. Da alt feilet, var det ingen vei tilbake. Hun måtte dø.

Beskrivelsen av konas depresjon er nærmest poetisk.

"Mellom denne ytre verdenen og den indre virkeligheten moren din levde i, var det nesten ingen forbindelser lenger. Det var det som hendte, forbindelsen ble brutt. Det som bare for noen uker siden hadde vært vakker for henne, var ikke lenger vakkert, det var ingenting. Det som bare for noen uker siden hadde vært godt for henne, var ikke lenger godt, det var ingenting. Slik var det fordi det vakre og det gode får mening i forbindelsen, i utvekslingen, i det som står åpent mellom oss og verden. I seg selv betyr ikke disse tingene og hendelsene noe. Betydningen får de i den gjenklangen de vekker. Det er i gjenklangen vi forbinder oss til verden, og det var det som hendte med din mor, verden ga ikke lenger gjenklang i henne. Forbindelsen var brutt, hun var lukket ute fra den." (side 109-110)

Hvordan det er å være ektemann til et menneske med en diagnose som bipolaritet, beskrives med en voldsom dybde og forståelse, på grensen til at det gjorde vondt å lese. Han nekter nemlig å ta på seg konas smerte, og han ansvarliggjør henne. Når hun melder seg ut av livet deres, er det en hel del praktiske ting som går videre. Barna trenger omsorg og oppfølgning, og noen må tjene penger. Han kunne ha gitt henne all den omsorgen hun tryglet om, men han kunne ikke gjøre mer enn å støtte henne. Resten måtte hun gjøre selv. (Ellers ville hun blitt det femte barnet, tenkte jeg under lesningen ...)

"Jeg har blitt mer deterministisk med årene, jeg tenker oftere og oftere at man ikke har noe valg, at man håndterer de situasjonene som oppstår, ut ifra den man er, og at den man er, er noe som oppstår ifra de situasjonene man har befunnet seg i og håndtert gjennom livet. Dette er ikke en måte å unnskylde gale eller dårlige eller onde handlinger på, men min erfaring er at mennesker på sett og vis er fanget i seg selv, at vi alle ser virkeligheten på en bestemt måte og handler ut ifra det, uten å ha mulighet til å ta steget ut fra oss selv og slik se at den virkeligheten bare er én av mange mulige, og at vi like gjerne kunne ha handlet annerledes, med like stor rett.

Det var derfor jeg skrev at selvbedraget er det mest menneskelige av alt. Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett." (side 126)

"Om våren" er den av de tre bøkene i det som skal bli en fire-binds-encyklopedi, som jeg så langt har likt best. Det handler nok aller mest om at jeg har kjent på videreføringen av Min kamp-serien, som for mitt vedkommende gjerne kunne ha inneholdt flere bind. Som mange av sine samtidige forfatterkollegaer har også Knausgård vokst opp i en familie der alkoholmisbruk satte sitt preg, og hvor han er meget bevisst på at hans barn skal vokse opp under helt andre forhold. Nettopp derfor har han ønsket seg mange barn, slik at det er barna - ikke foreldrene - som er i flertall. Enda en gang har han avlevert en sterk personlig bok som etterlater meg som leser sterkt berørt. Alt ikledd et vakkert og sterkt språk, og med en slik presisjon at det åpner opp for nye måter å se gjenkjennelige ting på. Jeg gleder meg til den neste og siste boka i encyklopedien - "Om sommeren"!

"Om våren" anbefales sterkt!