Da har jeg vært i bokhyllen etter mine besteforeldre som jeg husker hadde mange interessante bøker (har heldigvis arvet hele samlingen). Jeg fant romantriologien om August, og er klar for første bok "Landstrykerne". Gleder meg.
Lars Elling sin bok "Fyrstene av Finntjern" er det fineste jeg har lest på lenge. Siden "Hunden" av Kerstin Ekman, kanskje. De er litt like, de observerer, undrer seg, og tenker, men konkluderer ikke, så de viser liksom hvordan vi tenker, elegant gjennomført. Det er mer enn det ved historien, den er vakker i seg selv. Jeg liker familien, alle sammen, og dette er en bok som vil sitte lenge. Allikevel tar jeg pauser, en valp på tre måneder har ikke all verdens tålmodighet, selv om den har fått dobbel frokost. Eller en skive med leverpostei ekstra. Og jeg har planter som skal prikles, og det må faktisk skje i dag. Uten dette ville jeg nok lest den ut i formiddag. Så det er livet som forstyrrer. Helle Helle er litt kjedelig, det er jeg enig i, men veldig god hvis man leser sakte, med pauser. Som din forfatter Khaled Khalifa, kanskje, men siden jeg ikke har lest noe av ham, så vet jeg ikke. Det er nødvendig med pauser av mange grunner. Man må fordøye ting. Jeg bytter mellom bøker, nesten hele tida, og det har jeg alltid gjort. Hvis jeg ligger stille og leser , kan det hende at valpen også ligger stille en stund til. Sola kommer frem også. Håper alle får en fin dag og en fin uke. Dette blir en dag av beste sort.
Rettelse, det var "Løpe ulv" sv Kerstin Ekman jeg tenkte på.
Her er en historie. Den siste av alle menn står alene i universet mens det mørkner omkring ham. Han sørger over alt og alle med en enkelt sorg. Av de ynkelige og utpinte restene av det som en gang var hans sjel vil han ikke finne noe han kan bruke til å tilvirke den minste gudelignende gjenstand til å lede ham gjennom disse siste av dager.
Leste bok nummer 10 i denne serien, og ville prøve meg fra begynnelsen. Dette er bok nummer 1, og den hadde den samme ekle tematikken som Tre år. Litt forvirrende å følge med på, men en overraskende vri mot slutten som "reddet" fireren :)
Fine skildringer av hvordan forfatteren opplevde morens demens. Fortalt i dagbokformat, men det føltes ikke oppstykket. Enkelte høydepunkter, men ikke det beste jeg har lest av Ernaux
https://tinesundal.blogspot.com/2023/03/jeg-er-fortsatt-her-inne-i-mrket-av.html
Spennende perspektiv, fra en innvandrer til England (fra Sørafrika) flere høydepunkter å kose seg med, lettlest men litt tam i perioder
Aha...ser nå at de har samme fornavn :)
Og boka jeg leser liker jeg bedre og bedre, begynner å bli bedre kjent med den nå.
Hei!
Kalifa… er det han som har skrevet Drageløperen? Den har jeg fått for mange år siden men ennå ikke lest.
I går åpnet jeg boka til Maryse Conde: «Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv» er ikke helt bergtatt enda men kun lest 50 sider av ca 230. Da er det godt å kunne veksle med engelsk barnebok, R.L.Stine: «Welcome to dead house» denne er første i evighetsserien Goosebumps! Jeg er svak for denne typen litteratur og leser på engelsk for trening, kanskje jeg kan lese mer krevende bøker etterhvert?
God helg da Readninggirl30, og alle andre lesere av denne tråden… som er et must!
Å leve er å tåle den angsten som oppstår i nærheten av det som gjør menneskelivet krevende, men hvori kilden til kreativitet og vitalitet finnes
DE GAMLE DAMENE
De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.
Vi må ut av universets nådeløse buk før vi kan se hva det er. Der har jeg vært, og dit kommer jeg igjen, samma hva sivilingeniørene måtte ha å si om saken.
Da jeg nærmet meg seksten år, var kroppen min endelig utvokst og ansiktet fikk det uttrykket som har fulgt meg til denne dag. Da sluttet jeg å granske meg selv i speilet for å sammenligne meg med de fullkomne kvinnene fra filmen og bladene og bestemte at jeg var vakker av den enkle grunn at jeg hadde lyst til å være det. Det var ikke noe mer å tenke på.
Huset var en gigantisk labyrint av bøker. Langs veggene hopet det seg opp bokbind fra gulv til tak, mørke, med en duft av skinn, bløte å ta i, knirkende, med titler og hjørner av gull, med gjennomskinnelige blader, med sirlig typografi. All verdens store tenkere hadde sine verker i disse hyllene, hvor de var hensatt uten tilsynelatende orden, selv om professoren ufeilbarlig husket hvor de befant seg. Shakespeares verker stod side om side med Das Kapital, Konfucius’ maksimer på like fot med Selenes liv, de gamle sjøfarendes kart lå sammen med gotiske romaner og poesi fra India. Consuelo brukte mange timer om dagen på å holde bøkene rene. Når hun var ferdig med den siste hyllen, var det bare å begynne om igjen med den første, men det var likevel det arbeidet hun likte best. Hun tok dem varsomt ut, klappet støvet ut av dem og strøk ømt over sidene, bladde varsomt og fordypet seg noen minutter i den verden som var forvart i hver enkelt. Hun lærte snart å kjenne dem igjen og sette dem tilbake i hyllene. Hun torde aldri be om å få låne noen av bøkene, så hun snek seg til å lese dem, tok dem med inn på rommet til seg, leste om nettene og satte dem på plass dagen etter.
Ja, fine bøker. Men tre bøker i ein serie er ein TRILOGI.
trilogien
Han fikk en spiseskje i sølv som han låste ned i skrivebordsskuffen, der troen på skoleverket og Jesus lå på dødsleiet fra før.
En rørende og tankevekkende bok om forholdet mellom svarte hushjelper og hvite familier i Missisippi på 60-tallet. Den tegner opp historien om holdningene i sørstat der raseskillet fremdeles er levende, og det er gjengs oppfatning at svarte har sykdommer som er farlige for hvite, der det er en naturlig orden at biblioteker, butikker og sykehus er forbeholdt den ene rasen. Men samtidig beskrives hvordan forholdet mellom den svarte hushjelpen og barnepiken er sterkt og sammenvevet, der det oppstår sterke følelsesbånd mellom hvite barn og deres barnepiker. Samtidig viser den effektivt hvordan samfunnets mekanismer forhindrer at det stilles spørsmål ved den ordenen samfunnet har. Hvordan kan hvite mennesker som praktisk talt er oppdratt av svarte kvinner, synes at de de svarte er en underlegen rase?
Boken balanserer noen ganger på grensen til klisjeene, men den faller aldri over. Menneskene vi møter er komplekse, og har en forståelse og respekt for de fleste av karakterene.
Jeg lyttet til den som lydbok og ble veldig revet med.
Dette er de nominerte til Lytternes romanpris - de diskuteres denne uka i NRK radioappen - jeg har ikke lest noen enda, men syns alle ser spennende ut! hvor mange har du lest?