Dette går så bra Kjell. Enig i at en begrunnelse for bokønsket er en fin ide når vi skal stemme over de vi skal lese, det gjør det ekstra interessant.
De fleste har vel en grunn for å samlese nettopp de bøkene de har foreslått, så det kan bli en artig "valgkamp" dette her etter hvert.
Kom igjen bokelskere, her har dere sjansen, og ta den :)
Her er mine 3 forslag
Middlemarch av George Eliot
Dr.Zhivago av Boris Pasternak
Donau av Claudio Magris
Det høres interessant ut Kjell k.
Det er så inspirerende å lese sammen med andre, så dette er jeg med på.
Søren Røsnes er en ungkar i 70-årene og han er vår mann i denne fortellingen. Det begynner med at han ligger til sengs, tiltaksløs og sulten. Han har brukt og levd av pengene lillebroren Anders etterlot seg. Anders den flinke og arbeidsomme, han som fikk til det meste, men som nå var død. Så der lå Søren og visste ikke hva han skulle finne på for å få mat i huset.
Sulten tvinger han ut av senga og han går til skogs med ei revesaks. Men så skjer det ulykksalige, det er ikke reven han får i saksa, men Kleopatra, geita til naboen.
Søren og flere av hans venner er fattige og ser seg lei på at storbøndene betaler dårlig og synes det er urettferdig at det er slik her på jorden.
Det var så ubillig at det skulle være slik, lodden blev saa ulike fordelt, en kunde iblandt faa en ide om Gud egentlig var saa retfærdig som de vilde ha det til. Ikke for at kritisere, men om de store hadde hat litt mindre, og de små hadde hat lit mere....
Søren får jobb som barkefletter og er en stolt eier av en høy hatt, en flosshatt. En dag drar han og noen andre tilårskomne karer ut på vandring for å protestere mot urettferdigheten, alle med høy hatt. Målet er å få med seg flere på sin ferd, ja tusenvis, der de vandrer oppover mot Birkenes. Søren vil helst ikke være med, han ser i grunnen at dette kan ikke gå bra, men han har liksom så vanskelig for å si nei, han liker helst å være enig med alle. Så legger karene ut på sin ferd, et forunderlig følge.
Å, som jeg har kost meg sammen med Søren og de andre, og jeg har hatt så lyst til å hjelpe han, hjelpe han til å stå for sine fornuftige egentlige meninger.
En herlig bok om mennesker og deres liv fra en svunnen tid i Høvåg. Gabriel Scott hadde sine figurer i nabolaget, men han kamuflerte de slik at en ikke kunne kjenne personene igjen, sies det.
Min bok er fra 1913, det året den kom ut. Det er en slitt gammel heftet bok som nok har vært til glede for de som har eid den, og som vil bli tatt godt vare på av meg.
Somme tider så sidder e å tenker - og somme tider saa bare sidder e.
Den guddommelige tragedie, sjakk matt
Har nylig lest Papa Hemingway, og derfor ligger nå bl.a. "Farvel til våpnene" klar til lesning.
Utfra det du skriver Rose-Marie har jeg noe å glede meg til. Jeg ble veldig inspirert til å lese mer av ham etter boka Papa Hemingway, har du ikke lest den, kan jeg anbefale den.
I boka får en et godt inntrykk av vennen, menneske og forfatteren Ernst Hemingway, og min respekt for han steg minst to hakk :)
En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før.
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage.
Barkefletteren av Gabriel Scott
En skulde riktignok ikke begjære sin næstes hustru eller hans okse - men her stod ingenting om datteren.
...det skulle bli særdeles interessant at faa et kvindfolk op i hytten,nok var han ingen ungdom længer, og nok kunde utseende været bedre, men ungdom og utseende var ikke alt. Forstand var ogsaa en viktig ting, forstand og erfaring og pyntelig fremtræden, kvindfolkene gjorde meget av det. Kvindfolkene gik mere efter det indre, de saa ikke paa det utvortes saa meget, paa skindet og kjøttet og tænderne og saant, de saa i det hele mindre paa skrotten, de holdt sig mere til det væsentligste - til indholdet kunde en si, til talegavene og den slags ting. Kunde en bare tale for sig, kom en særdeles langt med kvindfolk, de var som mere aandelige av sig
Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.
Joda, det er helt riktig. Jeg fant et gammelt eksemplar på Halvdan's bokhus og var bare så kjempeglad for det slitte og godt leste eksemplaret.
