Eirik Røkkum siterer Selected Poems (Penguin Modern Classics) av William Yeats
02:07, 21. november 2013 Ingen har det som favoritt.
When you are old and gray and full of sleep,
And nodding by the fire, take down this book,
And slowly read, and dream of the soft look
Your eyes had once and of their shadows deep;
How many loved your moments of glad grace,
And loved your beauty with love false or true;
But one man loved the pilgrim soul in you,
And loved the sorrows of your changing face.
And bending down beside the glowing bars
Murmus, a little sadly, how love fled
And paced upon the mountains overhead
And hid his face amid a crowd of stars.
Steinbeck-prosjektet avsluttes i midten av januar så det passer fint å begynne "nærlesingen" av Markens grøde da.
Eirik Røkkum siterer John Keats av John Barnard
11:29, 20. november 2013* Ingen har det som favoritt.
Season of mists and mellow fruitfulness,
Close bosom-friend of the maturing sun;
Conspiring with him how to load and bless
With fruit the vines that round the thatch-eaves run;
To bend with apples the moss'd cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;
To swell the gourd, and plump the hazel shells
With a sweet kernel; to set budding more,
And still more, later flowers for the bees,
Until they think warm days will never cease;
For Summer has o'erbrimm'd their clammy cells
Who hath not seen thee oft amid thy store?
Sometimes whoever seeks abroad may find
Thee sitting careless on a granary floor,
Thy hair soft-lifted by the winnowing wind;
Or on a half-reap'd furrow sound asleep,
Drowsed with the fume of poppies, while thy hook
Spares the next swath and all its twinèd flowers:
And sometimes like a gleaner thou dost keep
Steady thy laden head across a brook;
Or by a cyder-press, with patient look,
Thou watchest the last oozings, hours by hours.
Where are the songs of Spring? Ay, where are they?
Think not of them, thou hast thy music too,—
While barrèd clouds bloom the soft-dying day
And touch the stubble-plains with rosy hue;
Then in a wailful choir the small gnats mourn
Among the river-sallows, borne aloft
Or sinking as the light wind lives or dies;
And full-grown lambs loud bleat from hilly bourn;
Hedge-crickets sing; and now with treble soft
The redbreast whistles from a garden-croft;
And gathering swallows twitter in the skies.
I met a traveller from an antique land
Who said: Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed:
And on the pedestal these words appear:
"My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!"
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.[
"Markens grøde" står ulest i hylla og jeg har absolutt lyst til å lese den. Når hadde du tenkt å begynne? Det står forsatt noe igjen av Steinbeck-felleslesingen og jeg har akkurat begynt på en diger biografi om Stalin.
Bjørg L. siterer Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen (side 46)
18:57, 18. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Jobben som fikk faren min til å klappe meg på skuldra og si at nå var jeg sikret livet ut, viste seg ikke å være så sikker allikevel. "Posten skal fram" ble til "Mennesker imellom" og man trenger tydeligvis ikke mennesker til mennesker imellom. Jeg har derfor begynt å studere til revisor.
Jeg vet ikke om dette bidrar til inspirasjon og oppmuntring, men jeg opplevde bind 1 som veldig deterministisk og karakterene ble noe endimensjonale, og irriterte meg litt over dette en stund. I bind 2 synes jeg dette endret seg slik at historien som helhet ble veldig god. Men humoren fant jeg ikke noe særlig av i noen av de to bindene ;-)
Eksistensialistisk novellekunst
(Dette er en spoiler)
Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".
"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)
Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...
I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.
Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.
"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)
Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.
Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...
En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.
"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)
I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.
Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.
Med følgende ord avsluttes novellen:
"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)
Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).
Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.
Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.
Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!
Mine katter var den første jeg leste, og senere lest jeg de 2 første av Canopus serien på norsk, har siden den tid kjøpt alle 5 på engelsk for å lese i fremtiden.
Det er ikke meningen å bryte inn i samtalen, men jeg vil bare si at jeg føler med deg, krysser fingrene for deg og håper for din del at det blir bedre snart.
Hennes bøker om Canopus satte standarden for Sci-fi for meg, og ingen andre bøker av den sjangeren har truffet meg helt på samme måten. Det femte barnet er også en stor favoritt.
