Jeg er helt enig med deg foreløpig, men driver fortsatt og surrer i del II. Ser også likheter i personenes ytre, Quijotes rustning er vel like dårlig som klærne til Mysjkin, begge er tynne og bleke og som regel dønn alvorlige.
Ellers er jeg overasket over at Dostojevskijs personer får feber hele tiden, så langt har også én besvimt av psykiske påkjenninger. Det får tankene til å vandre til Cervantes' dånende kvinner. Selv er jeg snart 50 og har tilgode å få feber og dåne til tross for store påkjenninger :) Tenker også at å få feber kanskje kunne vært oversatt annerledes; bli opphisset, nervøs, manisk, flau?

Du kan kun bestille på biblioteksøk hvis du har tilgang til bibliotekets 7 sifrede nr.

Helt enig. Dette er solid krim på sitt beste. Ingenting er tilfeldig, alle tråder nøstes opp og historien er meget troverdig. I tillegg er jeg stor fan av Elli, hun er en bra krim-helt, sympatisk og med empati og medmenneskelige trekk...sympatisk dame som i tillegg har hund, kan ikke bli bedre etter min mening. Dette er bare rett og slett strålende...følger med glede Hanssen videre...gleder meg:-)

Jeg har lest Sagaen om Isfolket, Heksemesteren, Lysets rike og Hanseatene, skal lese Kystfolket, Kongsdøtrene, Ingebjørg Olavsdatter, Livets Døtre, Ulveøyne, Rimfrost og flere.

Snakket idag med Kim som er den som tar seg av fjernlån på Sarpsborg bibliotek og hun for talte meg at Biblioteksøk er i hovedsak for bestilling gjennom bibliotek, hvis du vil bestille boka selv med nasjonalt lånekort må du søke gjennom samsok.no, dvs fylkesvis. Men du kan jo først finne boka gjennom biblioteksøk så du vet hvor du finner den, det er bare å vite i hvilket fylke byen/stedet er.

Ingenting hadde vært bedre enn det. Det er en så nydelig bok. Den filmen må jeg få med meg. Takk for tipset :D

I samme diktsamling av Piet Hein fant jeg også disse tankene fra en togreise:

TOG I NATTEN
Jeg kører med tog i natten
og har ikke ro til at sove.
Frem gennem ukendte egne
går vi som vindens sus.
Jeg aner bag blanke ruder
bjerge og store skove,
elve og øde veje
og lys fra et enligt hus.

Dær hører mennesker hjemme,
dær har de rod og kending,
kender hver knortet klippe
og hver lille snoet vej,
ved hvad hvert skær i lyset
varsler om vejrets vending,
nævner hinandens navne
og regner sig selv for mig.

Det er en forvorpen handling
at haste igennem steder,
hvor mennesker lever livet,
et eneste livsløb hver,
svides af samme sorger
og løftes af samme glæder
og har deres egen verden
og kalder dens centrum her.

Jeg kan ikke tro for alvor,
at de er så ganske andre,
at vi er os selv alene
og ved så nøjagtigt hvem.
Jeg tror vi er dele af livet,
som hver har sin vej at vandre.
Jeg tror, de i virkeligheden
er mig, og at jeg er dem.

Man flyver til alle sider
som flager af damp fra toget.
Man vil ikke bare leve
det snævreste liv man fik.
Man er ikke kun en trækvist
endelig, stump og kroget.
Man er jo et træ som forgrenes
hvert eneste øjeblik.

Spræng dine knugende grænser.
Se, du er menneskeheden.
Bryd dine egne onde
skillende skranker ned.
Bare dit eget vidsyn
kan skænke dig voxefreden.
Bare en menneskets enhed
kan bære en menneskehed.

Og grunnen til at jeg er så ivrig på bokelskere i dag, er at jeg har begynt å se litt på selvangivelsen. Det er usigelig lite inspirerende, så jeg prokrastrinerer så godt jeg kan med å finne på andre ting :)

Jeg har nettopp startet på fjerde del, og synes det er morsomt å lese forfatterens essaylignende betraktninger omkring det han kaller dusinmenneskene og en forfatters problemer med å framstille disse på en interessant måte :)

Et dikt av Piet Hein har noen tanker om "Den store reisen":

VERDENS SENTRUM
Vi går mellom stjerner og kloder
som kværner uroligt og tungt.
Vi søger et centrum i verden,
et fast arkimedisk punkt.

Sådan er verdens centrum,
at det må man selv ha med.
Har man det ikke i sig,
så findes det intet sted.

Du søker opp boka og trykker på boksen under boka hvor det står "+ Boksamling". Du får da opp mulighet til å sette lesestatus på den og kan plassere den i en bokhylle.

Kjøpte første bind av Kairo-trilogien på loppemarked i dag, og leter nå forgjeves etter kommentarer om den her inne. Har du fått lest den, og i tilfelle ja - hva synes du om den? Jeg har også Midaqq-smuget av samme forfatter liggende ulest. Den har jeg sett litt blandede kritikker av, så den har foreløpig havnet et stykke ned på prioriteringslista.

Har nettopp levert boka, men husker ikke at det var noen kvinnfolk som ble drept, historiene går frem til 1550. Men på den annen side er forhistorien til Herr Arnes Penningar av Selma Lagerlöf med siden det skjedde i Bohuslän som på den tiden var norskt.

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja.

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist.

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene. Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk.

Dette søket kom isteden for det som før het Sambok, det finnes et annet søk også, Bibsys som i hovedsak er høyskoler og der kan du finne noen flere bøker.