Den er i stil med andre Gabriel Scott-bøker, og de trives jeg veldig godt med. Her, som i de fleste andre er det hverdagsmenneske på godt og vondt som beskrives. Hans snirklete setninger som jeg syntes er så inderlig sjarmerende ,og så godt beskrivende at det er en fryd å lese.
Ja, jeg skal være snill og prøve å skrive litt om boka når jeg har lest den :)
En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før..
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage,
"Barkefletteren av Gabriel Scott
Søren slap som et litet suk og laa en tid og snudde sig i halmen og prøvet, om han kunde ikke falde til ro. Det var for tidlig at staa op, dessuten vilde det ikke smake at ta paa med noget slags gjøremaal av det maven var saa tom. Istedet laa han og svelget nogen ganger og smattet med munden som smaabarn pleier og krøllet sig likesom ind i sig selv. Det var en god stilling, det tok av for suget under bringen, saa kunde en i ro og mak tænke over de utveier en hadde og se, om det skulde ikke være noget, som førte ut av vanskeligheten.
Jeg registrerte ikke at det var feil i tittelen for jeg la inn min bok her sammen med din. Har nå byttet over til den "nye" med rett tittel.
Du burde kopier de fine sitatene du har lagt inn hvis det går an.
Jeg har enda ikke begynt på boka men gleder meg til å starte på denne litt ukjente boka.
Min bok i oktober er Papa Hemingway av Hotchner. Har slite med halvgode bøker den siste tiden, men så las jeg denne og fikk meg en god opplevelse. Så denne kan jeg anbefale dere.
Etter det jeg har hørt til nå om innholdet sier jeg nei takk til en bok som denne.
Som ung journalist ble Hotchner kjent med Ernest Hemingway, og traff han for første gang på Cuba i 1948. Det utviklet seg et proffesjonell, og ikke minst et personlig vennskap mellom de helt fram til Hemingways død 2 juli 1961, og det er dette Hochner skriver om i denne boka.
"Frem av boken stiger et varmt, levende menneske, mannen Hemingway, skildret med respekt og ærbødig beundring" skriver bl.a. Ebba Haslund.
Det skal være visst den gjør, det har vært en fornøyelse å lese boka, og Hotchner var en av de som fikk lov til å kalle han "Papa Hemingway.
Hemingway tjenestegjorde som ambulansesjåfør, og ble alvorlig såret ved fronten i Italia under 1. verdenskrig, og han tilbrakte også lengre tid i Spania under borgerkrigen. Han ble også alvorlig kvestet i en flyulykke i Afrika og i en krattbrann. Sine skader slet han med hele livet ut.
Hotchner var med på mange av hans reiser og til hans bosteder bl.a på Cuba og steder i USA og på reiser i Europa. Han ble tatt med på tyrefekting som var en av lidenskapene til Papa, ja de opplevde mye og mangt sammen. Papa var en gavmild og gjestfri, og hadde mange gode venner i mange land. Slutten på livet ble vanskelig for Papa, men her var også Hochner en av de som var nær ham helt fram til hans bortgang.
Han ble tildelt Nobel-prisen i litteratur i 1954 for "Den gamle mannen og havet", men valgte å ikke reise for å hente prisen.
Ble virkelig inspirert til å lese flere av bøkene til Ernest Hemingway.
En gang ringte han fordi han var redd for at TV-kommentatorens artikkel som nettopp var blitt offentliggjort i Esquire, kanskje kunne få redaktøren av Life til å tro at han (Ernest) hadde gitt fra seg stoff som rettelig tilkom Life. Han sa at siden han hadde fått ti tusen dollar i forskudd, hadde de rett til å vente at han ville beskytte deres stoff, og han bad meg ringe redaktøren i Life, og forklare at kommentatoren var en av disse typene som kommer til lunch og stapper lommene sin med vertens tanker og idèer i stedet for med hans sølvtøy.
Ernest reiste ikke til Stockholm for å ta imot Nobelprisen personlig. Han gav som grunn at han ikke var frisk nok til det etter skadene han hadde pådratt seg under flyulykken og krattbrannen i Afrika. Men selv om han hadde vært frisk som en fisk, tviler jeg på at han ville reist. Ernest hadde opptrådt for offentligheten bare noen få ganger i sitt liv. Han var sjenert, og han var full av hat og forakt for slike klesplagg som kjole og hvitt og smoking. "Jeg kunne kanskje strekke meg til å gå med undertøy", betrodde han meg en gang - men så vidt jeg vet, gjorde han aldri det.