Bjørg Marit Tinholt som svar til Inger Haugstad :
13:33, 17. november 2013 Diskusjon: Inger Haugstad om Den andre siden av broen av Mary Lawson av Mary Lawson
Dette var en utrolig god leseopplevelse. Satt med klump i halsen da jeg leste de siste sidene. Denne gikk rett i hjertet på meg, rørende og sår, rett og slett nydelig skrevet. Forfatteren får så godt frem hvordan noen mennesker seiler igjennom livet uten omtanke for noen adre enn seg selv og den andre mennesketypen som bare tar imot uten å si ifra. Handler også om sjalusi og hat og hvordan det kan gå når hevn rammer uskyldige. Dette er lavmelt og uten den store spenningen, men der ligger kanskje styrken til forfatteren. Annbefales.
Jeg er helt i starten på boka, og har foreløpig fått med meg at Babbitt er svært merkebevisst og opptatt av statussymboler. Han er ganske kry av sin B.V.D. undertrøye, og det later til at det var datidens Bjørn Borg?
Bjørg L. som svar til Monica Carlsen :
16:58, 16. november 2013 Diskusjon: Lesehelgen 15.-17. november
Jeg ble også fristet av sitatene til Ava og Gretemor og har startet på Babbit denne helga :D
Bjørg L. som svar til Jostein Røyset :
19:39, 15. november 2013 Diskusjon: Øst for Eden 1 - felleslesing
Tror du har mye å glede deg til både med boka og filmen. Du har helt rett i at filmen konsentrerer seg om bind to, og det er en stor fordel å ha lest begge bind før man ser filmen for å få en bedre forståelse av karakterene. Jeg hadde ikke sett noe med James Dean før jeg så filmen for et par uker siden, men skjønner godt nå hvorfor han ble så populær!
Hilde H Helseth som svar til V. Hulback :
19:22, 15. november 2013 Diskusjon: Lesehelgen 15.-17. november
Har nettopp begynt på Drakenberg og mumien i Århus Domkirke som jeg opprinnelige hadde valgt som en bok å lese mens jeg ventet på bussen (kort og lett(i vekt)), leser også fortsatt tegneserier, i tillegg til de som er lagt inn her har jeg også lest noen eldre julehefter (Pusur, Hårek, Blondie). Denne helgen blir det Dennis the Menace - His First 40 Years.
Har nå kun 11 biblioteksbøker (3 er tegneserier), hadde bestemt meg for å ha max 15 hjemme på en gang for å komme meg gjennom mine egne bøker også. Har også 8 på reservering, men av de er 7 tegneserier. Har tenkt i hvert fall å begynne på Norske ulykker og katastrofar i helgen og kanskje TV sett fra den andre siden av Harald Tusberg. Har tidligere lest bøker av Harald Heide Steen Jr angående TV's barndom i Norge og ble minnet på når jeg leste Store bergensere - fra Olav Kyrre til Davy Wathne at Tusberg også var med på den tiden.
Bjørg L. siterer En uvanlig leser av Alan Bennett (side 114)
19:16, 15. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Iblant har man følt seg som et velluktende vokslys som sendes ut for å parfymere et regime eller friske opp en policy, som om monarkiet nå til dags bare var en luktfjerner til bruk for regjeringen.
Bjørg L. siterer En uvanlig leser av Alan Bennett (side 25)
19:12, 15. november 2013 Ingen har det som favoritt.
"Du løper ærender, du bytter bibliotekbøker, du slår opp vanskelige ord i ordboken og finner sitater for meg. Vet du hva du er?"
"Før var jeg kjøkkengutt, ma'am."
"Vel, nå er du ikke en kjøkkengutt. Du er min amanuensis."
Norman slo opp i ordboken som dronningen nå alltid hadde liggende på skrivebordet. "En som skriver til diktat, kopierer manuskripter. En litterær assistent."
Bjørg L. som svar til annelingua :
18:56, 15. november 2013* Diskusjon: annelingua om The uncommon reader av Alan Bennett av Alan Bennett
Takk for tipset om denne herlige boka som jeg aldri hadde hørt om før! Jeg koste meg skikkelig med denne - morsom og småfrekk. Kommer til å være på utkikk etter den på bruktbutikker framover siden det er ei biblioteksbok jeg sitter med nå. De beste bøkene er det jo best å eie ;-)
Sist sett
