Dette høres spennende ut, hvis noen finner den kunne jeg også ha lyst til å lese den!

I den norrøne historiske literatur er der en række sagn, hvori finner omtales. Disse sagn er som oftest aabenbare eventyrsagn, hvori der er et mystisk eller magisk træk. Hvor slige eventyrbegivenheder berettes i sagaerne, kommer det gjerne en fin med i beretningen. Baade om Halvdan Svarte, Harald Haarfagre og Erik Blodøks er det slige finnesagn. Da julemaden forsvandt for Halvdan Svarte, lod han pine en fin. Snefrid, for hvem Harald Haarfagre nærede så stor kjærlighed, at han i tre aar ikke kunde skille sig fra liget, var en finnepige, datter av finnen Svaase. Erik Blodøks fandt Gunhild i en gamme hos to finner, som oplærte hende i sine kunster.

Jeg leser Eventyrlige sagn i den ældre historie av Moltke Moe

Jeg følger også prinsippet at jeg leser det jeg har lyst til å lese, men får jeg ikke bestemt meg tar jeg den som har stått lengst i ulest-hylla mi, det er min måte å løse problemet på.....

Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!

Er nettopp ferdig med Den fantastiske barnelitteraturen, og har tenk å lese i hvert fall Eventyrlige sagn i den ældre historie og Den trolovede statue - Fortids sagn og sange bind 7 og komme igang med Kleopatra - Egyptens sista drottning og Eleonore av Akvitanien.

Har lest så mye sent utover natta i det siste at jeg har klart å snu døgnet igjen, men prøver å komme på rett kjøl igjen.

Begynte akkurat på de sørgende av Håkan Nesser. Virker lovende, lest alt av Nesser og han skuffer sjelden . God lese- og hockeyhelg til deg...her er det trening og så hjem til Nesser igjen:-)

Morsom liste! Siden du vil ha forslag til flere, kan du kanskje vurdere Balzac og den lille kinesiske syersken av Sijie Dai og Skrivefest av Tove Nilsen. Den første er en roman og den andre en personlig fortelling om det å lese og skrive. Begge er veldig gode bøker!

Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Når du er ellve år og sitter fordypet i "Saras Nøkkel" som er "knabbet" fra mammas nattbord!

Ja, og for en voksen også.... Var både god og vond å lese på en gang. Kan føle redselen, håpet og fortvilelsen mens man leser. Leste med klump i både halsen og i magen, men samtidig en bok jeg ble veldig glad i. Ja, vi har lest det før og kommer sikkert lese det igjen, men en viktig historie som fortelles og som aldri må glemmes.

I oktober i fjor hadde Sven Egil Omdal denne artikkelen i Adresseavisen om framtidas bibliotek og dets rolle som formidler, offentlig arena og møteplass.

Legger også ved en lenke som Hilde S. publiserte i en tidligere tråd. Det er et nettsted som gir en språk- og litteraturhistorisk tidslinje. Om seg selv skriver de: Tidslinja er en multimedial framstilling av språk- og litteraturhistorien. Den inneholder oversikter over de ulike litteraturhistoriske periodene, presentasjoner av sentrale verk fra litteraturhistorien og sideblikk til europeisk litteratur- og kulturhistorie.

Interessant tråd! Legger ved en lenke til en artikkel i Klassekampen for et år siden om noen som prøver å løfte fram den kvinnelige delen av de nordiske forfatterne.
Lenke til selve nettstedet finner du her.

Jeg så flere serier selv tidligere, men har mer og mer gått over til å kjøpe mine favoritter på DVD så jeg kan se dem når jeg vill og flere episoder i slengen, har over 2000 dvd filmer/serier å se, så av og til når jeg er lei av å lese ser jeg på en film eller en tv-serie, den siste måneden gikk det i Mythbusters og katastrofe film. Denne måneden blir det mere katastrofe film og Law & Order SVU, er kommet til ca midt i sesong 5 på dvd, men ser også på tv. De seriene jeg ser vanligest på tv nå er L&O SVU, alle 3 CSI og av og til Bones.

Omtalen din gjorde meg nysgjerrig - og ja, boka var så absolutt lesverdig! Tror du har rett i at denne vil kunne bli en klassiker.
Og når hunden Hobbes blir drept, går kanskje Julius inn i det som filosofen Hobbes kaller "naturtilstanden" med en slags alles krig mot alle?
Det er mange som mener at folk med skytevåpen kan gjøre som de vil, at det er tingenes naturlige orden. Jeg gav dem en naturlig orden. (s. 192)
Jeg skjønner ikke hva du mener, sa mannen og flyttet seg nervøst på stolen. Jo, det tror jeg nok du gjør, sa far. Jeg har nemlig et haglgevær, og det har ikke du, jeg er sterkere enn deg, så da kan jeg skyte deg, ut fra den måten du tenker på. (s. 198)

Heretter dater du budbilsjåfører og møbelsnekkere. Da blir det bøker i hyllene tenker jeg :)

Hva er meningen med alt?

Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt.

Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:

"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)

"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ...

I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv.

"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser.