Jeg ville aldri trukket en slik kobling uten de «blurbs» som sto trykket på min utgave. Men jeg tenkte at det er interessant å se hvorfor noen presumptivt kvalifiserte lesere trekker parallellen.
Jeg har forsøkt å spekulere litt rundt sammenligningen med Brontë og Woolf, og synes at jeg (for meg) fikk dratt opp noen trekk som kan si noe om boka. Når det gjaldt Duras, så var sammenligningen tydeligere: «På samme måte som Marguerite Duras kan skrive om noen timer en tilsynelatende doven sensommer-kveld og skape stor litteratur, kan Kineaid skrive om en togreise eller en samtale ned familiens mor Maria, og i det koke ned maktforhold, den vestlige verdens dårlige samvittighet, middelklassens forestillelse: hele herligheten.» Dette synes jeg er presist, det er nettopp de språklige bildene som viser frem som gjør Lucy til en god roman etter mitt syn. Hun viser frem, snarere enn å fortelle.
Jeg liker det at Lucy ikke er en ensidig sympatisk figur. Hun unndrar seg på den måten det å bli stakkarsliggjort, å måtte være god fordi hun er fattig og historien faller derfor ikke i en god-ond dikotomi.
Kan det være at Lucys negative holdning er et skjold for å beskytte seg mot det ukjente? Mot slutten av romanen kommer det frem at hun ikke har lest morens brev fordi det ville gjøre for vondt, og hun fryktet at hun da bare ville dra tilbake. Jeg opplever at hun er en usikker jente som kler på seg en holdning som et skjold. Det er så mye nytt å ta innover seg, at hun må ha et forsvarsverk og for å beholde noe av seg selv.
En kort, liten roman i antall sider, men stor, stillferdig og mektig i språk og handling.
Vi er i Irland en kald høst- og førjulstid. Noen små indikasjoner viser at vi befinner oss i «moderne» tid (1990-tallet), men man får likevel nesten Dickenske assosiasjoner der vi følger juleforberedelsene til kullhandleren og hans familie. Det er fattigslig, kaldt og strengt. Et lite samfunn der kirken og nonneklosteret utgjør en viktig hjørnestein. Vår hovedperson, kullhandleren, er vokst opp litt på siden av samfunnet som et «uekte» barn oppvokst på en protestantisk herregård der moren fikk beholde jobben til tross for at hun kom i ulykka. Det er ikke rart han opprøres når han tar innover seg at «yrkesskolen» og vaskeriet som drives av nonneklosteret, er tvangsarbeidsanstalt for gravide kvinner.
Historien baserer seg på de såkalte Magdalenavaskeriene i Irland, der kanskje 10 000 eller kanskje 30 000 kvinner, ble sperret inne og satt i tvangsarbeid. Det siste stengte så sent som i 1996!
Historien er altså sterk og opprørende, men den er fortalt i et vakkert, stillferdig språk. Virkelig verdt å lese.
Er akkurat ferdig med Pustegynge av Herta Müller. Likte den veldig godt, bedre enn Reven var alt dengang jeger, som jeg har hatt i noen år og nettopp har fått lest. Fornøyd med at antall Skal lese-bøker krymper :-)
Nå skal jeg lese videre i den fascinerende 104 av Christopher F-B Grøndahl, som er februarboka i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere.
Og så blir det litt italiensk denne uken også, nemlig Lessico famigliare / Familieleksikon av Natalia Ginzburg.
På øret har jeg The Magician av den irske forfatteren Colm Tóibín, som er en roman om Thomas Mann. Har ikke kommet så langt, men den virker lovende.
Ønsker alle en god helg!
Coraline var annerledes og bra. Jeg leser litt i Billedhuggerens datter, av Tove Jansson denne helgen. Det er en bok med nydelige, små barndomsskildringer. Ønsker alle en fin helg.
Alt jeg har, bærer jeg med meg.
Fra Pustegynge av av Herta Müller
Før tiden var ute, brøt David opp og drog av sted med folkene sine. Han slo i hjel to hundre filistere. Så tok han forhudene med seg, og la dem alle fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn.
Eirik sto stille og så på faren. Igjen syntes han undrende - det var jo sant alt som faren sa, og likevel visste han, men sannheten er nu annerledes - .
Glad for at valget vårt falt på denne boken. Identifiserer meg dessverre med Mariah, husfruen, og litt pinlig berørt av det. Treffende karakteristikk av en velmenende (over)forbruker.
Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å forstå referansene til de 3 store (Bronte/Woolf/Duras).
Selvsagt kan man "tvinge" fram noen likheter ved å peke på at de handler om kvinner, tilbakeblikk osv. Kjenner dere igjen noe mer konkret?
I går fikk jeg en telefon fra en tidligere kollega som optimistisk trodde at jeg kunne hjelpe henne med et litterært spørsmål, - og det kunne jeg jo ikke! Hun hadde lest «Hendelser ved vann» av Kerstin Ekman og var opptatt av hvordan handlingen der utspilte seg i to forskjellige tidsrom med ca 20 år mellomrom. Kapitlene i boken hoppet, nokså forvirrende, mellom disse to tidene, - og det var altså ikke en fortellerstemme eller noen i nåtid som fortalte hva som hadde skjedd tidligere. Og nå lurte hun på dette fortellergrepet, - om det var nytt da denne boken kom ut på 1990-tallet, eller om det hadde vært brukt tidligere, og når det eventuelt hadde dukket opp!
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kom på noen slik bok, men jeg vil nok anta at det har forekommet, - noen som vet?
Nei, dette orker jeg ikke! Og jeg synes jo at den er godt skrevet. Men jeg klarer ikke flere beskrivelser av skitt og elendighet, og dårlig mage. Mulig jeg finner den frem igjen en annen gang.
Litt av en bok! Anbefales alle som er både historie- og moteinteresserte!
Jeg holder på med «Uskyldens tid» av Edith Wharton, jeg liker den godt men det blir ingen favoritt. Tenkte jeg skal se filmen når jeg er ferdiglest.
Den andre boken er en slags biografi av/om P.G.Wodehouse «Wodehouse on Wodehouse». Det er tre bøker i en hvorav de to siste nok er mest lesverdige. Detter en murstein på 650 sider og jeg har 30 dager på meg…engelsk altså.
På vent har jeg lånt Leila Slimani: «De andres land».Hun er en fransk/marokkansk forfatter, etter tips fra min søster.
Ha en flott helg med mange gode bøker innen rekkevidde.
I dag startet jeg på Elskede, av Toni Morrison. Jeg har såvidt kommet i gang. Det er jo en stor bok, av en stor forfatter - jeg er spent. Riktig god helg!
Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede skjedd: Vi går omkring og er usannsynlige. Men det er åpenbart omvendt. Vi har vent oss til å leve med det uten å bli svimle hver morgen, og i stedet for å bevege oss forsiktig og nølende rundt i konstant forundring går vi rundt som om ingenting har hendt, tar merkverdigheter for gitt og blir svimle hvis tilværelsen viser seg som den er: usannsynlig,uforutsigbar, merkverdig.